Jeg har til og med blogget om det.. og sagt med gråten i stemmen, at i år skal vi være så mye borte fra slutten av mai til langt ut i juli. Ikke hele tida da, men veldig mye..  Og jeg skrev til og med dette diktet..

Våren kommer likevel

Det går mot en vår uten spirer og frø.

Med drivhus så tomt at det gjerne vil dø.

Men kjære, smil og la latter få runge.

Møt ikke våren med tanker så tunge.

 

Se på de vakre fra fjorårets sommer.

De trosset regnet som strømmer og flommer.

Men årets sommer i nord og i syd.

Skal vekke den herligste sprudlende fryd.

 

Jeg klipper og limer av tanker og ord.

Sender et ord til dit hvor du bor.

Det lysner og går i mot vakre tider.

Med blomster og flora på dine stier.

Men er man gal så er man gal… Men jeg har visst litt grønne fingre. For disse som har overvintret i den kjelleren jeg blogget om litt før i dag, fikk jeg faktisk liv i. Og de har knapt fått vann i vinter…

Et lite utsnitt av mine Geranium og Fuchsia. Men jeg fikk ikke liv i alle… snufs. Men jeg klarte ikke å dy meg.. måtte bare kjøpe litt frø..  og her er Middagsblomst–

Og så kommer resten, Lobelia, Spanske Margueritter og Stemor – og til slutt et lite overblikk…

Nå bruker jeg å pynte litt med stemor ved veien, for 17 mai toget går jo alltid rett forbi her.. Men mine ble jo sådd så sent så jeg måtte bare kjøpe noen…

Nå håper jeg ingen fra Mattilsynet leser bloggen min, for jeg tok sjansen på å sette poteter i “Urtehagen” min på terrassen…

Så,, hyyssjjj  . ikke noen sladring nå..

Her er faktisk ganske grønt på disse trakter, uvanlig tidlig. Men min kjære lønn er treg både vår og høst.. men det kommer seg..

Med dette ønsker jeg alle en nydelig Pinsehelg 🙂

 

Jeg har gruet meg i masser av år på å ta tak i overfylte kjeller og loft. Og jeg skynder meg å si at mye er etterlatenskaper etter mine kjære foreldre. Nå lever jo min mor ennå, men det ville overraske meg om hun leser blogg 🙂 Men jeg kryper uvillig til korset og innrømmer at det meste må jeg ta på egne kappe….

Og hva gjør man da.. Da får man en sånn diger sak som det her til gårds.. og den ER stor..

Er det virkelig mulig å fylle denne…..

Men jeg kan love dere at den ble full.. Jeg tar sjansen på å innvie dere i årelange hemmeligheter, men bare en liten titt…

Og kjære venner,, dette var en LITEN titt. Men det er en ting min avdøde far skal få æren av, og det er alt av metall som han hadde så stor sans for. Og det ble levert pr tilhenger…

Et lite nærbilde,,,

Og som Askeladden ropte… “,, jeg fant..jeg fant,,,,”

Men nå har jeg gjort det, på det nærmeste bokstavelig talt tømt kjeller og loft. For en lettelse, velsignet være all historie…. “Hvil i fred…” 

Nå lagret jeg dette i arkivet under “Vakre minner…” , for egentlig så er det jo det..

Ja hvor gammel kunne jeg være? Neppe ordentlig tenåring ennå, men kanskje rundt 10 år. Jeg fikk jo ikke sykkel før rundt tenårene, men lånte jo og da damesykkel og sånne tungtrødde greier. Men en dag stod det noe lignende som denne uttafor hos oss,, og MED gir. Jeg visste jo hvem det var sin, og at mannen var på besøk til min pappa.

Jeg klarte ikke å dy meg.. Men jeg var jo ingen dreven kar med sykkel. Men jeg måtte bare prøve. Og jeg kom meg i farta og rundt huset, og prøvde å bremse..men pedalene gikk jo bare rundt bakover og sykkelen gikk fortere og fortere… og DER rett fremfor meg.. 

Og jeg klarte ikke å styre unna.. så det bar rett i hekken så det suste etter. Jeg tenkte ikke på meg selv, bare på sykkelen.. og heldigvis den virket like hel. Jeg var snar å sette den på plass. Da oppdaget jeg at jeg var ganske så oppskrapet og blodig. Men nå var jo dette i en tid da foreldre var vant at gutter av og til så ut som de hadde vært i  krigen når de kom inn. 😀 Jeg hadde sikkert havnet på legevakta om det var i dag. eller.. nei fanken.. hadde vel blitt tatt hånd om av hvitkledde med reimer og bånd 😀 leer for meg selv..

Men jeg kom jo på denne historien når jeg fikk øye på denne sykkel kreasjonen på Bodø Vg Skole. Måtte bare ta bilder fra flere vinkler.. 

Tenk å ta en “gruppetur” gjennom hekken på den kreasjonen.. dæsken ta. Kanskje jeg skal spørre etterkommere etter han som eide den girsykkelen…  For den historia har vært en godt bevart hemmelighet.. helt til nå 🙂
 

Jeg har jo vært innom dette tema en gang før på denne årstiden. Selv var jeg jo så heldig å få oppleve å være aktivt med under fødselen til mine to sønner, og den første i 1972. Og det var ikke helt vanlig på den tida. Men nå er det jo litt annet jeg skal blogge om da…

Det er vel ikke noen tvil om at det er noen gravide og avventende sauer i denne båsen. Og som jordmora sa til oss i 1972… “Husk at det som er kommet inn må komme ut….” Og NÅR de har gjort det.. så er de jo utrolig søte.

Og her er neste “mamma” som står for tur. Og det er trillinger på gang, og ikke alt går så greit som det aller helst burde..

Hun må ha hjelp, og for meg som ikke er helt vant med dette, så ser det dramatisk ut…

Og etter intens jobbing så fikk jordmora fra hine hårde dager rett.. det som er kommet inn må komme ut..

Jada, jeg sa det jo .. det ser dramatisk ut… og det er det jo også. Men det gikk bra denne gangen.. og mora er erfaren ..

Og det gikk jaggu ikke lang tid før interessen for fotograf og kamera var på plass…

Og da gjelder det å få stelt seg litt og gjøre seg lekker for fotografen, og det er det ikke noen tvil om da de klarer.. bare se her..

Og jaggu vil ikke mødrene delta i foto seansen også…

Tekst og bilder  er mine 🙂
 

Jeg har blogget flere ganger om min kjære arbeidsplass, Nexans. Som ble etablert her i bygda i 1972, for å produsere enkle kobberkabler for Det Norske Televerk. Kabler for å grave ned i jorden elle henges opp i telefonstolper. Derfor var det sikkert naturlig at fabrikken ble liggende ved jernbanen og 4 km fra fjorden.

Men nå er det helt andre kabeltyper, kompliserte produkter innen Olje&Gass og ikke minst ekstremt lange fiberoptiske kabler. Som kveiles i store kveiler til det kommer et fartøy og spoler kabelen om bord og frakter den ut i den store verden.

Og det er ingen tvil om at det unike transportsystemet ble den “Veien mot Verden” som fabrikken trengte for å overleve. Så den dramatiske omstillingen som ble gjort over år kan alle ansatte være stolte av.

Kabelen trekkes frem gjennom et datastyrt trekkesystem og for det meste under jorda, men går over jorda det siste stykket ned mot kaia. Og her kommer ikke hvem som helst inn mens lasting pågår. Det er ekstremt strenge regler med ei ISPS kai.

Det er utrolig moro å følge med. Aktiviteten blir så synlig og gir positive impulser i lokalmiljøet. Og det er ikke små båter som kommer inn fjorden med jevne mellomrom. Måtte det bare komme mange store prosjekter på løpende bånd, bokstavelig talt.

Lykke til med fremtiden og alle utfordringer, peis på 😀

Alle bilder er mine 🙂

Nå er jo første mai over, og den foregår jo for det meste i stillhet i disse dager. Jeg vet bare om en markering og det er i Sulitjelma, et nedlagt gruvesamfunn en times tid herfra. Der var det et aktivt fag forenings miljø.

 

Jeg har jo vært aktiv både som tillitsvalgt og som styreleder i Nordland NHO. Moro å være litt på begge sider. Så i 1984 så skrev jeg denne sangen, ikke akkurat til 1. mai da.

 

Saltdal Jern og Metall

 50år ? 1984

Melodi: Samholdssangen

 

I nittentrettifire, på Folkets Hus.

 Skaptes et håp, det steg til et brus.

 Saken var klar, det ble Jern og Metall,

 Som organiserte de alle.

 Et styre ble valgt, og et møte ble satt.

 Veien var staket, men ulendt og bratt.

 Enstemmig lød det: «Vi vil og vi skal,

 Til rettferd og seier få kalle.»

 

Samfunnet krevde, arbeiderne ga.

 Sin kropp og sin sjel, som innsats for hva?

 Til gavn for de rike, de maktsyke få.

 Var livet så verdt å leve?

 Jovisst for systemet det drap seg selv.

 Og fødte et samhold fra fjord til fjell.

 En takk til alle som torde gå,

 Mot makt og mot lov for å kreve.

 

Avdelingens fødsel og barndomstid.

 Ga bud om en hard og tærende strid.

 De menn og de kvinner som reiste seg opp,

 Var sterke som Storflågets tinde.

 Valget det var et liv i nød,

 Eller å kjempe for likhet og brød.

 Skaren seg samlet, – de møtte opp.

 De lærte å «se», ei gå i blinde.

 

Årene gikk og ga skrammer og sår.

 Det gikk likevel i mot bedrede kår.

 Sakte men sikkert det trengte på.

 Et samfunn verdig vårt Norge.

 Seier ble vunnet, men bruk den rett.

 For tanken er likhet, en felles rett

 Til arbeid og skole, av fruktene få.

 Som skaptes av samlede ofre.

 

Nåtiden viser oss klart likevel.

 Kreftene mot oss er ikke på hell.

 Slå ring, vær beredt, for vi vet hvor vi står.

 Historiens ord er så klare.

 La ikke seierens følge bli slik.

 At ferden den stanses på grunn av svik.

 Åpne de øyne som skygges av blår.

 La samholdets plikt åpenbare.

 

Jan E. Håkonsen/våren 1984

Og snart er det frigjøringsdagen som heller ikke markeres i større grad. Men dette bildet hang i mange år i mange hjem i Norge. Og ikke minst dette når kongefamilien kom tilbake til Norge etter andre verdenskrig.

Og snart er det selveste 17 mai, med sang og musikk. Den lille bygda vår med knappe 5000 innbyggere har alltid hatt er rikt sang- og musikkliv. Selv i dag så er det 4 voksen kor og 2 barn/ungdomskor. Dette bildet er ikke fra en 17 mai, men fra Sangens og Musikkens dag, som satte sitt preg på bygda vår en gang i året.