Det er ikke alltid man vet hvor veien går her i livet. Men sånn er det nok det skal være. Det ville nok vært noe helt annet om man fikk utlevert en “livsbeskrivelse” ved fødselen. Tenk den tanken, hoff…….

Det er nok ingen som ønsker å ligge i sånne senger og på sånne sovesaler. Men på livets ferd, så skal det godt gjøres å unngå det helt. Her om dagen lå jeg og rabla litt i skriveboka og stirra i taket under dette pleddet. Jeg er heldig og utrolig takknemlig, som har min kjære med meg hvert skritt på veien!

 

Her ligg man langflat som et spetakkel.

Lørvat og småfeit fra halsen og ner.

Ikke veit e’ ka som hender og skjer.

Tålamod, si «svensken» og flira.

Takka faen når hauet e’ gira!

Kvitkledde flagre, de frodi’ og magre.

De veit ingenting, bærre kjæm og spring.

Så ligg bærre langflat å stirre i tak.

Det bli ikke verre, så læng rompa er bak!

Jeg kan påstå å være lommekjent i denne kjellerkorridoren. Når min kjære var syk i 2015, så ble det mange turer her, til alle døgnets tider. Da åpenbarte svært mange av livets sider, et register av følelser. Etter en sånn “opplevelsestur” i november 2015, skrev jeg det lille diktet under – som egentlig passer veldig godt i dag også.

Preget av egne og sårbare tanker.

Jeg går mellom syke og sørgende sinn.

Jeg kan ikke ta på de hjerter som banker.

Jeg kan ikke klemme de skjelvende kinn.

 

Plutselig våkner alle de sanser,

Som sløves av vandringer fra og til.

Jeg gikk visst litt feil, og lytter og stanser.

Blikket mitt fanger inn gleder og smil.

 

Kvinnens unike og gudskapte gave.

Skaper og gir av seg selv til nytt liv.

Det vokser seg frem i en smilende mave.

Det kan ikke skjules, det er ingen tvil!

 

Spenningens venting, det sparker og lever.

Et liv skal gi liv til et barn på vår jord.

Livets sannhet, som gir og krever.

Vi må bære vår del, den som i oss bor. 

Nå ble det min tur å ligge på samme rom, og bokstavelig talt i samme senga som min kjære gjorde i 2015. Det gjorde jeg faktisk i 2015 også, men på en helt annen måte. Det endte på denne måten:

Du gamle mann, hva du kan!

Tenk at du kunne, slumre og blunde.

Ikke hjemme, det kunne stemme.

Men sammen der, og med madammen.

På sykehusets laken. Ja ikke naken!

Der får grensa gå, så buksa var på.

Skulle bare holde omkring.

Nærhet og varme koster ingenting.

Men da kom lege dama! Ojj og ojj som hun glana!

Med fingertegn og sinte blikk, jeg denne leksa fikk:

«Du gamle mann du må forstå, aldri opp i senga gå!»

Men når såre blikk meg møter.

Får de heller gi meg bøter.

For da er jeg der igjen:

Feilparkert i sykeseng.

Men nå er jeg hjemme, og fikk ikke noen parkeringsbøter med meg hjem. Sol og snø om hverandre, setter sitt preg på tilværelsen. Nå er det bare å ta livet med ro og se hva som skjer fremover. Tusen takk for gode tanker og gode ord, dette kommer til å gå så bra: “For jeg var jo der igjen! Feilparkert i sykeseng!”

 

Tekst og bilder: Jan Håkonsen/Dedicat