Noen tankestrofer i høsten..

Høstsola flørter med ertende stråler.

Sjarmerer med gull i sitt glitrende skinn.

Busker og trær de smisker og jåler.

I fargerik skrud som gir gjenskinn på kinn.

Uskyldig og stille den lister seg frem.

Plutselig ER den og fanger ditt blikk. 

Som om den var din kjæreste venn.

Den tenner ditt smil med blikket du fikk. 

Kanskje du klarer å være så sterk.

Gjøre som Pippi så fargerikt kunne.

Løfte på hester, det er noe herk.

Om vennskaper dør og går til grunne.

Vi er så forskjellig i vesen og sinn.

Noen skinner som flomlys i natta.

Noen lyser som fyrstikkens skinn.

Mens andre som lyset i øyner til katta.  

En gubbe i tre er i alle fall sikker.

Han står der og smiler med stokken i hand.

Ikke han svikter og ikke han stikker.

Så plattfot saktmodig en grå gammel mann.

Alt har en ende, det er blitt fortalt.

Om det er en sannhet, det vet ikke jeg.

Hva som er riktig og hva som er galt.

Det vet sikkert du mye bedre enn meg.

Men diktet er mitt, og enden er nær.

Men nå er det ditt, hvor enn nå du er.

God helg. 

 

Bilder og ord: Jan E. Håkonsen/Dedicat 8. september 2018

24 kommentarer

Siste innlegg