Hva visste vel vi i tidens morgen, når vi fikk føttene under oss og begynte å gå.

De fleste setter neppe sine voksne spor der de tråkket rundt i barndommen.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Kanskje langt mindre i alderdommen.

Dette er min barndoms kirke.

Der er jeg døpt, konfirmert og gift.

Der er våre to sønner døpt og konfirmert.

Vårt første barnebarn ble også døpt der.

Hvem vet hvor veien går og hva den bringer.

Denne veien leder ut av bygda mi, i begge ender.

Elva og Nordlandsbanen følger den langt på vei, side om side.

Men alle veier som fører bort, fører også hjem igjen.

Det gjorde den for oss i sin tid.

Det blir nok noen private veier også.

Gjennom et langt liv.

Både på egne og andres.

Vi mennesker er jo flinke til å gjerde inn det som er vårt.

Tar jeg feil om gjerder opprinnelig var tenkt “å gjerde ute” ?

Sånne skapninger som dette.

Det kommer vel an på hvilken side av gjerdet man er.

Om man er inne eller ute..

Akkurat som med veier…

Om man er på tur fra eller til…

Langs denne veien ligger Rognan Bioenergi.

Fjernvarme.

Sånn har det blitt i Pandemiens navn.

Dit ikke veier kan føre oss, må våre tanker bringes som fjernvarme.

Men det blir litt lettere med å tenke på at savnet ikke bare er i den ene enden.

Der VI sitter.

For de aller fleste, er det forhåpentligvis noe felles.

Selv om det er avstander.

“Alt blir bedre”, et symbol som har vokst frem i denne tiden.

Vi får leve på fjernvarmen, ennå en tid.

Dele den med omtanke og kjærlighet.

Dessverre blir ikke alt bedre.

Noe er permanent og et ugjenkallelig skille.

Slik er livet, det begynner et sted, og slutter et sted.

Akkurat som veier, akkurat som gjerder….

Vi må ta vare på alt i mellom.

Det er minner, som varmer.

Naturen har også sine skillelinjer.

Mellom årstidene.

Som skal være fire, men ofte oppleves som det dobbelte.

Minst.

Men det ER vår!

Det står skrevet.

Nemlig.

Ha en flott søndag der du setter dine spor. 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat