De hæng så tunge på seige greine.
Mot høstblå himmel de skin i takt.
Det e’ så mange som trur og meine.
Det e’ så mange som vil ha makt.
Rogna bærer si bør så stille!
Om den kunne, og om den ville.
Montro hva den ville ment og sagt!
Når hua hæng nerførr bægge ørann.
Me’ længsels blikk i mot solas glans.
Da e’ det slætt ikke lætt å hør “han”.
Den såre stæmmen, og bønna “hans”.
Alle bærer på sorg og smerte.
Me’ frihets længsel i sitt hjerte.
E’ dødens frihet den siste sjans?
En enslig stakkars i denne værden.
Hvor er livets rettferd på færden?
Skjør og spinkel den titter fræm.
Blikket søker en trofast vænn.
Da kanskje livsmot får liv igjæn.
14 kommentarer
Kjempefin poesi , du får sagt så mye med få ord..og bilder som passer til 🙂 Flott med all rognebæra i år..
Tusen takk 🙂 Klem 🙂
vakkre ord ,og den rogna var helt fantastisk :=) go mat for våre fjærkledde små eller tobeinte om noen liker det :=)
Tusen takk 🙂 Klem 🙂
Du er en rimsmed, det er helt sikkert 🙂 Og i dag hadde du jammen meg fine bilder også. Det med luene likte jeg veldig godt 🙂 Flott <3
Tusen takk 🙂 Klem 🙂
Så vakkert, så vakkert Jan! Du er en kunstner med ord! Klem 🙂
Tusen takk 🙂 Klem 🙂
Var jo litt trist dette diktet da. Men flotte bilder var det. Mye rognebær over det hele i år…hmmm. Prøvde meg på gele et år, men fikk det ikke til. Kanskje jeg prøver i år!
Tusen takk 🙂 Godt å ha i fuglenes spiskammers til vinteren 🙂 Klem 🙂
Nydelig dikt 💖
Tusen takk 😀
Så koselig. Ord og bilder flettet sammen, på ditt vis! Kos deg i septemberlyset og hils til fruen!
Tusen takk 😀