Goodbye Norway, ut i verden i Mitt Liv…

Den 19. oktober 1966, ble mønstrings papirene klare og underskrevet. Det var ombord i Gann, jeg fikk beskjed om at jeg hadde fått hyre på en ganske ny båt som het M/T Sydfonn. Et spesialskip for frakting av gass i flytende form. Du kan lese historien til M/T Sydfonn om du klikker HER. Du finner linker til alle innleggene om Mitt Liv, om du klikker HER.

Dette bildet har jeg tatt, og mener bestemt det var i Lake Charles i USA. Der kjøpte jeg et enkelt fotoapparat, men dessverre finner jeg ikke så veldig mange bilder. Men fortellingen om denne epoken i Mitt Liv startet lenge før det…..

Det var mye som skulle ordnes, men med god hjelp fra Gann. Pass måtte jeg ha og hyrekontrakt og Sjøfartsbevis måtte også ordnes. Jeg husker ennå ordene på Stavanger Politistasjon, når jeg var der for å få pass: “Du er jo nødt til å vokse mer, så jeg skriver 1.70 i passet”. Hvor feil kunne de ta… Men jeg har da vitterlig ikke savnet en eneste cm. Egentlig reiste førstereis gutter ut som Dekksgutter, men jeg fikk jobb som Jungmann.

Wikipedia sier litt om dette: “Jungmann var tidligere en stillingstittel i en skipsbesetning. Tre års fartstid som dekksmannskap ga rett til å mønstre som matros, og en jungmanns stilling var det andre av tre trinn i de første tre årene. Det første var dekksgutt og det tredje var lettmatros. En jungmann deltok i ordinært dekksarbeid sammen med resten av dekksmannskapet under ledelse av en styrmann eller av båtsmannen. “

Bildet er lånt på nett.

Jeg fikk beskjed om at jeg skulle mønstre på Sydfonn i Marseilles i Frankrike. Det betydde en flytur fra Sola via Paris og til Marseilles. Jeg fikk også beskjed om at jeg ville få reisefølge med mange, for det meste av mannskapet, bortsett fra noen få og offiserene, skulle skiftes ut. Det hørtes betryggende ut for en førstereisgutt, som ikke var veldig bereist og aldri hadde flydd før.

Helt til jeg møtte “gjengen” på Sola flyplass…. Der var inntaket av alkohol i full gang. Som “organisert avholdsmann”, fikk jeg en antydning til sjokk. Drikke presset startet momentant.En relativt ung førstereisgutt, og til med nordlending – midt mellom fullbefarne sjømenn fra Rogalandsregionen, var nærmest rått parti. Men det “sprang en jævel” i meg, og jeg ga klar beskjed om at den dagen jeg skal ta en dram, så skal jeg bestemme det selv. Jeg husker ikke så mye av selve flyturen, men  jeg husker litt av mellomlandingen i Paris. Der stod en av matrosene rett opp og ned i transitthallen og pisset i buksa. Kanskje ikke den vakreste fortellingen, men det setter opplevelsene litt i perspektiv.

Vi kom imidlertid trygt frem, og jeg husker jeg stod i baugen den første kvelden og så på solnedgangen, og tenkte som så: “Nå begynner en ny epoke i mitt liv….”.

Den første turen gikk fra Marseilles og til Palermo på Sicilia og i tørrdokk. Jeg husker ikke hvor lenge vi ble liggende der, men jeg holdt meg for det meste ombord. Det kan være at jeg ikke hadde helt sansen for å være med “gjengen” når de dro på land på kvelden.

Men jeg husker at en matros som var ombord da jeg mønstret på, tok kontakt og sa at jeg sikkert var en kløpper til å legge opp bukser. Jeg svarte som sant var, at det visste jeg ikke, for jeg hadde aldri prøvd. Han kom med en bukse, i sånt tynt silkestoff – og jeg prøvde å snakke meg fra oppgaven. Han bare blåste, og sa dette fikser du. Det tok sin tid, men jeg kom i mål og mannen var fornøyd.

Det jeg brukte fritida mest til, var å skrive brev.Jeg måtte jo være ute i et år for å ha krav på gratis hjemreise. Så jeg skrev brev, masse brev. Skrivetrangen lå latent i meg, og den våknet nok til live for alvor på den tida. 

Vi fikk beskjed om at så snart vi var ferdig i tørrdokk, så skulle vi krysse Atlanteren, og gå rett til Rio de Janeiro. Vi ville være fremme akkurat til Karnevalet begynte! Det var en befrielse å forlate Palermo, og etterhvert vinke farvel til Gibraltarstredet og sette kursen mot vest. Det var en solid arbeidsinnsats i dagene på havet, for å gjøre båten så lekker som mulig til møtet med Rio og Karnevalet. Men dagen før vi ville ankomme, så ble båten omdirigert. Det føltes som jeg var i ferd med å bli vitne til mytteri ombord.

Bildet ovenfor er fra Rio, og det er jeg som har tatt det. Men det ble tatt en helt annen gang vi var innom der. 

Det var ganske mange utlendinger ombord, men jeg husker ikke navnet på de. De her to mener jeg kom fra Argentina og Uruguay. Jeg fikk tidlig lugar sammen med en herlig fyr fra Brasil. Han husker jeg navnet på, Francisco Barreto da Silva, fra Fortaleza i Brasil. Men jeg har dessverre ikke bilde av han. Han kunne ikke engelsk og jeg kunne ikke spansk/portugisisk, men vi utviklet et språk som bare vi skjønte. Vi var stort sett sammen hver gang vi gikk på land i en eller annen havn.

Etterhvert så var vi innom alle land i Sør Amerika, og gikk rundt og gjennom Mangellanstredet (Kapp Horn) i sør, og Panamakanalen i nord. De stedene vi var mest innom, og som jeg husker best – er Punta Cardon i Venezuela, Jamaica, Buenos Aires, Minatitlan i Mexico, Lake Charles i USA. Ulempen med å være på en gasstanker, var at loss- og lastestasjoner som regel lå langt unna annen bebyggelse. Selvfølgelig på grunn av eksplosjonsfaren.

Det var en spesiell opplevelse å passere Magellanstredet. Vi måtte ligge å vente et døgn før losen ga klarsignal. Da kom det en flokk med båter ut til oss og tigget tobakk. Vi tok ombord en unggutt, og jeg glemmer aldri de øynene da han fikk se film og stappet i seg den ene brødskiva etter den andre.

Dette bildet er fra Haina i den Dominikanske Republikk. Slike scener på land var ikke helt uvanlig, men jeg skal ikke utdype dette temaet noe nærmere, i alle fall ikke på en 8 mars. Jeg håper det ikke får noen konsekvenser å legge det  ut, det er tross alt over 50 år siden jeg knipset det, og poseringa fant sted. 

På dette tidspunktet var mannskapet begynt å følge med meg når vi tegnet oss for hvor mye penger vi ville ta ut når vi nærmet oss ei havn. Fra et drikkepress i starten, så endret det seg til respekt og en viss beskyttelses trang. Men så må det legges til at det var kjekt når vi skulle ta taxi ombord, at det var en som ikke hadde drukket opp alle pengene.

Akkurat der vi var i den Dominikanske Republikken, var det ganske fredelig. Men vi kunne høre geværsalver i det fjerne, og jeg mener å huske at det var en borgerkrig på gang nærmere hovedstaden. 

Her fikk jeg en “prat” med noen lokale gutter. Jeg som aldri har vært særlig flink til å svømme, ble mektig imponert av ferdighetene jeg observerte mange steder. Det så nesten ut som de var født under vann, selv om vannet og området rundt ikke så i nærheten av så innbydende ut som på bildet.

Jeg husker jeg av og til kjøpte en kasse med cola på land. Det første jeg gjorde, var å bære den ned i dusjen og spyle med varmt vann. Da krøp det frem kakerlakker i alle størrelser. Vi ble faktisk ille plaget av kakerlakker en periode. Det var ikke spesielt sjarmerende. Men vi fikk ombord et firma, et eller annet sted, som jeg ikke husker. Hva de gjorde, vet jeg ikke, men kakerlakkene var vekk.

Ellers handlet jeg fint lite. Men jeg vet at noen handlet inn klær i USA og solgte når vi kom til Mexico. Det var faktisk tollerne som var på hugget. De kom ombord og gikk gjennom hele båten. Jeg kan huske at de var innmari pågående for å få kjøpe de nylonskjortene jeg hadde i garderobeskapet. De var veldig populære, men kommer neppe på moten igjen. OM de skulle gjøre det, så ikke ha de på kokevask.

Jeg vasket nemlig klær en gang ombord. Der hadde vi en steamkjele hvor klærne ble kokt. Mens jeg holdt på, kom en matros med en dunge klær og spurte om jeg kunne ta de i samme slengen. Jeg spurte bare om alt skulle kokes, og fikk et klart ja. Den sleipe “massen” jeg dro ut av steamkjelen senere, fortalte meg “at svaret var feil”!

Dette bildet tror jeg er fra Punta Cardon i Venezuela. Jeg fikk et merkelig forhold til han karen til høyre. Jeg tror han kom rett fra jungelen i Brasil og fikk hyre ombord. Selvfølgelig var det ikke sånn, men det kunne godt vært det. Jeg gikk vakta fra 0800-1200 og fra 2000-0000 når vi var til havs. Veldig ofte når jeg kom av kveldsvakta kl tolv, så hadde Jungelgutten laget mat til meg, som regel et sammensurium i en panne. Men ganske så godt for det meste. Jeg glemmer aldri når han fant frem en flaske med Tabasco og skulle smake på den…. Da fremførte han en krigsdans i byssa, med noen beundringsverdige utbrudd, som kunne ligne på nordnorsk bannskap. 

Når vi var i Lake Charles i USA, så lastet vi flytende gass av forskjellig slag, og gikk noen turer til Minatitlan i Mexico, frem og tilbake. Som sagt så var ikke gasstankere av de minst risikofulle.

Arbeidet ombord krevde sine sikkerhets regler, for å unngå gnistdannelser. Et av mine fortrinn, om man kan kalle det for det, var at jeg slett ikke vokste en cm, som politiet i Stavanger hadde antatt. Derfor ble jeg yndlingen til Båtsmannen, når det skulle males eller gjøres noe innimellom tanker og utstyr på dekk. Jeg kom til på de aller fleste steder.

Ikke så langt fra kaiområdet i Minatitlan i Mexico, lå en Bar/Kneipe. Vi stakk av og til innom der, jeg drakk enten cola eller kaffe. En dag så fikk jeg en ananas fra datteren til innehaveren. Jeg ble jo forelsket på stedet, selv om det var så uskyldig som det bare kunne blitt. Men jubelen og oppmerksomheten i det slitte lokalet, var til å ta å føle på.

Det var forsåvidt hendelsen i bildet ovenfor også, men kanskje merkeligere. 

Lenger  oppe i selve byen, fikk vi rede på at presidenten i Mexico skulle komme på besøk. Vi så det var hengt opp girlandere og bilder over alt. Vi satte oss ned på en utekafè og kjøpte smørbrød. Jeg kan ennå kjenne smaken av smørbrødet, eller, det kan jeg ikke, for tunga var lammet lenge etterpå.

Vi som er vant med å se besøk av de kongelige i Norge, hadde forventninger til besøket av den Mexicanske presidenten, som skulle vise seg å være helt feil. Jeg rakk akkurat å få opp kameraet, når vi hørte jubelbrøl lengre nede i gata, og da kommer denne bilen i minst 70 km i timen susende forbi. Jeg må beundre de  som rakk å kaste ut konfetti før det hele var over.

Tre måneder etter at jeg mønstret på, var stuerten på jakt etter en ny 2. kokk og spurte meg om jeg ville ha jobben. Men da kom styrmannen på banen og tilbød meg opprykk til Lettmatros. Jeg takket selvsagt ja, for jeg trivdes på dekk. Jeg trivdes med å stå til rors eller på utkikk i mørke tropenetter. Jeg trivdes med hav eller land rundt meg.

Jeg trivdes i det hele tatt ombord, men jeg var veldig upopulær i et par sammenhenger. Det var ikke ofte vi fikk post ombord, men det skjedde et par ganger. Jeg kan huske en gang at sjømannspresten kom løpende på kaia og fikk slengt postsekken ombord når vi var på tur derfra. Men når posten skulle fordeles, så stakk jeg av med “halvparten” av brevene, til alle andre sin ergrelse. Jeg prøvde å si at den som skriver brev, får brev, men det hjalp fint lite i øyeblikket for de som var mest skuffet.

På denne tiden, hadde jeg begynt å tenke fremover. Jeg fikk god kontakt med telegrafisten ombord, ei ganske ung jente som var gift med 2 styrmannen jeg gikk på vakt med. Interessen for telegrafist jobben vokste, og jeg bestemte meg for å ta telegrafistskolen fra høsten av. Kapteinen ordnet det sånn at jeg skulle få mønstre av Sydfonn i Lake Charles, og mønstre ombord i Krossfonn, en båt i samme rederiet, som lå i New Orleans og skulle gå over til Europa. Jeg mønstret av sammen med en Belgier, som hadde vært ombord i to år. Han skulle bli med samme båten over til Europa, men som passasjer.

Bildet er lånt på nett.

Jeg glemmer ikke den dagen vi skulle ta bussen til New Orleans. Jeg kom tidlig opp i byssa, og der lå han avdrukken på en benk, og to års hyre i kontanter lå i en pose på bordet. Jeg tok vare på pengene. Når vi omsider fikk liv i mannen, ble han likblek da han skjønte situasjonen. Jeg har aldri sett større takknemlighet enn da jeg fortalte at jeg hadde tatt vare på pengene hans. Jeg tror han betalte bussen og tok meg med utpå en Jazzklubb når vi kom frem til New Orleans, det mener jeg å huske i alle fall.

Bildet er lånt på nett. 

Jeg må bare innrømme at arbeidslysten fra New Orleans og over til Liverpool i England var laber. Jeg var under press for å bli med over til Antwerpen også, og var lovt gratis hjemreise om jeg gjorde det. Men jeg lengtet hjem og ville hjem… Det endte med at jeg ble satt til å vaske ned maskinrommet fra taket og ned. Om du ikke har vært borti sånn svart, seig sot før, så hold deg unna! Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg dusjet, før jeg endelig stod på kaia i Liverpool og ventet på drosje til flyplassen. Der dukket tollerne også opp, men av en helt annen kaliber enn de Meksikanske. De snudde både skipssekken og annen bagasje på hodet, og skjønte ikke hvorfor de bare fant noen få pakker sigaretter jeg hadde kjøpt til søsteren mine. Og ikke så mye som en flaske pils. 

Men jeg slapp unna og kom meg med flyet til Oslo. Der måtte jeg overnatte på hotell, før jeg fikk fly hjemover. Jeg glemmer ikke da jeg våknet og så det svarte merket etter hodet mitt på puta…. 

At det skulle bli mitt “punktum” med sjømannslivet, ante jeg ingenting om akkurat da. 

 

Tusen takk for følget!

 

11 kommentarer
    1. Dette var litt av et eventyr, en epoke i livet som de fleste aldri har erfart 🙂
      Synes det var sterkt gjort at du ikke lot drikkepresset ta over, for man har vel mye bedre minner om et sted om man er klink edru.
      Kjekt å lese om stedene og opplevelsene dine ♥

    2. Utrolig historie. Ikke skjønner jeg at du greier å huske så mange detaljer..Helt utrolig altså.
      Mange flotte bilder igjen og du er en flott forteller. Takk igjen ….Klem og fin søndagskveld!

    3. Så artig å lese!
      Jeg har jo også kommet med båt til Rio de Janeiro, men som passasjer. Vekker minnene tilbake hos meg også.
      Flott gjort at du klarte å stå i mot drikkepress og alt slikt et sjømannsliv fører med seg. Min far klarte ikke det samme, men han ble avholdsmann etterhvert.
      Må inn og lese mer hos deg, for jeg har ikke lest alle kapitlene om livet ditt enda. Spennende å lese! 😀

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg