“Gjørmete grisetanker”, skrev jeg, da jeg la dette ut forrige gang.

Nå er det nærmest en slags rar lengsel om at det skal skje igjen.

For enn så lenge er det svært lite som minner om vår her i strøket.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

I påvente av at underet skal skje, så har jeg skrevet om hele innlegget.

Trå varsomt i gjørma – om du har lyst å lese!

Du rødsprengte stav, der du står i svingen.

I gjørmehavet, kan det være tingen?

Jobben er gjort gjennom snøtunge dager. 

Snart skal du opp, og havne på lager.

Tenker vi på, der vi kjører og går.

Den jobben du gjør – år etter år.

Når takket vi sist denne rødsprengte stav?

For alt som den ofret og alt som den gav.

Du store all verden, hva ser vi vel hær?

Trafikk skilt som vokser med busker og trær.

Men stopp litt og nyt hva naturen får til.

Et “sølepytt lerret” den dekker med stil.

Husker du barndommens iver med dette?

Hoppe og danse – sprute og skvette.

Et øyeblikk etter var alt blitt som før.

Naturens kunst – den som aldri dør.

Du rødsprengte stav, nå er enden så nær.

Så liten du ble, du som var så svær.

Du gjorde din jobb, med prakt og med ynde.  

Du knakk i din iver for ikke å synde.

Takken som gies, er ikke så viktig.

Hvis følelsen kjenner at denne var riktig.

De øyne som ser gjennom gjørme og dritt.

Er de som vil vite om takken ble gitt. 

Vi takker for følget og rusler hjem.

I veikantens gjørme vi finner frem.

Når søla forsvinner i solens varme.

Så husk at selv gjørme kan ha sin sjarme.

Glem ikke staven som stod der så fager.

Rødsprengt og rank gjennom iskalde dager.

Den knakk som en drøm som aldri blir minner.

Men nå ble den hedret i disse små linjer. 

Ha en vakker helg på tørre veier!

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat