Livets seilas gjennom storm og stille.
Hvor endte din ferd, hvor var det du ville?
Hvor festet ditt anker og bånd ble tvinnet?
Fant du din fred i hjerte og sinnet?
Livets seilas, så ulikt for alle.
Noen står oppreist og andre vil falle.
Livets seilas, du MÅ kaste loss.
Hvor ferden den ender, vet ingen av oss.
14 kommentarer
Ja, vemodig på en måte. Så flott skrevet..Så fint bilde! Klem herfra.
Tusen takk og klem til deg 🙂
Så veldig sanne ord, Jan! Det er litt av en seilas vi er ute på….. klemmer <3
Ikke sant 😀 Men det går som regel bra 🙂 klemmer 🙂
Så fine ord til ettertanke 🥰
Tusen takk 🙂
Nydelig dikt <3
Og da poppet det opp litt svartmala seilas her 🙂
Livets seilas, ditt anker tok tak.
Du endte ei der, hvor mye du enn ville.
Der du festet ditt anker, blei det aldri helt stille.
Du fant aldri fred, en uro i hjertet.
Livets seilas, det urolige hav.
I storm og i stille – og hjertet løp ville.
Livets seilas, ditt anker glapp taket.
Det urolige hav – stormen og hjertet – ankeret – dreggen – den svartmalte veggen.
Så herlig 😀 Slett ikke verst å få rimerespons på direkten 😀 Tusen takk 😀 Kopierer det tel senere en gang 😀
Veldig fint og sant. Takk for dikt 🙂
Tusen takk )
Morro når man blir inspirert slik på direkten 😊 bruk i vei! Kommer også til å dele ditt innlegg med mitt svar ved anledning 😊
Veldig morro 😀 Tusen takk 😀
Veldig fine ord, takk.
Bare hyggelig 😀