Når det dunka taktfast i væggan…

Det er ikke lett når samfunn stenges ned.

Men når noen passer glørne, så vil varmen flamme opp igjen.

Vi får håpe det igjen vil dunke taktfast i gamle vegger.

Det må være lov å filosofere litt på rim.

Eller hva ?

Det var liv når det runga i væggan.

Så taktfast som tida førrsvann.

Når gubban de greip fatt i slæggan.

Og banka i takt kvær ein mann.

***

Den lyden den stilna me årann.

Det va mørkt det va tomt det va tyst.

Du hørte kun lyden a bårann.

Som sukka som sorg i dett bryst.

***

Mens sjela den lå dær i dvale.

En spinnvill idè dukka fræm.

Ka tru om musikk i lokale.

Gir taktfaste lyda igjæn.

***

Men atter en gang ble det stille.

Et virus satt allting på vent.

Den som lytta, høre det krible.

I ei taktfast dirring så spent.

Lykke til <3

 

16 kommentarer

Siste innlegg