Naturens vennskap

Den er her, snikende iskald og våt.

Det nytter verken med hyl eller gråt.

Høstens fortærende, kraftfulle makt.

Fnyser i hovmod sin kalde forakt.

Intet kan gjemmes og skjules for den.

Gi deg i nåde og møt den som venn.

Naturens prakt, unik i sitt mangfold.

Søker seg sammen som levende skjold.

Holder ut gjennom nærhetens støtte.

Krefter tappes, de vakler så trøtte.

Sakte, så sakte de siger mot jord.

Ned til det stedet hvor røttene bor.

 

Men noen vennskap glitrer i glede.

Oppstår nesten som født i et rede.

Et lite frø fra et helt annet sted.

Finner en «stemor», der slår det seg ned.

Midt mellom bjørkas hvitkledde stamme,

Vokser den frem som bilde i ramme.

 

Tekst og bilder: Jan E. Håkonsen/Dedicat

14 kommentarer

Siste innlegg