Se så vakre de er der de står.

Nakne og avkledd i maling og lakk.

Et artig symbol på at sannheten rår.

Hvis ikke så kall meg en krakk!

Livets veier har ingen løfter.

Vi vet ikke, hvor ferden den ender.

Kanskje vi snubler og faller i grøfter.

La Troen være den beste av venner.

Kanskje du ligger, kanskje du står.

Men krakk kan du slett ikke kalles! 

Leter i farger og søker og spår.

Tida den går, mens håpet forfalles. 

Tro på deg selv på den veien du går.

Den er Din, bare Du finner frem.

Selv om det går både dager og år. 

Det er DU som er DIN beste venn.

Det hender man teller på knapper i tvil.

Det vrimler av veier å ta.

Tell da med hjertet i glede og smil.

Det er det viktigste Håp du kan ha.

I ensomme stunder og mørke kvelder.

Er håpet så slitsomt å nå.

Håpet det ER, selv i mørkeste kjeller!

Med håpet i hånd skal det gå! 

Da er jeg en krakk, om du tviler igjen.

Stå på “meg” nå, og løft dine hender.

Ser du at himmelen blåner min venn!

“Håpets makt”, det vi alle trenger.

Kanskje vi ønsker og håper for mye.

Med rosa drømmer i fløyel og floss.

Men er det nå egentlig veldig nøye.

Vi lever “på Grunn av”, ikke på Tross!

Tenk om en strøm av kjærlighets under. 

Fant frem til hver sjel og hvert hjerte på jord.

Tenk på de gleder og herlige stunder.

Som tærte bort hatet som spirer og gror.

Det begynte med krakken, men ballet seg på!

Akkurat slik som livet kan gå.

Det er lov å drømme i tanker og ord.

Når sola den varmer to stoler og bord.

Tekst og bilder: Jan E. Håkonsen/Dedicat

#poesi #dikt #ironi #stolerogkrakker #kallmegenkrakk