Tiden går så skremmende fort. Den blir bare borte og blir til minner.
Årene svinner, de flagrer avsted.
Så fort at man blir nesten svimmel.
Vi føler i sjel, og ser det med øyne.
Vi vet det så vel, og kjenner det røyne.
Når kvelden den kommer, da finner vi fred.
Som stjerner i stjernenes vrimmel.
Den handa vi kjente, klemte så kjært.
Den kjennes til evige tider.
Vi ser og tenker, på minner som strømmer.
Lengter og drømmer, men aldri vi glømmer.
Minnenes album for evig er nært.
I gleder og stunder du lider.
Måtte vi lære oss kunsten å gi.
Som rosene deler sin skjønnhet.
De blir jo færre, de hender vi kjenner.
Blant våre kjære og næreste venner.
Når minner banker, med inderlig nærhet.
Er kvelden kommet for evig tid.
8 kommentarer
Flott og rørende dikt…. og sant
Tusen takk du 🙂
Litt sårt på en måte…. 💞Mange tanker kom hos meg.
Ja det var jo opprinnelig skrevet med tanke på min mor. Men jeg har endret på mye og jobbet en del med det i dag. 🙂 Tusen takk for fin kommentar 🙂 <3
vakkert og sårt. Du er flink med ord Jan 🙂
Tusen takk 🙂 Og tusen takk for at du er innom og titter flinke du <3
Så vakkert…. ei tåre her……. klemmer <3
Tusen takk min venn 😀 klem <3