“Smaken er som baken, og kan ikke diskuteres”, sies det.

Nå er ikke jeg helt sikker på hva smak og bak har til felles.

Eller det er kanskje det de ikke har… “noe til felles”?

Selv det kan vel diskuteres.

Om det skulle ha noen mening.

Smak og behag er forskjellig.

Det er et faktum.

Det kan alle være enige om.

Det er verre å være enige om konsekvensen av det.

“At min smak og din smak er like riktig”.

Selv om vi holder baken totalt utenfor.

Vi er alle stolte over vårt vakre hotell.

Slik som det speiler seg her, ut mot fjorden.

Det har hatt sine opp-  og nedturer siden det ble bygget.

Pandemien satte krokfot for hele hotell- og reiselivsbransjen.

Da satte eierne av hotellet i gang en storstilt oppussing innvendig.

Inkludert en omlegging av driften.

Jeg har selv svingt malerkosten i det siste, les gjerne HER.

Nå er hotellet i gang med en total ansiktsløftning utvendig.

Det går ikke like upåaktet hen som maleaktiviteten på vårt hus.

Forståelig nok.

Nå er det like før de setter i gang på sjøsiden.

Sånn blir det.

Fremsiden, med inngangspartiet, er nærmest ferdig.

Jeg skal ikke ramse opp adjektiver brukt på Facebook om dette.

Men det er mangfoldig.

Og bekrefter påstanden, om at smaken er forskjellig.

Uavhengig av innblanding av baken.

Men det er flere som svinger malerkosten rundt i vårt sentrum.

Det er en kjent kunstner på gang, engasjert av Blåfrosten.

Ståle Gerhardsen fra Trondheim.

Han har produsert denne karen.

En som virkelig “har ramlet på baken… av kjærlighet.”

Dette kan du lese mer og bedre om, hvis du klikker HER. 

Kanskje vi skulle ta lærdom av det ?

At ulikheter ikke er et problem men en gave vi skal ta vare på. 

Selv om vi ikke trenger å ramle på baken av begeistring av andres meninger….

Så kan vi akseptere de og sette pris på de.

#blafrosten

En liten tur innom kirkegården, resulterer som regel i et bilde eller to…

Heggen er i vakker blomst.

Jeg skal ikke kommentere duften.

Vi hadde en diger hegg i hagen.

Men den måtte bøte med livet for noen år siden.

Men det kommer nye skudd fra rota.

Må nok ta et tak der om ikke lenge.

Denne vakre urna er kommet på plass ved inngangen til kirkegården.

Vi har en kirkegård vi kan være stolte av.

Vår lille flyplass ligger tett opp mot kirkegården.

Denne helga var det aktivitet med fallskjermhopping.

Jeg syns det er moro, og ikke sjenerende.

Kanskje det er delte meninger om det.

Men jeg håper vi klarer å bevare dette området.

 

Ha en nydelig fredag alle sammen.

Hva er best av 10 gubber i hånda enn 1 på taket…?

Ja si det, forteller historien ikke noe om.

Når kåken var malt, ble det plutselig klart.

Nesten fullstendig komplett åpenbart.

Taket og trappa du ser mitt i mot.

De var nesten fastgrodd på egen rot.

Det er bare sånn når man begynner et sted.

Da blir det bråstopp på fritid og fred !

Se bare sjøl om du tviler mitt ord. 

Da er det bare å mote seg opp.

Klatre i stige til høyeste topp.

Ligge langflat å åle på magen.

Med hammer og brekkjern, ja også med sagen. 

Her går det unna med fryd og gammen.

Nede på gresset står selvsagt madammen.

Hun mener bestemt at hun passer på meg.

Men egentlig står hun og knipser i vei.

Men det må innrømmes at det var jeg.

Som sa sånn forsiktig: “Ta bilde av meg”.

Sitte på taket og  sjølfokusere.

Vifte med drillen og nærmest posere !

Trenger jeg virkelig si noe mere …?

Jeg må bare innrømme at det dukker opp minner der oppe på taket.

Taket er over uteplassen til min kjære mamma og pappa.

Her var det liv og røre hver sommer..

Fullt hus og stormende jubel.

Trappa som min pappa har laget, har tålt noen skritt.

Men det er intet som varer evig.

De skrittene er borte.

Nå er også trappa borte.

Ny trapp klar for nye skritt.

Men jernristene min far har smidd og sveiset, holder ennå.

Hvem vil sette sine spor her i fremtiden… ?

Det må bare innrømmes at energien ikke har vært helt på topp de siste par årene.

Husmaling har vært et tema i samme perioden.

En god nabo tilbød seg å ta det øverste i Møn veggene.

Da løsnet det og formkurven steg i takt med sommertemperaturen.

Tusen takk til nabo for solid bistand.

Litt skraping og grunning ble det.

Men på langt nær så mye som det ser ut til på dette bildet.

Ellers får bildene tale for seg selv. 

Østveggen.

Detaljer mot sør.

Mot sør og vest.

Mot vest og nord.

Nærmeste del er generasjonsboligen.

Når malinga var unnagjort, dukket andre behov opp.

Men det er en annen historie….

Nå er det godstemning i sentrum.

Helt nye blomsterkasser og benker er på plass.

Da kan sentrum gjerne speile seg i vinduer.

Det ble utrolig bra.

Dette bildet er har jeg lånt fra siden til “Rognan Sentrum”.

Fjorden ligger stille.

Bare måkene er i bevegelse.

Sommermåneden begynner på sitt beste.

Det ble grønt på rekordfart.

Den takknemlige stemora er en velsignelse.

I all sin prakt.

Hva mer kan man forlange.