Livenes mystiske, svingete veier.

Hva kunne vi ane ved livets start.

Det er mot fremtiden hjertene lengter.

Det ville hver ungdom med sikkerhet svart.

 

Hjertene banker med iver og lengsel.

Drømmer som svever mot himmelens hvelv.

På veiene møtes frihet og stengsel.

Det vet de som lever sitt liv imot kveld.

 

Måtte vårt hjerte i vandringens hunger.

Fylles av glede for venner så kjær.

Ikke med hulrom som knuger og runger,

som fylles av glemsel for de som var nær.  

 

Lyset kan vise oss veien og lede.

Lyset kan blende og føre oss vill.

La det få skinne på det som vil glede.

Slipp aldri de selvgode kreftene til. 

 

Lysene skinner jo aldri for evig.

Hva er det da som kan farge vårt liv?

Glem aldri hånden som varmet så kjærlig.

Som var der og støttet når vi var i tvil.

 

Glem ikke de som med kjærlighet ledet.

Selv om du følte et mas og et styr.

Ordet «Er glad i» er slett ikke fredet.

Så dumt og så trist at vi ordene skyr.   

 

Si disse ord når de våkner i tanker.

La de få glitre som stråler fra sol.

Ha de i hjertet hvor du enn vanker.

Som pil i kompasset, fra pol og til pol.

 

Det er så lite som egentlig kreves.

Et smil og et ord og et vennlig blikk.

Blant alle de liv som fødes og leves.

Der finnes det sjeler som ingenting fikk.

 

Tanker skal verne om venner og kjære.

Slik at de pleies som rosenes stell.

Det er det lille og ikke det svære. 

Som preger ditt liv når det lir imot kveld.  

 

Ord og bilder: Jan Håkonsen/Dedicat