Naturens ekteskap, og litt til….

Morgendisen, så fuktig og kald.

Den er ikke fisen, den vet hvor den skal.

Skremmer bort varmen i tanker og sinn.

Minner om sjarmen fra solvarm vind.

Høsten, så utro, en vakker sjarmør.

Gir glede og vantro, så griper dens klør.

Holder deg stille og gir ingen tvil.

Med farger så ville, med frostkalde smil.

 

Men høsten kommer jo bare med bud.

Forteller at sommer skal få seg en brud.

Hvit som en svane den skrider frem.

Alt vil den rane fra fargenes venn.

Dekke hvert spor av sommer og varme.

Kanskje den tror det gir sinne og harme?

Snart vokser en strøm imot vidder og fjell.

Det er som en drøm som aldri tok kveld.

 

Naturens kraft under himmelens sfære.

En mektig makt til vår glede og ære.  

Naturen vidde en vinter og sommer.

I mørket smidde den alt som kommer.

Snart vil den føde en splitter ny vår.

Det er ikke den som forlot deg i går.

Morgendisen, så fuktig og kald.

Den kjenner prisen, og vet hvor den skal.

Jeg skrev et lite vers på Instagram i går. 

Det deler jeg her…. 

 

Du vakre og lille.
Du ligger så stille.
Farget av pensler vi aldri får se.
Takk til den snille.
Den tamme og ville.
Naturkraftens makt som vi ydmykt kan be.
Men vi skal vite.
Det er ikke lite.
Selv om Den aldri vil falle på kne.

Ha en nydelig søndag.

8 kommentarer

Siste innlegg