Vi klorer oss fast til enkelte ting i livet.

Kanskje vi trenger et ankerfeste.

Noe stabilt og nært.

Noe trygt.

Årene går og vi “slipes” til som mennesker.

Vi blir litt rundere i kantene med årene.

Men likevel med hver vår fasong.

Formet som de vi er.

Både du og jeg.

Vi får slett ikke like enkle stier å vandre på. 

Noen møter flere hindringer enn andre.

Andre møter krevende utfordringer.

Det må vi slett ikke glemme.

Våre veier er ikke like.

Mange strekker seg etter de store høyder i livet.

Målet er å nå toppen av et eller annet.

Glemmer kanskje at veien er livet.

På den stien vi er på i dag.

Ikke den i morgen.

Det er ikke alltid de vakreste opplevelser er på toppene.

Kanskje man raser forbi de små og viktige ting i livet.

De fine og dyrebare øyeblikkene.

Der man minst venter de.

Der er de.

De er ikke alltid like lett å få øye på gjennom travle dager. 

Men de er der, som små glimt av skjønnhet.

Som bare gir og krever så lite.

Gir av seg selv.

Det er kanskje der det er minst at det deles mest.

Der er kanskje mangfoldet størst.

Nærheten mest synlig.

Omtanken.

Den ekte hjertevarmen kan være der du slett ikke forventet det.

Slett ikke prangende og påtrengende synlig.

Men så vakker når du SER den!

Og deler av din godhet.

*****

Alle bilder er tatt rundt Ure Rorbucamping.

 

Tekst og bilder Jan E Håkonsen/Dedicat