Den står der i kroken så stille.

Skotter bort på meg.

Litt matt i fargene sine.

I plast og papir.

Liksom ikke sprunget ut av naturens kraft.

Men den er tilstede.

På en snill og stille måte.

Det skal så lite til for å gjøre en fornøden stund perfekt.

Jeg nikker og smiler når jeg tørker hendene.

Både lokket og døren er lukket etter meg.

Sånn skal det være.

Tusen takk.