Se så vakre de er der de står.

Nakne og avkledd i maling og lakk.

Et artig symbol på at sannheten rår.

Hvis ikke så kall meg en krakk!

Livets veier har ingen løfter.

Hvem aner hvor ferden den ender.

Kanskje vi snubler og faller i grøfter.

La Troen råde blant trofaste venner.

Kanskje du står der oppreist og rak.

Så fargerik, feiende flott.

Selv den sterke kan føle seg svak.

På livets vei har vi alle grått.

Kanskje du ligger, forlatt og forglemt.

Blindveier møter vi alle.

De sprudlende farger føles så gjemt.

Men krakk vil vi aldri deg kalle.

Tro på deg selv på den veien du går.

Den er Din, bare Du finner frem.

Selv om det går både dager og år. 

Husk at Du var for noen en venn.

Det hender man teller på knapper i tvil.

Det vrimler av veier å ta.

Tell da med hjertet, med glede og smil.

Det valget du alltid vil ha.

I ensomme stunder og nitriste kvelder.

Er glede så slitsomt å få.

Selv i den trange og mørkeste kjeller!

Er Håpet den hånd du kan nå! 

te 

Selv krakker kan skryte med himmel så blå.

Et valgets kval for en liten skrott.

Skal jeg bestige den her og nå?

Eller slippe mitt tak, nå og for godt.  

Kanskje vi ønsker og håper for hardt.

Med rosa drømmer i fløyel og floss.

Kanskje bekymringen kunne vært spart.

Vi lever på Grunn av, ikke på Tross!

Tenk om en strøm av kjærlighets under. 

Finner hver sjel og hvert hjerte på jord.

Tenk på de gleder og herlige stunder.

Fikk tære bort hatet som spirer og gror.

Det begynte med krakken, men ballet seg på!

Akkurat slik som livet kan gå.

Drømmende tanker og lengsel i ord.

Mens sola den varmer to stoler og bord.

 

Bilder og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat