Det er så stille der.

Bare noen lyder fra sjøfugl som klargjør for hekking.

Nesten sånn at jeg trår med varsomhet.

Snø- og is flekker ligger ennå der.

Standhaftige i stadig lengre og lysere dager.

Store og tause steiner, men så fulle av historie.

Så liten man blir i alt det store….

En løsrevet rot har klort seg fast på land.

Når kom den elvelangs, båret på vårens krefter?

Jeg undres…

Men det er en fururot, tror jeg.

Et av bygdas stolte symboler som måtte gi tapt.

En eller annen gang.

Selv så stor og kraftfull den måtte ha vært.

Så liten man blir i alt det store.

Men hva er stort og hva er lite?

Fjellene blir mindre bak en liten skråning.

Det viser at alt er viktig.

Alt har en sammenheng.

Ingenting er stort alene.

Det minste kan bli det største, i den rette sammenhengen.

Bare se på disse stråene.

De kan rage høyere enn fjellene.

Peke opp mot himmelen, som den stolte furua gjorde en gang.

De står stødige og rotfaste i frossen jord.

De aller fleste.

Naturen er merkelig.

Den fremhever ikke størrelse i all sin prakt.

Det er det vi mennesker som gjør. 

God Helg

Bilder og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat