Rett opp nakken og slå ut med armen.
No’ lætna han litt og peisa på varmen.
Men næsa ble lang, også denne gang.
Men jaggu vi prøvde med bæste sjarmen.
Skjælven i kneann når skyggen è først.
Når alle vil være den første og størst.
Når røtter, omkransa lange føtter.
Trængs ikke tanken en gang på en trøst.
På rekke og rad, i sorg og glede.
Vi vandrer forbi, men var vi tilstede?
Forskjellig og like, fattig og rike.
Når rota dør, kan ingen den frede.
Man er kanskje lik denne “Gubben i Kvisten”.
Som gjerne blir med på å leke “Sisten”.
Med stavrende føtter, og halen som støtter.
Glem aldri at glede står øverst “listen”.
Jeg ser i mot sky, mot sola med smil.
Nå er det jo ikke den minste tvil.
Skrotten er gammel, med rammel og skrammel.
Strammer seg opp, og forsøker med stil.
Stilige “krokkjepper” i det grønne..og blå da 🙂 Og diktet var supert..artig og litt alvorlig om livet og det å være til stede 🙂
Tusen takk snille du 😀
det var liksom Knerten i Giga-størrelse, hele slekta altså 😀
Yess,, måtte jo ha med hele gjengen 😀
De var sinnsykt kule! Og du er en ordkunstner av rang….. 🙂
Artig og herlig dikt med pinnefigurer i flotte bilder 😀
Skikkelig fine tørrpinner det der! Ha en fin dag 🙂