Mitt i veien, forpjuska og lita.

Der stod den så stille og uten en lyd.

Mens slekta den gaula de høylytte skrika.

Det var ikke skrik i fra gledens fryd. 

Du ordna fortvila med vinger og fjær.

Men beina var planta på moder jord.

Hvilken skjebne har du nå nær?

Ikke vet jeg, men jeg aner og tror. 

Jeg må være litt småforelska i Sjura, selv hvor brutal den kan være. Sjura har kanskje sansen for meg også, Her for noen få år siden prøvde et ungt par å bygge reir i syrina. De ga opp, men året etter kom “de” og hentet hver eneste kvist og flytta til et mer sikkert sted. 

Her kommer en dramatisk fortelling fra den samme syrina….

Nabokatta bestemte seg for å jakte sjur i syrina vår. Du kan lese den rørende historia mellom en annen nabo katt og meg. RIP kjære venn. Da klikker du HER

Denne katta fikk jaggu oppmerksomhet fra sjura. De mobiliserte til de grader…. 

Det begynte etterhvert å ligne på et slektstreff for sjur i alle størrelser… 

Etter mange forsøk på å virke fryktinngytende, måtte katta bare krype til korset og komme seg ned fra syrina. Og jeg fikk et anklagende blikk for ikke å ha trådd til med en hjelpende hånd. 

 Byggmesteren.

Se på den sjura! Strever med kvister. Men de er to!

Der kom brura! Hmm, de skal vel bygge bo?

De lever og bor slik, disse jo.

Lister meg nære, hvor skal de være mon tro?

Der skal de være! I det høyeste av trærne.

Helt i toppen av en eldgammel gran.

Litt drøyt, spør du meg – at de kan!

Men se på de nå! Der mister de kvister!

Men vent litt, henter de nå. De skal opp, de bare må!

De ser jo ut som kvister flest, men de passer vel best.

Huff, det er ikke lett! Hus i kasser burde være ett fett?

Men hvem er vel jeg, som frister med andre steder.

La de med vett, bygge sine egne reder!

Tekst og bilder: Jan/Dedicat