Ja hadde det vært så enkelt. Man bosetter seg liksom ikke i Nord Norge for å utfordre værgudene. Da skal man ikke bare være tøff i trynet, men djevelsk snar å springe. Det sies jo at vi har minst 8 årstider, og de kommer hulter til bulter. Men faren er vel stor for at jeg banner i kirka for noen, om jeg ymter frempå at jeg er drittlei vinter. Jeg sliter ikke med den, for all del – jeg vet hvor jeg bor. Og jeg kunne røsket med meg litt her hjemme og dratt til syden. Men det blir litt sånn lettvint, og det lettvinte blir ofte som å tisse i buksa, det er godt ei lita stund så går det over. Nå holdt jeg på å si at det var lenge siden jeg gjorde det, men så kom jeg på at jeg jo er i en alder der.. ja, trenger jeg å utdype det der noe mer? Hoff,,,
Så hva finner jeg på da? Det er jo åpenbart, jeg investerer i drivhus, og nå er det fjerde sesongen. Men nå er det jo sånn at vi selv her nord er nødt til å la husene stå ute både natt og dag og sommer som vinter. Gurimalla så kjekt det hadde vært om man kunne tatt de inn, når værgudene klinker til på sin mest infame måte. Da hadde jeg sluppet å tråla hele nabolaget for å finne takplater på flukt.
Det var faktisk når jeg sloss mot stormen for å få dekket til hullet så ikke resten av drivhuset skulle fordeles broderlig i nabolaget, at tanken på å lage en blogg kom. Så om du har noe å utsette på min blodferske blogg, så vennligst send klagen med vinden til Værgudene. Jeg er alt for gammel til å endres på, så det er bare å gi opp.
Men nå er det reparert, eller for å ta argumentene i fra de eventuelt pertentlige finmekanikerne her inne, så er det TETT. Og det holder i massevis til å komme i gang den veien jeg har tenkt å gå mens vinteren rår utenfor. Og det skal foregå innendørs i drivhuset og med varme på. Javisst, det kommer til å gå en del energi til oppvarming. Men for guds skyld, ikke tips noen miljøaktivister om det da.
Du allmektige, har nå værgudene vært og romstert innvendig også? At man aldri skal få fred, selv innvendig i mitt eget lille paradis? Eller ble det litt hektisk i høst… hmm.. tenke.. tenke… Men det skal nok bli orden gitt. Nå er det like før det braker løs på min vei mot sommer og sol.. og et fargevell av blomster.. For jeg er klar jeg, og har det jeg trenger, bare se her..
Upps.. gjorde en rask opptelling. At man ikke lærer, her er jo over 4000 frø. Jeg må bare henvise til et tidligere innlegg på min blogg som beviser det jeg sa ovenfor, det nytter ikke lære gammelhunder nye ting. Så det er bare å akseptere at de er og blir som de er.
Jeg har til og med et rimelig solid lager av jord i kjelleren. Dette er seriøst skjønner dere. Det er ikke bare å hoppe på sydenflyet og tro at det blir sommer her hjemme. Nei du, skal man kjenne lukta av jord i nesa og få den deilige følelsen av jord mellom fingrene , så man ta saken i egne hender.
For ikke å snakke om når det begynner å spire i så kassene. Nå er jo dette bildet juks da og er fra i fjor. Men jeg kan love at for de som vil så skal de få ta del i hele prosessen fremover mot utplanting. Men for at jeg ikke skal bli sittende der i et overgrodd drivhus resten av året, så MÅ jeg jo bare inngå et partnerskap med værgudene, og det har jeg tenkt å gjøre på følgende måte…
Når Lia våkner.
Morgenrøden lyser så vidt over fjellet.
Våren er på vei, varmen leker med tanken på å vinne.
Vinne over vinterens kulde og is.
Lia prøver å gjemme seg.
Den er ikke vant til å bli sett uten sin vakre pryd.
Skyggene, de gode skygger svinner sakte i morgensolens ferd.
En flue virrer frem fra glemselen, usikker på utrente vinger.
Den setter seg og lytter, og hør?
En liten fugl, en svak og stille lyd, et forsiktig piiip!
Det brer seg som et rungende håp.
Det møter solens ferd i en samstemt harmoni.
Det får lia til å holde pusten.
Og med ett lyder stillhetens talende tale, det er en ny vår!
Umerkelig sakte trer lia frem i lyset.
Beskjeden og avkledd, men trygg på vårens stillferdige rop.
Morgenrøden lyser over fjellet, så mykt og varmt.
Takk for titten og velkommen til å følge veien min fremover i drivhuset mitt 🙂
