Hengebjørka forteller.

 

Nå er den borte, denne staselige hengebjørka. Det vil si det er ennå noe som ikke har passert vedovnen og inn i naturens resirkulerings system. Det var tuntreet til mine foreldre og plantet for over 60 år siden. Den var vakker, så vakker at jeg tør ikke legge ut bilde av den når den var på sitt fineste. Så jeg har tyvlånt et bilde av en nær slektning, men ikke si det til noen da.

 

Vi opplever jo i disse tider at folk blir bøtelagt og straffet for å hugge ned trær. Og det i en tid da Norge bokstavelig talt gror over av trær og kratt. Jeg er nå glad for at hengebjørka aldri var interessert i politikk. Den ble jo plantet i en tid da det var norsk politikk å «forurense» nordnorske fjell og øyer, ja nær sagt hvert eneste sted det var mulig å stikke ned granplanter.

 

Men den fikk da se de mørkegrønne granfeltene i lier og fjellsider vokse seg til, selv om de slett ikke hadde noe der å gjøre. Men det hadde hengebjørka. Det vil si, den var jo egentlig trønder da. Den kom med toget derfra. Men det var jo mange trøndere som kom med jernbanen, etter hvert som Nordlandsbanen ble bygd rundt den tida.

 

Det er nå minst tre generasjoner som har klatret i de greinene som nå er borte. Men det ble jo mindre og mindre klatring etter som tida gikk. Det er jo farlig det, man kan visst ramle ned å slå seg.  Vi ramlet jo ned da jeg var unge også. Men da skulle det være sånn. En sommer uten skrubbsår og blåflekker, var jo verken vi eller hengebjørka bekjent av.

 

Men nå er den borte, den gamle og fine bjørka. Kanskje jeg skulle ta vare på en kjepp og gjemme den. Den kan jo bli verdifull en vakker dag, om det skulle bli helt forbudt å hugge trær i dette landet.