Kjære mamma.

I dag ville du blitt 96 år.

Men nå er det to år siden du forlot oss.

Min kjære og jeg tenker ofte på alle de flotte stunder med intens nærhet.

Med gru tenker vi på om det hadde vært i dag.

Hvor vi kanskje ikke hadde fått besøkt deg en gang…..

Med drømmefanger og en kjær venn godt i hånda.

Det er mange minner som dukker opp gjennom tanker og bilder. 

Årene svinner, de flagrer avsted.

Så fort at man blir nesten svimmel.

Vi ser det med øyne, vi føler i sjel.

Vi kjenner det røyne, og vet det så vel.

Når kvelden den kommer, da finner vi fred.

Som stjerner i stjernenes vrimmel.

 

Den handa vi kjente, som klemte så godt.

Den kjennes til evige tider. 

Vi ser og vi husker, og minnene strømmer.

Vi klemmer og pusker, aldri vi glømmer.

Tenk alle klemmene handa har fått.

I gleder og stunder som lider.

 

År og dager og tidene svinner.

Tanken vandrer som tankene gjør.

Alt som vi glemte, alt som ble verre.

De hender vi klemte, blir bare færre.

Alt bare endres og farges i minner.

Kanskje de lever og kanskje de dør.

 

Måtte vi lære oss kunsten å gi.

Som rosene deler i evighet.

Vi føler i tanker, for venner så kjær.

Som minnene banker, så inderlig nær.

Det er for sent, når anger må svi.

Når kvelden seg senker mot evig fred.  

De kjæreste i mitt liv.

Min kjære mamma som beholdt humor og ert til det siste.

Min kjære kone, mamma sin trygghet til det siste. 

Det er ikke så enkelt å legger blomster på gravsteder på disse kanter.

Men det er vakkert.