La oss male himmelen vår …

Deler dette på trappen til det nye året.

Frivillighetens år 2022.

Måtte det bli det året vi alle ønsker og håper på.

Kan man leve i en boble, uten annet enn seg selv?

Kan man være skjult for alle i fra morgen og til kveld?

Kan man gå i gjennom livet, kun med egen fokus på?

Kan man være så usynlig slik at ingen kan deg nå?

Du kan male egen himmel, men la andre nyte den.

Del din pensel og din farge, med en fremmed og en venn.

Vi er alle født til verden, uten noen garanti.

Det er greit å kunne dele, det som bare du kan gi.

For ditt smil kan endre dagen, fra det grå til fargespill.

For det rare er jo at det er så lite som skal til.

Når du ser at dette virker, kjennes varmen i ditt sinn.

Kanskje smiler gledens tåre, i et øye og på kinn. 

Vær deg selv på egen himmel, mal ditt liv med stolte trekk.

Bruk de farger og en pensel, slik at ingen skremmes vekk.

Da vil styrken du kan vise, hjelpe andre som er svak.

Slik at både du og andre, kan stå oppreiste og rak.

Da kan boblene bli mange, og så blanke med sitt skinn.

Da kan hjertet ditt få banke, når du vinker alle inn.

Da kan smilene bli delte, under himlens fargespill.

Da kan livet bli så herlig, hvis vi bare får det til!

**********

Jeg har jo som kjent egentlig en pause fra bloggen.

Men når et par innlegg inn mot det nye året, gir meg en opplevelse som du kan se under.

Da blir man jo en smule inspirert.

De innleggene kan du lese om du klikker HER

 

 

Ord og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

#prosa #rim #tanker #livet #himmel #poesi

Blir alt borte eller kommer det igjen ?

Noen mimretanker på slutten, eller begynnelsen, eller fortsettelsen.

Tenk nå er det snart borte.

Det andre året i pandemiens favn.

Forsvinner som regnvann i sluken.

Men blir det egentlig borte…?

Eller henger det igjen som små minner.

Livet altså…

Henger som dråper av vann på de merkeligste steder.

Vannet blir jo slett ikke borte.

Det blir elver og hav og nye skyer med tunge dråper.

Dråper som vasker natur og alt som er. 

Uten vannet blir det ikke fisk i hav eller vekster i jord.

Det skaper liv og røre på så mange måter.

Og mat…

Og minner.

Sosiale minner, minner om de gode stunder.

Nye minner, eller kanskje gamle men nyvaskede minner.

Vannet vasker ikke bare bort, det vasker også frem. 

Som kaffen.

Der naturens herlighet møtes i en salig blanding.

Hvor fantastisk høres det ikke ut, og er det?

Tenk for en historie som kan havne i en kopp som denne?

Vannets og kaffebønnens reise.

Kanskje har den vært innom deg før?

Vannet altså…

Som en regndråpe på ditt kinn.

Hvor var du da.. i ditt liv og dine tanker?

Kanskje vi skal tenke på det, her ved årets slutt.

At det egentlig er gjensyn og begynnelser det er snakk om.

Kanskje ikke det en gang….

Bare en fortsettelse på det som var, det som er og det som skal bli.

Hva vet vel jeg…?

En gammel kall som sitter og mimrer i morgenstunden.

Der misunner jeg vannet litt.

Som kommer igjen og igjen.

Eller kanskje ikke……

Godt Nyttår!

PS – Kanskje du har lyst å lese det diktet jeg la ut i går, i så fall er du hjertelig velkommen.

Trykk bare HER

Ord som sies og ikke blir sagt….

Ord kan bli tanker og tanker bli ord.

I hjerter som banker, for liten og stor.

Ordet kan smerte som piskenes snert.

Ordet kan erte, som løssluppen fjert.

De ord som du gir, blir aldri kun dine.

De setter spor, både vonde og fine.

******

Tenk på de ord som aldri fikk leve.

Falt ned til jord, selv om vi var til stede.

Kanskje de sårer, de ord som forsvant.

Usynlige tårer, som innvendig rant.

De ord som vi tenkte, men aldri fikk sakt.

De fikk kanskje leve i lengselens makt.

 

Bilder og ord: Jan E Håkonsen/Dedicat

La gnisten bli lys, God Jul :D

Riktig God Jul alle sammen!

Dette bildet er tatt på Slipen Scene i forbindelse med Frivillighetens dag.

Så travelt og hektisk, så lite tid.

Alle skal gjøre sin ytterste flid.

Mens lysene brenner seg sakte ned.

Slukner de inn mot den evige fred?

 

En smilende stund med vakker grunn.

Dele de tanker som synker mot bunn.

Dele minner som sakte forsvinner.

Dele en nærhet mens lyset skinner.

 

Dele det innerste glimt av glede.

En glødende gnist, så klar og rede.

Gleden som også kan smile i sorg.

Aldri må gleden forskanses bak borg.

 

Lys kan tenne når gnisten får gløde.

Hektiske liv kan være så øde.

Glem ikke gnisten der du setter spor.

La den få tenne et lys her på jord.  

Bilder og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

Frivilligheten hylles

Hva er mer naturlig, enn å feire Frivillighetens dag på Slipen Scene? Her bygges det relasjoner av dimensjoner, når det gjelder frivillighet

Storsalen var pyntet til fest den 5. desember, da det ble invitert til åpning av Frivillighetens år 2022. Svært mange hadde tatt turen til Slipen

Nina fra Frivillighetssentralen diskuterer ivrig med konferansier Frank Marius.

Wenche, som satte Saltdal på kartet som pilotkommune i Frivillighetens år, ønsket velkommen.

Kulturskolen dro oss med inn i «Bli me dansen», mens Rognan Horn og Geir satte oss i stemning med musikk og allsang.

Jenter 16 i håndballgruppa serverte gratis vafler, saft og kaffe.

Høydepunktet var utdeling av Frivillighets prisen 2021. Alle jublet fir at det var Røde Kors som fikk prisen. De har vært svært synlig i vaksine lokalet for oss alle i denne pandemi tiden. Ordfører Rune og Nina stod for prisutdelinga.

Tone-Lise fra fylket overrasket med blomster og en gavesjekk til kommunen. Fylket ga også transport støtte til arrangementet.

Det ble en verdig og flott kveld på Slipen Scene. Nå får vi håpe 2022 gir mange flotte opplevelser for alle. Måtte pandemien spille på lag med frivilligheten. Det trenger vi i høyeste grad.

God Jul og Godt Nyttår.

#nfk #frivilligheten #saltdalkommune #slipenscene

 

Ut på tur med glade pensjonister….

Saltdal Røde Kors Omsorg, Saltdal Eldreråd og Saltdal Pensjonistforening samarbeider.

Første av to bussturer til Storjord ble gjennomført 20 oktober 2021.

Den neste arrangeres 10. november.  

Dagen opprant med et artig vær.

Det blåste heftig og snøkav og slett føk rundt ørene.

Men pensjonistene i bygda vår er tøffe.

En etter en dukket de opp før bussavgang!

Jeg observerte til og med en dame som kom på sykkel!

Bibbi Myrvoll fulgte med at vi fikk plukket opp alle oppover bygda!

Mens Knut Saksenvik stilte opp med lokalkunnskap i ypperste klasse.

Tore Oseng kjørte bussen til Albinussen Reiser med stødig hånd.

Klikk i bildet over så får du se en bitteliten filmsnutt. 

Artig å treffe så mange herlige mennesker.

Det er neppe så veldig eksotisk å busse noen kilometet oppover bygda.

Men det er ikke alltid de største hendelser som skaper de beste opplevelsene!

Vel oppe på Storjord, troppet vi opp på Nasjonalparksentret.

Ta en titt innom Facebook siden deres – klikk HER

Der ble vi tatt godt imot av Sigrid Elise Lium og Ellen Solheim.

Det var varme både på peisen og i atmosfæren i hele sentret.

I amfiet fikk vi se film fra livet til Per Adde og Kajsa Zetterquist.

Vi fikk også en flott presentasjon av Nasjonalparksentret.

Omvisning på galleriet er et must. Her er vi inne på gjstegalleriet.

Kunstneren Inger Anne Nyaas hadde utstillingen  “Plantae”.

Som jeg tror er latinsk for “planter”.

Her er et bittelita utsnitt.

Ser du hva det er laget av? 

Lunsjen på Turistsentret tok jeg ikke bilde av.

Men se gjerne innom de på Facebook, klikk HER

Jeg får litt denne følelsen på slike opplegg som dette –

“Hånd i hånd, med mennesker og natur”.

Her er vi vel hjemme utenfor Røde Kors Stua.

Alle bedyret at de hadde storkost seg.

Ta en titt innom Facebooksiden til Røde Kors Omsorg – klikk HER.

Her finner du kontaktinformasjon!

Og har du ikke besøkt Røde Kors Stua ennå, så er det på tide!

Takk for turen alle sammen!

GOD HELG

Gratulerer og takk for alle år og minner.

ooo— 50 år—ooo

Da var dagen kommet.

Gullbrylluppsdagen.

Den er til og med ferdig feiret.

Sammen med de aller nærmeste.

Både fysisk tilstede, og i tankene!

Disse vakre symbolene fikk vi fra barn, svigerbarn, barnebarn og oldebarn. 

Det var i de dager da tida gikk sakte.

Vi venta i sør på å reise mot nord. 

Hjelpsomme kjære, ordna og bakte.

Lengselens glede var mere enn stor.

Så unge vi var, i kropp og i sinnet.

Ikke en fure i sjel eller skinnet.

Hva tenkte vi vel, når vi sa våre JA?

Neppe så langt som til denne da´. 

 

Vi bodde i Asker når vi bestemte at vi ville gifte oss! 

Det var i 1969 vi møttes.

Lørdag den30. august på Sundby Ungdomshus.

Jeg var på helgeperm fra KNM Valkyrien.

Ragnfrid var ganske nylig flytta til bygda fra Lofoten.

Det må legges til at jeg skulle mønstre på marinebåten søndag formiddag.

I Bodø, etter endt permisjon.

Men jeg hadde jo invitert denne vakre jenta på kino.

På Samfunnshuset søndag kveld.

Valget var enkelt.

Det ble kino!

Mandag morgen rakk jeg å komme meg ubemerket ombord.

Ti minutter før vi kastet loss og dro nordover.

Samme dag begynte jeg på det første brevet….

….og svaret kom fort!

Det skulle bli mange brev de neste to årene.

Jeg dro rett til Asker etter endt tjeneste i Marinen.

Min kjære hadde jobb på Rognan.

Og skulle gå på Husmorskolen på Fauske året etter.

Det vekker mange følelser å lese historien “fra perm til perm”!

Dagen kom!

Den kom til og med dekket med årets første snø!

“Hvit brud i Vinterland”. 

Her er vi klar for å dra til kirke i Cedolf og Irene sin røde Saab.

I følge med flotte brudepiker, Rita og Lisbeth.

 

Men så mange minner!

Her fra en av en rekke kjærlighetsturer til Paris.  

Her er fra et par tre år siden.

Vi har benket oss på Fornebu Arena og venter på konserten med Queen. 

Gratulerer med dagen elskede Ragnfrid.

Takk for alle år og hvert eneste minne.

Elsker deg.

 

Dette diktet skrev jeg for mange år siden,

men det sier så mye at jeg deler det igjen:

 

Jeg ser deg min kjære, jeg ser dine smil.

Øynene smiler så blottet for tvil.

Øynene glinser så vakkert i glede.

Alltid de er der, alltid til stede.

Den dagen jeg traff deg, ditt første blikk.

Den dagen, var dagen du hjertet mitt fikk.

———-#​———-

Jeg ser deg min kjære, jeg ser dine tårer.

Øynene fylles av salte dråper.

Du løfter på hodet, øynene skinner.

Ditt såre blikk, treffer innerste minner.

Den dagen jeg traff deg, ditt første blikk.

Den dagen, var dagen du hjertet mitt fikk.

———-#———-

Jeg ser deg min kjære, jeg ser dine øyne.

Når dager er glade, når dager vil røyne.

Øynene skinner så vakre og kjære.

Alltid til stede, i minner så nære.

Den dagen jeg traff deg, ditt første blikk.

Den dagen, var dagen du hjertet mitt fikk. 

 

 

“Sjung om studentens lyckliga dar”… mens bloggen slukkes….

Det kan nok diskuteres – grad av lykke.

Altså studentlivet, i kjøkkenkroken og fremfor min Mac.

Men det er artig OG krevende!

Jeg har dessuten googlet at risikoen for varig skade er minimal!

Heldige meg som har en kjæreste som godtar denne posituren!

Og støtter opp på alle måter.

Det nærmer seg Gullbryllup for oss, faktisk.

Nå er jeg litt usikker på om hun ønsket seg en student i gullbryllups gave.

Kanskje en sang på kjøpet, blir den berømte “prikken over I-en “!

Nå er denne sangen fra 1852, så da må jeg vel ligge godt an, eller hva?

Nå prøver jeg å begrense rotet så mye som mulig.

Men litt greier blir det jo.

Og litt vel styr om jeg måtte rydde bort alt etter hver økt.

Nå har jeg bestemt meg for å legge bloggen på hylla!

Jeg har “lagt bort mannskoret”, les HER.

*********

Jeg blir ikke å slette bloggen.

Men legge den mentalt bort, på ubestemt tid!

Det blir for dumt å gå med dårlig samvittighet for at den forsømmes.

Kanskje det spretter frem et og annet innlegg.

I alle fall på Fjesboka og Instagram.  

Men sånn blir det – i Prioritetens navn.

Tusen takk til alle trofaste følgere. 

Du fargerike flotte tid…

Du fargerike flotte tid.
Fantastisk alt du har å gi.
Farger alt med kunstner hånd.
Forærer rikt av gavmild ånd.
Høsten æres, kort og vakker.
Nå lurer straks en iskald rakker!

Lønnebladene svikter aldri.

Jaggu blir potetavlinga brukbar. 

Grusveien vår – går den mot en ny vår?

Selv poteta, varsler at det snart er jul!

 

 

 

 

 

De graver og graver med skuffer og spader….

De graver og graver, med skuffer og spader.

Men det er et godt tegn.

Da er det noe som skjer, og noe som skal bli bedre!

Det interessante var at mye skjer på samme tid, men på helt forskjellige steder!

Men det kan jo hende det er fordi noe HAR skjedd.

Det hender det springer lekk, eller går tett. I ledninger og rør.

Det er ikke like moro når det skjer.

Vi setter mest pris på elendigheta når den forsvinner ned i toalettet.

Ikke om den finner på å ta turen tilbake.

Her skal det bygges hos hjørnesteinsbedrifta i bygda. Nexans.

Det ser litt puslete ut på dette bildet!.

Men det blir det slett ikke.

Her er de kommet i støpingen.

På fjellformasjonen ser det ut som å være på samme sted som over.

Men det er det ikke.

Her skal nybygget til Hepro se dagens lys,

Det blir spennende.

Velferdsteknologi er jo i vinden som bare det.

Graving i nærmiljøet til teknisk etat!.

Da må man vel ha kontroll, ikke sant!

Om det er noe som har gått tett eller lekk der inne…

Ja det vet i alle fall ikke jeg. 

Men stor aktivitet var det.

Vi er jo bare vant til at den gata stenges når det er større arrangementer.

Som Rognandagene.

Jaggu satte de ikke i gang på den gamle gang og sykkelstien.

Langs “Nygata”, som jeg  så dagens lys for evigheter siden.

Nå er det Jernbanegata.

Men det er ikke tvil om at den gang og sykkelstien krevde kontroll på kroppens elementer.

Enten man gikk eller syklet! 

Men nå blir det bra.

Både for gående og bilende.

Mens jeg begynte på dette, for mange dager siden.

Da begynte maskiner utenfor døra mi…..

Du verden, lekker det ut informasjon fra nettet mitt…

Hmmmm..

Spennende!

God helg!