Hvilken død er verst…?

Egentlig så føler jeg at man ikke skulle fleipe med døden på noen som helst måte. Men kanskje det er en dum følelse. For som et av våre barnebarn sa, i en ganske alvorlig stund (og han var ikke gamle karen…): “Det er ingen som overlever livet”.

Jeg husker også en gang broren hans skulle overnatte hos oss. Han ble levert med en del tilbehør, som et kosedyr og ei bok for lesing på senga når det var leggetid. Jeg leste ikke mange linjene, før jeg stoppet og så nærmere på boka…. For hva handlet den om… ? Jo, om døden, i alle slags varianter. Jeg fikk overtalt gutten til å lese fra en annen bok, men fikk den klare åpenbaringen i ettertid, at dette var den boka han for tiden ville ha som natta lektyre…

Dessuten, når man er kommet i min alder, så vet man jo hvilken vei det går. Særlig når man innser at det er flere kjenninger å finne på kirkegården enn i sentrum på en lørdag. Men dette er antagelig et fenomen vi er den siste generasjonen til å erfare. Jeg er ikke så sikker på at kommende generasjoner gidder å bruke så mye tid på å vandre på kirkegårder. Det blir vel med det som en fritidssyssel man hadde som svært ung, nemlig å sykle til jernbanestasjonen for å se på toget når det kom.

Hvem gidder liksom å bruke tid på det i dag. Selv om selve opplevelsen bare varte i maks 2 minutter, ja, bortsett fra sykkelturen da….

Men altså, nå havnet jeg langt utenfor manus… Men kanskje ikke så rart, siden jeg ikke har noe manus. Blogge med manus liksom, hallo… hvor seriøs går det an å være? Jeg skulle egentlig skrive om disse stakkars “skapningene”, som jeg skrev om i et blogginnlegg i vår. Dersom du har lyst og gidder å lese det, så klikker du HER.

Nå skal jeg ha ros for at jeg berget plantene inn i høst, og ned i den mørke kjelleren. Men der holdt de på å ende sine dager, i mørkets glemsel – og tørke. De så mer en pjuskete ut, når de omsider dukket opp i en gammel manns minne, og ble hentet opp. Som jeg skrev i innlegget, så var det en annen fokus i min drivhusperiode.

Det må jo sies, at det nærmer seg seigpining og tortur, å berge planter fra en sikker død i vinterens favntak, for så å la de tørste i hjel og svinne hen i en mørk kjeller.

Men under over alle under,,, de kom seg! Alle som en, ble sakte men sikkert, grønne og frodige. Sent men godt, gjorde de seg klare for en fargerik og sprudlende sommer. Men hva skjedde….?

Hva berget jeg de til? Joda, et par tropiske dager, og noen pustepauser hvor værgudene fylte opp alt av vanntanker – så ender det antagelig med drukningsdøden! Snakk om ytterligheter, og det er derfor jeg spør: “Hvilken død er verst…”? Tørste i hjel eller å drukne? Ja ikke vet jeg, for jeg har ikke prøvd noen, og har særdeles mangelfulle planer om å finne ut av det!  Nemlig!

Men i går kveld, måtte jeg spurte ut gjennom terrassedøra og inn under taket på Paviljongen. Ja du vet, en sånn innretning som egentlig skal skygge litt for sola, men som har fått en helt annen betydning etterhvert. Nemlig å leke paraply! For hagemøblene, som av uforståelige grunner befinner seg ute på terrassen! De kunne jo like gjerne ha vært der de var i vår, nemlig i garasjen! De kan jo slett ikke tørste i hjel! Dessuten lever de et ensomt og stusselig liv under Paviljongens æra som paraply!

Nå har jeg aldri vært værsjuk, og takk for det. Dessuten bor jeg ikke her jeg. bor på grunn av været, heller mer på tross av det! Men av og til så må man få riste av seg litt, og sukke et par øyeblikk. Som i går kveld, når jeg spurtet gjennom regnbygene og ut på terrassen, og inn under taket på paviljongen. Bare klikk i bildet over, så får du høre – OG se. Kanskje det bringer frem en ørliten snev av medfølelse. Ja, ikke for meg da, men for de planter som dette innlegget EGENTLIG handler og skulle handle om.

Men så er det jo sånn med oss såkalte bloggere, at vi sniker oss inn i fokuset! Både gjennom tekst og bilder. Nå har jeg jo egentlig tatt en lang bloggpause. Ja, faktisk vurdert å legge hele bloggen død. Men plutselig så MÅ man bare…. Som nå nettopp, da ble det et innlegg om Orlando! Fikk du ikke lest det, men har lyst – så klikker du bare HER.

Og hva skjedde? Jaggu havnet jeg langt oppe på den berømte Topp 100 lista.  Juuhuu, Da sniker det seg inn en “topp blogger” følelse. Men så “rant det meg i hu…”, som det heter i gamle historier! Jeg husker et par diplomer fra mine svært unge dager, fra fri idretts stevner, hvor jeg havnet på andre plass! Med en merkelig rar form for stolthet, når de som så diplomene roste meg opp i skyene. Da var det litt bittert å svare på spørsmålet når det kom: “Hvor mange deltok i klassen din”? Da var det fristende å skjule sannheten, når den var “2-TO”. Andreplassen høres unektelig bedre ut enn sisteplassen, ikke sant?

Det er jo en kjensgjerning at det tynnes ut i bloggverden, både av bloggere og lesere, ikke minst det siste. Det har flere skrevet mye om, blant annet SOLLIV og BUNNY. Du får skrolle i arkivet deres, om du har lyst.

Så jeg kan jo spørre det samme spørsmålet her…: “Hvilken død er verst, for bloggen, altså”? Kort prosess med eget grep, eller en seigpining, som det kan se ut til at det blir. Ja ikke vet jeg. Jeg blir vel hengende her å dingle, og slenger innom av og til. Gamle gubber må da få lov til det, og jeg har da tross alt flere blogge venner enn andre venner.

Det er faktisk noe å tenke på!

Ha en vakker dag der du befinner deg, og takk for at du smatt innom og holdt ut helt til slutten!

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

8 kommentarer
    1. Jeg ville druknet, å tørste ihjel er ille altså. Bare det å være tørst og ikke få drikke, selv om det ikke står om døden, det er brutalt. Drukning er som oftest kort prosess. Blubb, blubb, blubb så er det over.

      Angående bloggdøden, så håper jeg folk vil skrive mer fremover nå, ikke vente, folk bedriver pauser og tar det for gitt at alt skal ligge tilrette når de kommer tilbake. Litt sånn bortskjemt tanke. Hvis man liker blogging, ønsker å blogge, like å lese blogg og vil at plattformen skal bestå, så kan man jo ta i et tak selv, som med alt annet. Særlig nå med en overhengende «trussel» over konseptet. Ha en fin dag 😜👍🏾

      1. Ja du kan ha et godt poeng der, eller flere. Bloggen tar seg sikkert opp etter ferien. Jeg får prøve å bidra, men blir neppe på ditt nivå i aktivitet og innhold. 🙂 Nyt fine dager 🙂

    2. Jeg vet ikke hva som er verst, og har heller ikke så lyst til å finne det ut…..! Men – angående bloggdøden – så tror jeg faktisk ikke den kommer! Men – det er best å være litt på – blogge, skape litt action! Så får vi henge med så godt vi kan! 🙂 klem

    3. Et tankevekkende innlegg som vanlig når blogger.
      Dø skal man alle, men jeg foretrekker å la være å tenke på det.

      1. Ja, det innlegget ble til underveis, om jeg kan si det sånn. Og jeg er enig med deg, vissheten skal være der, men ikke som en konstant tanke. 🙂

    4. Det er greit å snakke om døden tenker jeg, på den ene eller andre måten. Altså om det er planter, blogg, eller oss mennesker.
      Vi har jo nettopp mistet svigerfar, og der førte til at vi snakket en del om sykdom og død, og hva vi ønsker osv
      Fint å ha snakket om det tenker jeg.
      Fint innlegg, og det er beundringsverdig at dere har hatt ut møblene 😄
      Selv har vi bare stoler og hengekøya ute enda. 2 dager med sol er ikke nok for å ta ut alt, og stort mer har vi ikke hatt så langt i sommer. 😁
      Blogg eller ikke blogg…det er det store spørsmålet for tida 😉☺️
      God fredagskveld 🙂

    5. Mange sterke tanker og ord her ja…
      Blogg og bloggen om den består her på blogg.no er jeg veldig usikker på…Men jeg henger med litt til når jeg har tid. Tror det blir en endring fra blogg.no snart i hvertfall, det er noe som murrer der hos meg….
      Nå har jeg endelig fått lest meg litt opp hos deg også! Håper du fortsatt blogger litt innimellom da…Og ikke slutter helt!
      God lørdag – kos deg masse! Klem….

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg