Som jeg har fortalt om i mitt første innlegg om mitt liv, så rømte min far til Sverige under krigen. Der traff han henne som skulle bli min mor. Det var en dramatisk tid. Men når krigen var slutt, så ble det ble ekteskap og flytting fra sør Sverige og opp til Nord Norge.

De første delene av fortellingen om Mitt Liv, finner du om du klikker HER

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Da dette bildet ble tatt, ante denne lille kjernefamilien i Berga i Kalmar, lite om hva krigen skulle bringe med seg av en ny fremtid. De bodde landlig til, med frukttrær og grønnsaker og høns, og manglet ingenting. De var langt fra krigens grusomheter der i det nøytrale Sverige. Men det skulle komme en Nordlending over grensa en vinterdag, på flukt fra tyskerne og krig. En dag skulle han dukke opp hos denne familien, og alt skulle bli forandret.

Her har det skjedd. Jeg er ikke sikker på om dette bildet er før eller etter min far måtte følge de norske polititroppene nordover i Sverige for å være med på frigjøringa av Narvik og Finnmark. Men det spiller ikke så stor rolle. Mamma ble gravid med min eldste søster like før det skjedde. Det skulle gå et par år før krigen var slutt, og pappa returnerte til Kalmar. Damen til høyre for min mamma, er min oldemor. Både hun og en onkel ble med på flyttelasset nordover til Rognan etter krigen.  Her er nok ganske sikkert et bilde fra før krigen tvang frem en adskillelse av ukjent lengde og karakter. De norske polititroppene sine bevegelser i Sverige og delaktighet under krigen, var hemmelig. Dessverre ble det fortiet også av norske myndigheter etter krigen og i mange ti år. Det blikket som min mamma og pappa veksler i dette øyeblikket, viser åpent og ærlig en kjærlighet som skulle vare et helt liv. Jeg vet ikke hvem mannen er som sitter mellom dem og min bestefar .

Kjernefamilien “Ringkvist” i en litt eldre versjon. Som jeg også har fortalt, så trivdes ikke min bestemor og bestefar oppe i Nord Norge. I alle fall ikke som bosatte. Etter ganske kort tid flyttet de tilbake til Sverige, og kjøpte seg et hus nærmere Kalmar. Men de nære og kjære båndene til sin datter ble aldri svekket. Det resulterte i at de hver eneste sommer etterpå, kjørte den lange veien opp til Rognan. At det gikk godt i så mange år, er noe jeg er evig takknemlig for. 

Mamma sin bror fikk tre barn med sin kone Ingeborg. De ble skilt ganske tidlig, og mine søskenbarn vokste opp hos sin far og mine besteforeldre. Det gjorde det sånn at de var med nordover til oss hver eneste sommer. Det ble som å ha tre søsken til, som kom fra det store utland på besøk. Men det gikk på svensk og norsk. Min mamma slo jo over til svensk momentant. Selv mange år etterpå, så var det ikke tvil om hvem som ringte når hun begynte å snakke svensk. 

Her har det gått noen år. Inger Ann, John og Christer omkranser bestemor og oldemor. Jeg husker ikke så mye av min oldemor, dessverre. Men det er et hav av minner fra “svenskebesøket” hver sommer. Min bestemor hadde kunstneriske evner som jeg skal komme tilbake til. Men jeg husker godt når vi var på turer her i området om sommeren. Hun så dyr og fjes i steiner og samlet så min bestefar brummet for seg selv med tanke på plass&vekt på hjemturen. Men han sa aldri noe høyt som jeg kan huske.

På den tiden var det “private” søppelfyllinger mange steder. Det var også et yndet sted for min bestemor. Prisene for metall var høye i Sverige. Jeg var med mange ganger og samlet tomme hermetikkbokser, som den gang var i aluminium. Kom vi over kobberrør og andre “edle metaller” så var lykken stor. Dette ble solgt når de kom hjem til Kalmar, og gikk inn i neste års reisebudsjett. 

Her er et glimt av bestemor, min onkel, Christer og Inger Ann utenfor huset vårt på Rognan. I bakgrunner ser vi huset til Paulsen’s. Uthuset rett bak oss, er ikke der lengre. De strikkeglade følgere, får her enda et par eksempler på hjemmestrikka gensere. Man har nok slitt ut noen av de gjennom de årene man har levd, uten at jeg husker det så veldig konkret.

Men jeg kan huske en annen katastrofal strikkehistorie. Det var en flott vinterdag med skikkelig skareføre overalt. Det var ikke så tett mellom husene som det var nå, og vi hadde det moro på den steinharde skaren. Da fant jeg ut at om jeg tok på meg flere par ull lester på føttene, så kunne jeg springe fortest av alle når vi lekte. Så tenkt så gjort….. Men gleden var på langt nær like tilstedeværende, når jeg kom inn til min kjære mamma, med et sett med “leste legger” rundt anklene. Selve fot delene på lestene lå antagelig jevnt fordelt over skaredekkede jorder i hele nabolaget.  

Jeg har nevnt tidligere de pakkene med frukt og annet vi fikk fra Sverige en gang i året. Om dette er en forberedelse til en sånn forsendelse, det vet jeg ikke. Men det er i alle fall høsting av epletrær. Jeg kan ennå kjenne duften når jeg lukker øynene. Men det har sikkert sammenheng med at frukt slett ikke var like tilgjengelig da som nå. Nå er det en helårsgreie, så det er nok ingen unge i dag som tar et eple i sin hånd med like stor ærefrykt som den gang. 

Et par bilder som jeg syns var litt artig. Min mamma og min bestemor i ganske så lik positur, og utenfor huset vårt. Hagearbeid hørte med, uansett. Jeg har jo nevnt at pappa var tidlig ute med å anlegge hage. Det var singel strødde stier rundt huset og blomsterbed over alt. Jeg har hatt men periode med drivhus som en ganske intens hobby, som nok de fleste vet. Men det har likevel vært noe helt annet enn det jeg husker fra den tiden. Når pappa kom hjem fra anlegg, så måtte det se sånn noenlunde ut i hagen. Da var det min jobb å bidra med å lugge ugress, og ikke minst å “skave” bort gress som fant veien opp i singel stiene rundt huset. Jeg skal være såpass ærlig å si at det var en pyton jobb. 

Jeg har bare herlige minner om min kjære bestemor og bestefar. Hun fargerik og sprudlende, som tatt rett ut av et eventyr. Han bunnsolid og trygg, ikke så ruvende i høyden, men med smed never som nok kunne løfte en gutte ramp på strak arm, om det skulle være nødvendig. Men de hendene var av de tryggeste jeg noen gang har holdt i.

Duften av tobakk kan jeg også kjenne, om jeg konsentrerer meg. Han røkte pipe. Eller, når jeg tenker meg om, så koste han seg med pipa, om du skjønner forskjellen. Kanskje det var en av grunnene til at jeg begynte å røyke pipe først i  tjue årene? Jeg røkte pipe i flere år før jeg smakte en sigarett. Hvem vet? 

På dette bildet hadde jeg verken smakt røyk eller alkohol heller, for den delen. Her har jeg kommet fra sjøen etter mitt år som sjømann i utenriks fart. Det vil si, jeg satt på med bestefar og bestemor fra Rognan og ned til Kalmar, etter å ha vært hjemme en kort periode den sommeren.

Jeg var kommet inn på Sjømannsskolen i Tønsberg, og tok turen dit via Kalmar. Dette er deler av min historie som jeg kommer tilbake til. Det kommer også litt mer om mine besteforeldre på mamma sin side…. Men hvilken rekkefølge, det vet jeg ikke ennå.

Tusen takk til alle som gidder å følge meg i Mitt Liv, det setter jeg pris på.