Vi mennesker og Naturen er ikke alltid i takt eller på bølgelengde.

Det har jeg “filosofert” litt over en gang, og børstet støvet av.

Ikke for å “dømme” verken mennesket eller naturen.

Her er vel ingen skyldige eller skyldfrie.

Tenker jeg.

Naturens herlighet.

Å du herlige vår, så gryende fager du slår ut ditt hår.

Jeg nyter den solrike vår.

Ser at naturen vokser frem.

Fra det triste og grå, det skjer – igjen og igjen.

År etter år, kommer på nytt denne herlige vår.

Men akk, blir det tørke og magrere kår?

Det blekner i li og i fjell, bekker og elv er på hell.

Men se, der kommer den varme sommerskur.

Busker og vekster, ja hele den vakre natur –

– suger til seg hver eneste dråpe.

Dagene går, la oss endelig håpe at regnet er over.

Værmenn og værdamer lover og lover.

Man hva er det som egentlig skjer?

Det regner jo bare mer og mer.

Den våte natur den henger med hodet.

Den vakreste bladpryd er tjafset og floket.

Og jeg, ja jeg er da slett ikke sur – bare litt lei.

Lei denne høstlige skur og sørpete vei.

Dette evige været, men skitt la det være.

Snart er jo vinteren nære.

Gleder meg stort til de hvite vidder.

Så ikke jeg gidder å tenke på alt som er borte.

Nei – la oss heller forte oss frem mot turer i solrike fjell.

Kan hende jeg går der og lurer en kveld…

Om det snart er vår, denne herlige vår.

Som kommer hvert eneste år.

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat