Livskraftens mot i mektige stammer.
For en fryd, for en skjønnhet, hva de kan og får til.
De strekker mot himmel de grønnkledde armer.
Vi tror og vi aner, men er vi i tvil ?
Hver vår stiger sevja fra livskraftens kammer.
Den sprenger til liv hvert minste bla’.
Når høsten kommer, den rødmer så sky.
Bladene faller til bakken på ny.
Takker vi da, for den sommer den ga’
Noen må falle for menneskehender.
Alle år, hver en vår og hver høst er brått vekk.
Bare stubben står som et vitne blandt venner.
De som fikk stå og fikk skjelve i skrekk.
Den glemte prakt blir en stubbe som skjemmer.
Er den fortapt til et liv i glemsel?
Nei, se hva som skjer i den gamle grå.
Der spirer de frem disse bittesmå.
Livskraftens mot er den største lengsel.
Bilder og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat
For et vakkert og klokt dikt. Dette er du god på! Takk for et fint ord for dagen! God mandag! 🙂
Tusen takk 🙂 Og takk det samme 😀
Ja, det er fint når det spirer og gror, også der hvor man ikke tror 🙂
Ikke sant 😀 Tusen takk 😀
Sååå fint 🙂 Utrolig hvor det kan dukke frem nye spirer..
Tusen masse takk 😀
Så vakkert. Minner meg litt om Inger Hagerup. Meget flott. Og visste du at hun skrev de flotteste dikt i fylla. Uten sammenligning forøvrig da.
Masse tusen takk 🙂 Nei det visste jeg ikke 😀 Har vel skrevet noe i bedugget tilstand, men det er lenge siden 😀