Det er alltid litt spesielt å vandre på minnerike steder.

Har du tenkt og kjent på det noen gang?

Hvordan minner og virkeligheten blandes sammen på en merkelig måte.

Vi ser hvordan det er, men de sterke minnene “forteller” hvordan det var.

I våre hoder dannes bilder intet fotoapparat klarer å fange inn.

Nå skal jeg ikke nevne fantasien oppi dette.

Som kan fantasere om hvordan det kunne ha vært.

Da kan det spore helt av for en gammel kall. 

Da er det ikke alltid at det bildet man har i hodet, stemmer med det som blir fotografert.

Jada, innrømmer at det høres litt merkelig ut når jeg skriver og leser det selv.

Her over kan jeg huske fjæra full av tømmer og båter under bygging.

Men da var det furua som spilte hovedrollen, store og velduftende.

Men bildet forteller noe helt annet, som du kanskje ser bedre enn meg. 

Tenk alle båter som har “våknet til liv” i ly av Storfloget.

I Storhetstiden – når det var et yrende liv i fjæra.

Så ble det stille, med bare minner..

Helt stille og tomt.

Men så våknet det til liv igjen.

Ære være alle sjeler som bidrar til at det skjer.

Barndommens minner vil aldri kunne bli en realitet og virkelighet.

Men når virkeligheten åpenbarer seg på denne måten, blir minner så mye lettere å forklare.

For det var noe som manglet i mange år, når vi gikk langs fjæra.

En sånn rar følelse av å ha mistet noe, noe viktig som var borte.

Som om noen biter i et puslespill var forsvunnet og manglet.

Nå er jeg sikker på at dine biter og mine biter ikke var like.

Sånn er det bare – vi kan alle ha gode minner.

Men de vil aldri være helt like.

Akkurat som minner og virkeligheten aldri kan bli helt  lik.

Men du verden så godt med en følelse av  “å kjenne de igjen”.

Sånn som det kanskje må føles om man har gått seg vill, og plutselig kjenner seg igjen.

Om du skjønner hva jeg mener.

Men nå kan man jo ikke gå rundt å si:

“Du, jeg traff på et kjært minne i fjæra i dag, som faktisk hadde våknet til liv igjen”.

Da kan de neste setningene i den samtalen bli en smule utfordrende.

Nei – tenk heller litt på det for deg selv, neste gang du vandrer på en minnerik plass. 

For det kan gi en sånn god følelse av håp.

Håp om at alt vi føler vi har mistet, kanskje ikke er borte for alltid.

Vi vil aldri få alt tilbake sånn som det var.

Men kanskje som noe vi kjenner igjen som et solid holdepunkt. 

Da trenger ikke horisonten føles like tom.

For det er den så visst ikke.

Der finnes både fortid, nåtid og fremtid.

Farget av virkeligheten, minner og drømmer.

Som intet fotoapparat i verden kan gjenskape i bilder. 

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat