Noen kan spørre mer enn ti vise kan svare på heter det, men det var kanskje før datateknologien og google ble oppfunnet. Men nå er jeg ikke så sikker på det da. Det virker heller som det fører til enda flere spørsmål. Akkurat som med unger. Og jeg som både har egne unger og barnebarn og det første oldebarn, jeg har en viss peiling på at unger kan spørre.

Ja nå er det vel ikke lenge før de lærer engelsk i barnehagen, og men foreløpig kommer jo det meste på norsk. Og det er ikke nok med at de spør, men er man kry av seg selv som fant et smart svar, så kan man være dønn sikre på at det kommer oppfølgings spørsmål som ender med at man til slutt blir svar skyldig.

Man merker jo nysgjerrigheten allerede fra før de har begynt å snakke ordentlig. Og jeg hadde en opplevelse med et av mine barnebarn en varm sommerdag på terrassen utenfor her. Det var så intenst at, jeg kunne sanse å føle det hav av spørsmål som presset på, om bare gutten hadde hatt et større ordforråd….

De store spørsmålene.

En liten gutt, på noe over året, undrende, tenksom og søkende.

Han kommer mot meg, stabbende på utrente føtter, men så bestemt likevel.

Han vet hvor han vil, og stoler på det han er på vei mot.

Der kommer han, målbevisst, men stopper brått!

Et lite insekt fanget plutselig oppmerksomheten.

Han står som en saltstøtte, suger inn synet av det lille krypet!

Et lite kryp som få av oss ser, men ofte plages av.

Han snur seg varsomt, stabber videre, i økende tempo.

Han snubler lett og formelig “klasker” inn mot meg.

Løfter alvorlige og spørrende øyne opp mot meg!

Med ord fattig iver, men så talende, kommer det: “Fa’fa ‘ ,,f’ua??”

Spørsmålet synes enormt mye større enn det svaret jeg finner.

“Jada, vennen, det var flua”.

 

 

Nå er det jo snart konfirmasjonstid, og jeg husker godt da jeg stod der i kirka i hvit kjortel og vente på at det skulle bli min tur. For den gang vandret presten opp og ned mellom konfirmantene og spurte oss ut om det vi skulle ha lært gjennom konfirmasjons tida. Men nå var jo presten vår veldig snill og beskjeden. Om vi bare så i gulvet så gikk det bra. Men det fikk jeg igjen da jeg var 50 års konfirmant for et par år siden, da ville presten spørre ut en av oss, og det ble jo selvsagt meg. Men det var jo en helt annen prest….

Men jeg må si at jeg følte meg ikke som noe orakel, verket på terrassen sammen med barnebarnet eller i kirka. Jeg undres stadig over at man kommer på de gode svarene sånn etterpå at man er blitt spurt.

Men det finnes jo de som er så til de grader dyktig med det de holder på med at de aldri blir svar skyldig. Og det var jo egentlig den historien jeg skulle fortelle…

Professoren og sjåføren.

Det var en professor som hadde forsket og studert og blitt en verdenskjent spesialist innen et fagområde. Ja, han var ettertraktet som foredragsholder over hele verden. Så professoren reiste rundt fra sted til sted.. fra land til land. Og for å gjøre det lettere for seg når de var fremme, så hadde han med seg sin private sjåfør. Så de leide bil på stedet og var uavhengig av andre. Og sjåføren satt i salen og ventet under hvert foredrag. Og etter hvert foredrag så spurte professoren om noen hadde spørsmål,men det skjedde jo aldri.

Mens de spiste middag en dag, så sa sjåføren at nå hadde han hørt det foredraget så mange ganger, at nå var han sikker på at han skulle klare å holde det selv. Professoren syntes det hørtes spennende ut, og sa til sjåføren at det var greit, denne kvelden skulle de bytte roller. Så professoren satte seg bakerst i salen med sjåfør uniformen på seg, og sjåføren holdt et glitrende foredrag uten å snuble en eneste gang.

Og da han var ferdig så spurte han som professoren brukte, om det var noen som hadde spørsmål. Og akkurat den kvelden så reiste en seg i salen, og kom med et omfattende, detaljert og utrolig komplisert spørsmål. “Professoren” ser litt på mannen da han var ferdig å spørre, så sier han: ” Det spørsmålet var så elementært, at det tror jeg at jeg overlater til min sjåfør å svare på. “

Det kom ikke noen flere spørsmål den kvelden 😀

Så utfordringen er antagelig å finne de rette svarene. Men nå har jeg jo lært gjennom et langt liv, at jo mer man spør jo flere svar får man og jo mindre skjønner man. Så av og til så kan det kanskje være lurt å stole på seg selv og bare gjøre som man har lyst til, UTEN å spørre noen.

Det føles i alle fall litt ekstra godt når det går bra 😀 

 

Nå  har jeg blogget om både katt og sjura/skjæra men da var det liksom hver for seg. Og hadde jeg vært flink til det så hadde jeg lagt inn en link til de to blogg innleggene mine. Men nå er jeg altså ikke det. Så inntil jeg finner ut av det så får dere lete etter gamle innlegg på bloggen min. Men jeg gjør oppmerksom på at jeg har verken katt eller skjære som husdyr 😀

Men i dag tidlig når jeg stod opp og åpnet persiennene ut mot terrassen og den syrina skjæra prøvde å bygge reir i for et par år siden, å var det et ganske hektisk drama der rett utenfor vinduet.

 

Aha, nabokatta oppe i syrina…..

Og ikke alene nei,, der var et par skjærer (sjura som vi sier  her oppe…) som tydeligvis ville ha det moro. Nå er bildene tatt gjennom vinduet på terrassedøra mi, for jeg antar at artistene ville forsvunnet om jeg åpnet døra.Men jeg håper at dere får øye på det jeg så…. 😛

Og jaggu kom det et par småfugler som inntok orkesterplass for å følge med hvordan dette kom til å gå… Og så fikk både jeg og katta øye på en full mobilisering i hengebjørka på nabotomta.. og ikke rent få som tok seg tid å stille opp midt i vårens mer forplantnings messige sysler…

Jeg vet ikke om jeg begynte å få sympati for katta, men gjorde i alle fall ubevisst en litt for brå bevegelse…

Da forsvant de nærmeste skjærene.. og katta var snar med å prøve å komme seg ned fra syrina….

Og stopper opp og ser på meg.. for nå har jeg gått ut på terrassen.. og sier med all tydelighet ”Tusen takk”- før den rusler  hjemover….

Hadde katter og fugler kommunisert like godt, så hadde sikkert verden blitt en smule kjedeligere.

Men nå er jo skjæra ansett som et av verdens klokeste dyr.. så det forbauser meg egentlig at de ikke har fått montert opp sånne kattestoppere i trærne der de har reir. 😀

Ha en fortsatt God Helg 😀

 

 

Kommunikasjon (fra latin: communicare, «gjøre felles») har betydninger som «å melde, meddele, underrette om, stå i forbindelse med» og er en betegnelse påoverføring eller utveksling av informasjon eller kunnskap mellom ulike mennesker og dyr.

Posten Norge er en av Norges eldste og største statlige bedrifter, opprettet av Christian IV i 1647. Og telefonen er ikke gammel, det er faktisk de siste 30 årene at denne teknologien har utviklet seg med stormskritt. Men nå skal jeg ikke plage dere med min håndskrift lengre. Men en av grunnene til at jeg blogger er faktisk at jeg alltid har likt å skrive, og da var brev den måten vi kommuniserte på over avstand.

Denne har jeg aldri trengt, men jeg ser ikke bort fra at det er en generasjon,minst – som kanskje har behov for å titte litt på den OM de skulle falle for fristelsen å skrive et brev, og kanskje et kjærlighetsbrev. 

Og OM noen gjør det så finnes det ennå sånne bokser hvor de kan puttes i. Men posten har jo etterhvert blitt en del av kolonialhandelen rundt om i landet.

Jeg reiste til sjøs et år da jeg var 19 år, og jeg skrev noe enormt med brev. De øvrige av mannskapet var drittsur på megnår vi fikk post ombord. Jeg stakk jeg av med over halvparten av posten. Jeg koste meg og smilte, og sa at den som ikke gir får heller ikke. 🙂

For de aller fleste har lært både å lese og  skrive i ganske så ung alder. Etter at jeg kom fra sjøen så havnet jeg i Marinen, og da traff jeg min kjære som skulle bli min kone. Men etter endt verneplikt så flyttet jeg til Asker av ulike grunner, og det ble en avstand på over 120 mil mellom oss. Og det var ikke bare å reise i mellom heller. Så  kontakten ble i hovedsak gjennom brev og en sjelden telefonsamtale.

Så vi er vel et av de få forhold i Norge som kan dokumentere hva vi snakket om de to til tre første årene vi var sammen. Det er nemlig disse tre permene et synlig bevis på. 

Her ligger det brev i kronologisk rekkefølge. 🙂 Jeg skal ikke påstå at dette var en bedre måte å kommuniserer på enn dagens måter…

,,eller på denne måten…

Men mine venner, prøv å skriv et brev til en venn eller en slektning – og se hva som skjer. Det KAN hende det blir en svært positiv opplevelse 🙂 

I grove trekk så ser brevene sånn ut, så er det penn og papir og sjekke huskelista over her – så er dere i gang 😀 

 

Takk for titten and enjoy. 🙂 

 

Man skulle jo tro at man fikk ha sine eiendeler i fred i religiøse høytider, men sånn ser det ikke ut til. Det ble vakkert vær i dag, og det fristet å sette seg ut med kaffe og noe godt.

Og hva er bedre enn en Kvikk Lunsj til kaffen i solveggen…

Men nå har jeg lært at når man rigger seg til på den måten… så bør man sitte i ro og passe på sakene sine og ikke finne på noe annet.

For et øyeblikk etterpå, så var Kvikk Lunsjen totalt forsvunnet… Hva i alle dager hadde skjedd og hvordan…

Aha, spor i snøen som falt i natt.. det så veldig mistenkelig ut…..

Her har det visst vært rådslagning og mobilisering til innsats…

Da var det ingen tvil, tyv godset funnet i rasert tilstand…

Og fuglen var fløyet, ikke et eneste spor å se her i alle fall…

Men observerer dere en flygende krabat med sjokolade om nebbet, så ta kontakt.Det kan hende at den har noen fellestrekk med denne karen…

Husk: Ta vare på tingene dine utendørs, du vet aldri  hva som skjer 🙂 Og for ordens skyld, tyveriet og sporene i snøen er fakta 🙂 

Fortsatt God Påske.

 

Jeg håper jo inderlig ikke at dette er den opplevelsen mange vil sitte igjen med etter påskens utfarttrang er tilfredsstilt. Jeg er jo egentlig både snill og omtenksom av meg 🙂 Men smak og behag er som kjent et tema som sjelden fører til enighet  og fredfulle diskusjoner.

Derfor så skynder jeg meg med å få folket ut av bilene sine og klare til å få tilfredsstilt sine drømmer og ønsker .

Men jeg måtte jo rable ned noen ord ”på turen fra snøkaos og biltrafikk” og opp mot de vakre fjellvidder. Og her kommer det…

Den hvite magi

Snøens fortærende erte mani, et besnærende herlig parti. 

Vekker harme og ironi, oser av sjarme og empati.

Detter ned hvor den ikke skal, den lider ikke av valgets kval.

Den laver ned på fattig og rik. Da blir det krig. Det er jo ikke her den skal være.

Når skal den lære? På fjellets vidder i skoger og li. Der vi kan gå på ski.

Da blir vi blid, og lar snøkrigen få seg en hvil. For det er ikke tvil.

Nå pakker og svetter alle i bil, og reiser av sted, dit snøen får ligge i fred.

Nei ikke i fred. Her skal den tråkkes ned. Av folk fra alle kanter.

Folk i alle varianter. De store og små og de som ikke kan gå.

Og de som ikke vil og ikke får det til. Som blir slitne og sinte og hyler og skriker.

Neida, ikke la deg lure de er ikke sure! VI vet hva de liker.

Frem med appelsin som demper både hyl og hvin.

Nå har vi det herlig i sol og i snø.

Snøens fortærende ertemani.

Nå har den sin tid og vil slett ikke dø.

Men som allerede sagt, smaken og baken er så slett ikke lik rundt om i det ganske land. Og dette landet vårt er jo en guds gave av natur herligheter man bare kan drømme om andre steder.

Dersom svette scooterdresser og klister og blå voks ikke er noe for deg så er det all verdens muligheter til å finne på noe annet 🙂 Og da kunne jeg ikke dy meg men måtte rable ned noen ord til sånn i full fart.

 Vårt land er vårt Paradis.

Dette land, dette vakre og langstrakte herlige land.

Ikke bare dekket av snø, men med fjorder og sjø.

Du kjenner duften, det er vår i luften.

Båtlivets sjarme kveler all harme.

Når vårsola klemmer og hjertet det banker.

Du trenger ikke båter med store tanker.

Barndommens stemmer finner planker,

Og blir de mange så blir det flåter.

Eller bare sitte og nyte og gjette gåter.

La påskekrimmen pirre og skremme.

Sakte du glemmer din egen stemme.

Kanskje du ser et smil når øyne de møtes.

Hvem vet hva som tenkes og søkes.

Da kan ord møte ord og mens tankene lenkes.

Der sjelefred bor og roen seg senkes.

Det er det paradis som behøves.

Det enkle er ofte det aller beste.

Har du fred med deg selv så del med din neste. J

Da har jeg prøvd ”å fordele godene” 🙂 Og deler faktisk også på en liten hyggelig kar til som vil ønske alle her inne en riktig God Påske.

GOD PÅSKE. 

Copyright: Jan E. Håkonsen

Men jeg har nå vett til å kle på meg munnbind før jeg kommer inn her og beklager min nød og suuuuger til meg alle vennlige og trøstende ord. Ikke vet jeg om det var det korte glimtet at sola var borte i går, som traff meg med dunder og brak. Normalt så er jo jeg så liten i skrotten at sånne basselusker (..les basiller..) sliter med å treffe meg. Men jaggu har de råka blink denne gangen.

Altså nå tar jeg feberen på gammelmåten. Og faktisk så himla den unge legejenta med øynene og var sååå glad for at jeg gjorde det. “Vi  blir så glade når dere gjør det…. “, sitat slutt. Altså den jenta må jo være glad i medisinsk historie, for ikke bare var hun turnuskandidat, men så ung at jeg trodde jeg hadde gått feil, og enda kjennte hun til den febertakemetoden jeg trodde var glemt og gjemt for lenge siden 😀 Moro..

 
Herreguuuu så sjuk jeg er.. stakkars lille meg,, sikkert ingen i denne verden som har det så ille som meg nå. Men det aller verste er jo at jeg IKKE får skrevet det blogginnlegget jeg skulle skrive idag.. sukk og stønn.. nå blir det virkelig ille..  hoff 😛 

Og så jeg som skulle synge bursdagssang til min gamle mamma som blir 91 år i morgen.. helledussen.. hvordan skal dette gå.. 

Jeg måååå jo bare bli bedre. Fytti katta,, din gamle sytpeis.. hut og gå og lægg dæ under dyna.. søv et par tre skvætta,, knæpp hender’n og ønsk dæ sjøl…

Så blir alt så bra 😀 

Ha en herlig helg alle sammen.. tørka over skjermen med Antibac før sending.. så slapp av 😀

Alle bilder er redelig stjelt på nettet.. så ikke stjel de en gang til 😀

Stress er blitt et ord som jeg føler er misbrukt i så mange sammenhenger, både på vanlige ukedager og i helgene. Men nå er jo jeg i den situasjonen at helg og virkedager går en smule om hverandre. Pensjonister skal jo ha noen fordeler, og det kan man vel si er en av de. Men jeg hører nå pensjonister klage sin nød over hvor utrolig mye de har å gjøre. Men nå vet jo jeg i mitt stille sinn at det å ha det travelt og stresse er to vidt forskjellige ting.

Denne karen kan nok virke en smule stresset. Han har mistet kontrollen fullstendig. Og det er vel et ‘nøkkelord” med stress, mister man kontrollen og styringa, da er man på tur inn i en vanskelig situasjon.

Og det ser ikke så veldig mye bedre ut på hjemmefronten, og ikke vet jeg om hun har full jobb i tillegg. Da er jeg redd for at kontrollen over egen situasjon er en smule tynnslitt.

Jeg har jobbet hele mitt liv, og har gledet meg til hver eneste arbeidsdag. Og jeg har hatt en kone som har latt meg få lov til å si ja til stadig nye utfordringer. Etterhvert tror jeg at jeg har blitt ganske flink til å se hva som må gjøres på hjemmefronten også. Og for å understreke det, hun er en flittig leser av bloggen min, og kommenterer også.

Som å danse ballett med moppen og støvsugerslangen. Men da må man danse som om man holder noe vakkert og grasiøst i sine hender 😀

eller å filosofere mens strykjernet gjør jobben……

Men nå var det egentlig ikke å fremheve meg selv dette her skulle handle om. Men det er jaggu ikke like lett å skrive om sånne ting uten at det skjer.  Men jeg liker husarbeid. Og hvorfor det? Jo, ganske enkelt fordi det må gjøres, og klarer man å bli enig om å legge lista på et akseptabelt nivå så er det veldig bra. Og når noe MÅ gjøres, så hvorfor ikke venne seg til å like det og gjøre det med smil.

Det er helt utrolig hvor mange vakre tanker man kan tenke over ei bøtte med såpevann og en god mopp. Men nå skal jeg ikke trekke frem noen av de tankene da, noe må jeg da få holde for meg selv.

DA stresser man ikke. For som jeg har sagt allerede, jeg er ganske så bestemt på at det å ha det travelt IKKE er stress. Jada, jeg ”ser” at mange rynker panna og er totalt uenig. Det var heller ikke hun sykepleieren i bedriftshelsetjenesten…..

Ja altså, det foregikk vel ikke helt på dette viset da. Jeg er nå en liten mann da…  Men hun prøvde i godt over en time å overbevise meg om at jeg MÅTTE jo være stresset med den jobben jeg hadde. Jeg er ikke sikker på at hun er overbevist ennå da 😛 Men som jeg har beskrevet i mitt innlegg om “Søvn” her inne, så kan jeg sovne hvor og når som helst. Og jeg er utrolig takknemlig for min evne til å koble ut alt man egentlig ikke kan gjøre noe med når det er sovetid.

Det var like før jeg inviterte hun i bedriftshelsetjenesten hjem for å overbevise henne om det. Men det kunne det jo fort ha blitt en smule stress av.. 😛

Og nå skal jeg i gang her, med snøskavlene utenfor og meg som ”skyggen’ på taket. Jeg har noen tusen frø som skal i jorda nå, og jeg skal ta bilder etterhvert som prosessen skrider frem. Og tro meg alle som ikke har drivhus, når det spretter og gror, og prikles og må gjødsles og vannes flere ti talls liter noen ganger i uka,, da er det travelt 😀

Men er det STRESS?

Nei så langt der i fra, travelt ja – men ikke stress 😀

Ha en vakker og ”stressless” helg 🙂 

PS, det kommer mer av mine bilder etter hvert, og mindre av ‘stjålne’ figurer på nettet… ”promise…”

Jeg har jo hørt om å være selvopptatt, egoist, innbilsk og sikkert flere begreper i samme duren. Men nå dukker jo “selfie” opp i en rekke sammenhenger. Og når en gammel kall er så til de grader dristig som å lage seg blogg, og dermed tråkke ut i den digitale verden med begge føttene, , Ja da må man jo vite hva det snakkes om. Så nå skal jeg gjøre et tappert forsøk på å være “selfie”.  😀 

Det kan jo også være lurt å forberede sarte sjeler blant bloggerne hva de kan forvente seg av innlegg fra denne kanten, sånn med tid og stunder.

Vakkert ikke sant? Trodde faktisk at jeg tok skjegget for mange år siden. Kona var på senvakt på Aldershjemmet en sommerdag, og i et uoverveid øyeblikk på badet så var skjegget borte. Nå så jeg jo selv at dette kom til å vises, når den kritthvite huden kom frem i sterk kontrast til det brune. Jeg blir jo veldig fort brun, melder de høytrykk på yr.no, så er det gjort. Da jeg kom i stua satte begge guttene i et hyl i vill panikk og skrekk. Da ble jeg nesten like hvit over det hele, naboene måtte jo tro det verste. Men som så mye annet så gikk det bra til slutt.

Jeg har jobbet hele mitt liv fra jeg var 18 år. Ikke akkurat i den jobben illustrert ovenfor, men med litt av hvert. Det har vært en spennende ferd i en tid med utrolig utvikling. Nå må dere huske på at jeg er født i en tid da vi unge kunne sitte med ørene klistret inn i radioen og høre på en 10.000 meter på skøyter og notere rundetider. Jeg lurer nå på om det funker… ehh fungerer for dagens ungdommer, men det skal jeg ikke spørre om. Og når TV kom! Du allmektige så spennende det var å se en 50 km på ski med bilde. Der forsvant de inn i skogen, og det var ulidelig spennende å se hvem som først ut av skogen 3 timer senere.

Men nå skulle jeg jo ikke skrive livshistorien, bare gjøre et tappert forsøk på å være sånn “selfie” her og nå. For jeg er og blir pensjonist. Om den situasjonen ikke kommer overraskende så kommer den jo mens hodet ennå ikke har skjønt at skrotten er gammel. Så det går litt tid før det “går seg til”, for å si det sånn. Men det første jeg bestemte meg for var å anskaffe meg drivhus. Og det har jeg jo allerede blogget om. Og det kommer mere,,, mye mere etterhvert som det spirer og gror. 

Hmmm.. hvor mange potter går det pr blogginnlegg montro? 😀 Neida, ta det helt med ro jeg er nå ikke helt gal. Eller det vil si, jeg har jo fått den beskrivelsen når jeg krysser av i frøkatalogene, og ikke minst når det ikke er plass til lille meg i drivhuset når det vokser seg skikkelig til 😀

Men nå er det jo ikke drivhus sesong hele året. Da kom jeg på tannlegen min som ble pensjonert før meg. Hver gang jeg hadde time til han, så stod han der med boret i handa og maste om at jeg måtte begynne i mannskoret. Nå har jeg aldri vært noen gedigen sanger i noen sammenhenger Men jeg har jo en viss kjennskap til noter og brukte da å synge når det var anledninger til det. Men i den jobben jeg hadde så passet det veldig dårlig. Så når jeg ble pensjonist så tok jeg tok sjansen og møtte opp en dag…..

Her ser dere, det er meg som er ute og svever til venstre der. Men det gikk noe bedre når jeg klarte å se både på tekst og noter på samme tid, og fikk en solid kar på sida av meg kunne dette her. Men en ting kan jeg si, at jeg hadde ikke drømt om at det var så moro og så sosialt som jeg har funnet ut etterhvert. Det er bare en hake ved det, åssen i alle dager skal jeg makte å få 40 års diplom når jeg begynte i koret i en alder av 63?

Sånne kompliserte spekuleringer er ikke gjort å gjøre for en gammel mann som har tatt det meste av utdannelse mens han var i arbeid. Men nå har jeg jo alltid likt eksamener, så jeg fant ut at nå hadde jeg sjansen å bli student ved universitetet. Da fikk man jo det gjentagne spørsmålet om hva jeg skulle bli når jeg ble stor. Men når man ikke har blitt over 165 i min alder, så har jeg slått meg til ro med at jeg ikke kommer til å bli stor, så da var den problemstillinga ikke aktuell. Men det er faktisk ganske mange godt voksne som tar studier nå. 

Men da skal man jo helst bo alene eller sammen med noen som godtar at gubben finner på sånne rare ting bare for moro skyld, sånn som jeg har gjort. Men nå er det slutt med studier, tror jeg. For nå er jeg blitt blogger. Nei forresten jeg mangler noen ganske vesentlige forutsetniger for å kunne bli det fullt ut.

Jepp. Jeg kjøpte meg nemligen et Canon 500D da jeg ble pensjonist. Men den bruksanvisninga har sett på meg med et hånlig blikk hver gang jeg har gjort et forsøk på å finne ut av alle knotter og knapper. Så nå har jeg meldt meg på kurs. Tre hele dager til ende i slutten av mars, her skal det bli bilder… juuhuuu….

Og så en ting til, og det får dere ha meg unskyldt for. Husk nå på at da jeg var ung så fantes det ikke data, telefonen var i den spede begynnelse.. så det har vært ganske heftig å henge med på ferden frem til i dag. Så jeg må ta meg selv i nakken og lære meg å “GOOGLE” før jeg skriver innlegg, for hva fant jeg ut da…..

«Selfie» eller sjølvi er ein type sjølvportrett fotografert av den som sjølv blir avbilda, typisk med mobiltelefon- eller eit anna digitalkamera. Selfiar er uformelle portrett, tekne med kameraet på armlengds avstand eller i ein spegel, og kan ha fleire deltakarar. Dei blir ofte delte på sosiale nettverk og liknande.

Men altså, ikke snakk om at jeg sletter hele innlegget. Tar meg heller en beroligende kopp kaffe før jeg skal på korøvelsen i kveld. Så får jeg vel finne ut etter hvert hvilke begreper som passer best som beskrivelse på et innlegg som dette. Jeg ramset vel opp noen aktuelle sånn  helt i starten på dette innlegget.

Takk for titten og ha en vakker torsdag 🙂

 

Hva i alle dager har en loftstrapp i en blogg å gjøre? Ja det er jeg jaggu ikke sikker på, for jeg har jo akkurat begynt å skrive om den. Kanskje fordi den er gammel, ikke så veldig langt fra like gammel som meg.

Og i dag så vernes jo alt som er gammelt, bortsett fra mennesker da. Sånn sett så har jo loftstrapper mye større sjanse til å bli verna. Men nå vil jeg jo egentlig ikke at trappa mi skal bli verna. Den er utrolig god å ha når jeg skal på loftet og lete etter senga.

 

 

Ja det er jo sånn man sier det.. ?? at nå er det vel best å finne senga,,,,??. Men nå er jo jeg like heldig hver eneste natt, den står på akkurat samme plassen. Men man vet jo ikke i gamle hus. Og nå er jo dette huset enda eldre enn det er. Det er jo bygd av material fra en gammel tyskerbrakke. Altså ennå en skummel vernegrunn, rene krigsminnet jo.

 

Så jeg har ikke tatt noen sjanse, så jeg måtte kamuflere den. Men det var ikke så lett. Egentlig virker den ganske grei å gå både opp og ned og bare en sving på turen. Men når man skal begynne å kamuflere med teppe, da er ikke alt like rett og beint.

 

Så nå er trappa vel bevandret i et rimelig fargerikt språk jeg for alt i verden ikke vil dele med dere. Men jeg tror den ble fornøyd. Nå er det jo flere som har ramla ned den trappa, men uten varige mèn heldigvis. Men selv om trappa er blitt mykere å ramle i, så fant jeg ut at en liten advarsel på døra kunne være greit.

 

 

Det hender jo av og til at man har det travelt med å stå opp. Særlig når man skal ut og reise. Av en eller annen grunn så er jo avreiser for det meste i gryotta. Så skulle det hende sånn at tida var knapp så kan man røske med seg en koffert i fallet. Egentlig en hendig lagringsplass for sånne. Men nå bør jo sånne pakkes litt før da har jeg lest og hørt et sted.

 

Altså kofferter. Loftstrappa skal pent få stå der den står, det har den gjort nesten like lenge som jeg har levd, og det er lenge det. Det får da være nok at man skal se om man finner senga på natta, uten at man må finne trappa først. Det sier jeg bare.

 

Kanskje den får et dikt en dag, jeg får prøve meg frem trinn for trinn. Hvem vet, det er mye som kan skje både på opptur og nedtur i en loftstrapp.

 

Ha en nydelig dag, enten du har loftstrapp eller ikke J

 

 

 

 

 

 

En som ble en god venn av meg og tilbragte en hel sommer med meg på terrassen min, men som dessverre forsvant.

 

 

Ja hva annet kunne man finne på og fortelle om enn terrassen min, etter mitt første blogginnlegg om ei fallen hengebjørk. Nei, jeg skjønner jo at det ikke er så lett å se en logisk sammenheng der. Egentlig ikke jeg heller, men etter et langt liv så har man jo erfart at bare man er tålmodig nok så dukker det opp logikk i det aller meste. Det som var usunt i går blir sunt i dag, og innholdet og grenser i de fleste begreper blir endret og flyttet på. Men det der er en helt annen historie som vi får komme tilbake til. Første bilde er for øvrig en god venn som tilbragte en sommer med meg på terrassen, men som forsvant.

 

Jeg har jo sikkert litt for stor terrasse, så det er lett «å gå» seg bort når jeg begynner å snakke om den. Jeg elsker jo blomster, og har drivhus og jeg er i startgropa for å begynne der. Det regner jeg med vil prege bloggen min utover våren og sommeren. OM bloggen lever så lenge da, det vet man jo aldri. Jeg ser jo at jeg ligger et hav av år unna gjennomsnitts alder her inne på Blogg.no. Men nå snakker jeg meg bort igjen, dere må bare unnskylde en gammel mann.

 

Jeg elsker altså blomster, og få det til å spire og gro. Men jeg elsker altså ikke å ligge med rompa til værs og lugge i overgrodde blomsterbed. Så derfor foregår det aller meste av hagens herligheter på terrassen. Og selvfølgelig for det aller meste når det er sommer. Men det er det jo ikke hele året. I alle fall ikke her vi er født og bosatt i nord. Men terrasser kan brukes til så mye om vinteren også.

 

Og der kommer sammenhengen med hengebjørka inn faktisk. Jeg lager meg vedskjul på terrassen hver høst, enkle bukker som er skrudd sammen på forhånd og bare å montere opp, noen planker oppå og presenning. Det tar bare en liten halvtime og montere på høsten og demontere på våren. Og der skjønner dere, der ligger det noen rester av den gamle ærverdige hengebjørka. Riktignok sammen med en del frender fra fjellet og lier omkring her.

 

 

Nå er det jo mye annet som kan oppbevares der, uten at man akkurat har planlagt det på forhånd. Men når Kong Vinter har andre planer enn de man rekker å lage selv så kan det jo faktisk bli fine «kunstverk» av det. Men den kvite dunken dere kan se, holder dere dere langt unna. Den er nemlig full av saltkjøtt og lammerull i saltlake. Og den aller beste plassen å lagre det vinterstid, – ja hva tror dere ? på terrassen selvfølgelig.

 

 

Og bare for å legge til sånn på tampen, så blir det mye barnebarn besøk fremover, men neppe for å sykle på terrassen. Den er behørig tatt vare på omsider, men kanskje det kommer bilder av snømenn og annet rart som kan dukke opp på terrassen min.

 

Ha en nydelig helg, og takk til alle som gidder å stikke innom bloggen min.