Når slusene åpnes…

Her renner Julidagene rett ned i grunnen.

Himmelens sluser er vidåpne.

Hageprosjekter og andre prosjekter parkeres langt bak i hodet.

Sjøl har vi barrikadert oss inne.

Det er verre med blomster og andre buskvekster…

De tørster i alle fall ikke…

Takk og pris at vi berget inn noe ved fra garasjen.

Ikke svarten, at jeg gidder å dra ull lestene av føttene.

Ja, for å få plass i skoene jo. Sånn at jeg kunne hentet ved.

Så i dag ble det fyr i ovnen.

I kombinasjon med stekt ørret og agurksalat, ble det en søvndyssende effekt.

Da glemmer man drittværet et øyeblikk.

Men vi drømmer ikke om varme i Spania.

Det gjorde kanskje agurken.

Det skjønner du mer av, om du leser HER.

Ha en vakker kveld,

Import og eksport….

Hvordan skal man tolke dette?

Spansk eller norsk eller “jatakk begge deler”?

Det er da vitterlig norsk flagg på agurkene ?

Men plakaten sier spansk import.

Kanskje det er eksporterte nordmenn som står bak?

Det er neppe flere nordmenn enn agurker i Spania.

Men mange er det.

Nordmenn altså.

Ja, sikkert agurker også.

Men det er vel bare de som kommer til Norge som har norsk flagg.

De slipper sikkert inn uten karantene også.

Agurkene altså…

Nordmenn er jeg mer usikker på.

For ikke å snakke om spanjoler.

Om de ikke kommer under norsk flagg.

Jaggu ikke enkelt dette.

What the f…, YOU here…?

Ja, hvem hadde vel forventet å finne denne karen her på Røros.

Og i tillegg en skikkelig amerikansk styling.

Overgangen fra det utvendige miljøet vi hadde gått gjennom, var stor.

Men nå var mye nedstengt denne dagen, og andre steder overfulle.

Så da tuslet vi inn til Elvis.

Det var ingenting å si på maten.

Spareribs med tilbehør.

Grei betjening og hyggelig på alle måter.

Men det var liksom ikke Rallarsang og sleggeklang i veggene.

Mette og gode, trasket vi videre mot hotellet.

Da passerte vi dette huset.

Det var nok ikke Elvis som bodde her, men Evensen.

Turde ikke kakke på.

Ikke godt å vite hvem som åpnet….

Det vrimler av detaljer i dette vakre gruvesamfunnet.

Men det er vanskelig å forestille seg hvordan livet var for folk flest.

Sola sniker seg frem i alle smug og trange gater.

Her tusler vi opp bakken mot hotellet.

I bakgrunnen ruver slagghaugene i sola.

Tenk for et slit det må ha vært.

Vi har mye å takke fortidens slitere for.

Alle vi som tar velstanden i Norge for gitt.

Vi angrer ikke på at vi tok turen innom vakre Røros.

Selv om vi støtte på selveste Elvis.

Mot alle odds.

Har du lyst å lese mer om turen vår til Røros, så klikker du HER.

På historisk grunn…

Da var vi ankommet Røros.

For første gang i vårt liv. I

kke på sykkel da.

Den var her nok før oss.

Men når det er sagt, så er ikke bil det beste fremkomstmiddel her.

I går la jeg ut noen detaljer om hotellet.

Det kan du lese om du klikker HER.

Den måtte vi sette fra oss et par hundre meter unna.

Ved kapellet.

Så jeg håper den er der når vi skal forlate dette vakre stedet.

Her er min kjære på vei inn på hotellet.

Det har vært i privat eie, men er nå overtatt av Røros Hotell.

Men det har beholdt sin sjarm på alle måter.

Utsikten fra rommet klager vi ikke på.

Her kommer noen detalj bilder fra foajeen og stuer.

Der er gratis kaffe og te tilgjengelig hele døgnet.

Du får se selv når du scroller nedover….

Vi koser oss som bare det.

Det kommer nok flere innlegg fra denne turen.

Gubben er jo helt krakilsk med å ta bilder av alt mulig…..

Det slumper til med et og annet “Speil selfie”.

Montro hva veggene her hadde kunnet fortelle…

Vi er heldige som kan nyte dette på denne måten.

Det kan vi takke våre forfedres slit for.

Erzscheider Gården…

Da var vi i Røros.

Som de fleste kanskje har fått med seg.

Her kommer de første glimt fra hotellet.

Ærverdige Erzsheidergården.

I dag eid av Røros Hotell.

Inngangspartiet.

Sjarmerende og velholdt på alle måter.

Vi ble anvist til Blåtimen.

Mange artige navn på rommene.

Jomfruen var litt lenger borti gangen.

Men henne fikk jeg ikke ligge på.

For å være helt ærlig, så foretrekker jeg min kjære gjennom snart 50 år.

Rommet er ikke stort, men sjarmerende.

Rent og pent og alt på stell.

Her er noen glimt fra frokostsalen.

I dag fikk vi frokost tid kl 08.00.

Men slett ikke å forakte når alt står nylaget og urørt.

 

Her over er noen bilder av mer detaljer.

Det er svært enkelt å trives i sånne omgivelser.

Dette er også en måte å bevare historien på.

 

Med hjerte på rette stedet…

Det vokser og gror, gjennom hender og ord.

Med omsorg og varme i hjerte og sinn.

Her kan man bo og slå seg til ro.

På livsveiens vekslende trappetrinn.

Vi vet ikke hvordan, og slett ikke når.

Når helse og sykdom, svekkes og rår.

Men trygghet skal råde hvorenn du vil bo.

Når vi i vår alder skal besøke familie og venner,

er det ikke alltid at de bor hjemme lengre.

Det er litt spennende å se Sykehjem på andre steder.

Vi har jo tråkket noen skritt på vårt lokale sted.

Dette er på Dalen i Telemark.

Vi møtes av lyse og åpne lokaler.

Her forenes det moderne med gamle ting og minner.

Det krever plass å bygge sånn.

Men det gir flotte og lune uteområder.

En “Helsehage” er det her også.

Facebooksiden er kanskje ikke helt ajour, men les gjerne HER.

Jeg har skrevet om “Min søsters hage” på Dalen.

Det er slett ikke den samme, men les gjerne HER.

Her har vi fått med oss min svoger ut av rommet.

Kort og enkel vei.

Nå skal vi kose oss.

Min svoger, min søster, min kjære og en av min søsters ungeflokk på fem.

Men hva skuer mine øyne i korridoren ved inngangen ?

Joda.

Faktisk et “Røykerom for bebuerane”.

Kanskje litt uvanlig i dag.

Men det blir sikkert satt pris på.

Av noen i alle fall. Jeg har jo vært stor røyker i mange tiår –

så den forståelsen har jeg virkelig.

“Date på do”.

Hvorfor ikke gjøre det litt sprudlende og lekent ?

Det er ikke alltid de mest prangende ting som fargelegger livet.

Men det var mer moderne ting som imponerte meg der også.

 gangen stod en hel stabel med “KOMP”.

Et herlig, digitalt hjelpemiddel for enslige hjemmeboende.

Jeg som har meldt meg som Teknologiambassadør i Pensjonistforbundet.

Dette var moro å se.

Hvis du ikke vet hva “KOMP – no isolation” er, så klikk og les HER.

Vi eldre kan ruste, men vi trenger slett ikke isoleres.

Tusen takk for en fin og god opplevelse.

#tokkehelsesenter #velferdsteknologi #omsorgstjenester #pensjonistforbundet #visitdalen #komp #noisolation #dalen #helsenorge #saltdalkommune #helseogomsorg

 

 

En evig kamp…

Nytter det å sloss mot overmakta?

Det MÅ bare nytte når saken er som viktigst.

Kampen for å beholde og utvikle vår videregående skole ER viktig.

Det er grunnsteinen i lokalsamfunnet.

Under er mitt leserinnlegg fra 5 juli.

Etter det er et blogginnlegg om samme sak.

Som viser at dette er en evig kamp.

Følg gjerne denne Facebookgruppa –

Nei til sentralisering av videregående skole

Stein til byrden fra Nordlands fylkeskommune

Jan Erling Håkonsen, pensjonist, tidligere plassjef Nexans, Rognan
05.07.21 09:34

LESERBREVDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Atter en gang angripes den videregående skolestrukturen i Saltdal kommune. Ikke fordi det mangler søkere til klasser innen TIP. Ungdommer som både ønsker og er motiverte for denne utdannelsen, og på denne skolen. Elever som det lokale næringslivet trygler etter, og garanterer læreplasser for.

Nei da. Her er ikke slike faktorer viktig. Det er mye viktigere at de folkevalgte får legge puslespill, fylle hull i andre klasser, ved andre skoler. Grunnsteinen i lokalmiljøet har vært rokket og rikket på med jevne mellomrom. Vi som har jobbet for å utvikle industri og næringsliv, sjokkeres gang på gang. Antakelig er det vi som er tunglærte. Som ikke skjønner at dette skal være gjenstand for en evig kamp.

Jeg har mye godt å si om politisk og administrativ støtte, når det gjelder support på infrastruktur. Når det gjelder den evige kampen for å beholde/utvikle vår videregående skole, er det helt andre superlativer som romsterer i mitt hode.

Jeg kan forsikre om at det slett ikke er enkelt å drive industriutvikling i Norge. Internasjonal konkurranse er knallhard. Det å være tilknyttet selskaper med utenlandske eiere, har sine egne og krevende utfordringer. Det er ikke enkelt å fortelle eiere at man dessverre ikke får tak i arbeidskraft, fordi våre regionale politikere har eksportert ungdommene ut av distriktet.

Det mangler ikke på negative rapporter om befolkningsutviklingen i nord. Tror man det blir lettere å få tilflytning av folk, gjennom nedbygging grunnpilarer som den videregående skole. For å si det på nordnorsk: «Det er å gå med ræva først inn i Fremtiden»!

Skal vi gjøre distriktene attraktive, så kreves det offensive politiske grep. Da må man lytte til de som lever med og i en internasjonal konkurranse, og som vet hva som kreves.

Da nytter det ikke å si at man skjønner frustrasjonen i næringslivet, men vi kan ikke gjøre noe med det.

Blogginnlegg fra 2019.

Hva er det som bærer et lokalsamfunn fremover, og som er grunnlaget for vektst og utvikling. Jo det er kompetanse, og gode muligheter til å skaffe seg det. Skole frem til ungdomsskolen har vel de aller fleste kommuner. Men videregående varierer nok, og lever ofte i en “jojo tilværelse”.

Jeg er utrolig stolt av vår videregående skole, og har hatt mye og flott kontakt med den i jobben min gjennom masser av år. Gjennom tider med skiftende rektorer, så har det vært den samme visjonære tankegangen og evne til omstilling. Du kan klikke deg rett inn på Faceboksiden til skolen HER

Men det har samtidig vært en evigvarende kamp gjennom mange år. En kamp mot kortsiktig tankegang og beslutninger på fylkesnivå. En kamp for å forsikre Nexans/eiere i Norge og Paris, om at tilgangen på kompetanse var god. En kamp for å sikre rammebetingelser som forsvarte videre investeringer på Rognan. 


Så sant som det er skrevet på veggen i inngangspartiet på skolen. Noe er mer fargerikt enn annet. Det er i høyeste grad Saltdal Videregående skole.

De var av de første med kompetanse innen Dysleksi, de er kvalifisert innen Helse&trivsel, de har en gjennomføringsgrad på toppnivå. OG – merk dere dette, en tilnærmet 100% garanti for lærlingeplasser.

Dessverre forsvant Blomsterdekoratørlinja. Her hadde Saltdal Videregående skole gjort en fantastisk jobb, med tilrettelegging og kompetanse. Og ikke minst profilert tilbudet i hele området tilbudet gikk til, det meste av NordNorge. Men når det skal høstes av innsatsen, da er det takk og farvel fra våre fylkespolitikere. 

Index Nordland sier vi må satse på kompetanse, vi må satse på å beholde ungdommen og øke tilveksten. Når kompetanse skal rekrutteres utenfra, er det en rekke andre faktorer enn lønn det legges vekt på. Et av de primære er – “Hva finnes av skoletilbud på stedet.”  Index Nordland sier også at det må investeres i Nordland!

Og det gjøres i Saltdal! Men nå stenger fylket TIP tilbudet på Saltdal Videregående skole. Saltdal er en av de største industrikommuner i Nordland. Til høsten “mangler” to elever for å fylle en klasse. Mens “ALLE” vet at skolen er unik i å sette sammen tverrfaglig undervisning. 

Kjære fylkespolitikere. Dere fjerner ikke et tilbud eller en klasse. Dere fjerner stein for stein i grunnmuren til et Lokalsamfunn, der industri og verdiskapning har vært i fokus i lange tider. 

#saltdalvideregåendeskole #svs #nfk #nordlandfylke #saltdalkommune #tip #teknikkogindustriellproduksjon #edelfarm #saltenaqua #dragefossen #nexans #saltdalshytta #hepro #vevalplast #saltdalverft

Nok en hagevandring….

Det er ikke alltid man trenger ord til det man skal si.

Denne gangen gjør jeg det på den måten.

Tar bare med et lite rim i fra i går.

Ta deg en tur på egenhånd.

Kanskje ikke like lett å se alle detaljer på bilder.

Lykke til og god tur.

Åpne deg opp mot himmelens sky.

Nyt hver en dråpe som gjør deg ny.

Kjenn på naturens herlige kraft.

Vi tar det forgitt fra en skapermakt.

I farger og form i en evig pakt.

Se på deg selv i naturens speil.

Da finner du skjønnhet og ingen feil.

I blomstenes ånd, så frimodig og kry.

Ha en nydelig søndag.

Nå går jeg Mac…

Det er ikke bare, bare å gjøre noe på pc på denne måten.

Når det faste tastaturet lever sitt eget liv.

Og laptoppen har sine jevnlige nykker.

Det funker med et eksternt tastatur, men blir veldig knotete.

“Everything is gonna be alright”, står det.

På puta altså.

Men jeg var bare nødt til å ta noen grep.

Min yngste sønn har predikert Mac i tide og utide.

I tillegg investerte vi i Iphone til jul for to år siden.

Da ble valget litt lettere…

Det ble en Macbook Air.

Nå gjenstår det bare å se om gubben takler overgangen.

Det er mye som skal på plass.

Men det går fremover…

Så får vi se hvor det ender.

Så nå har jeg gått Mac, retten og sletten.

Når oldebarn leder an …

Man blir jo en smule overstadig beruset av lykke,

når man omsider får hilse på barnebarn og oldebarn.

Når oldefaren tøver og tuller som verst, tar den vesle karen meg i hånda,

og leier meg resolutt ned gressbakken.

Og hva skuer mine gamle øyne…?

Her var tydelig konklusjonen trukket:

“Gamlingen trengte råd og veiledning.”

Utrolig godt å kjenne en bestemt hånd i min.

En fjerdegenerasjons hånd til og med.

Det kan gjerne bli både rutine og rituale.

Pandemien har parkert mange følelser.

Mange flere enn man kanskje er klar over…

Før man igjen opplever situasjoner som dette.

Da kjenner man at man lever.