Livets seilas gjennom storm og stille.
Hvor endte din ferd, hvor var det du ville?
Hvor festet ditt anker og bånd ble tvinnet?
Fant du din fred i hjerte og sinnet?
Livets seilas, så ulikt for alle.
Noen står oppreist og andre vil falle.
Livets seilas, du MÅ kaste loss.
Hvor ferden den ender, vet ingen av oss.
14 kommentarer
Ja, vemodig på en måte. Så flott skrevet..Så fint bilde! Klem herfra.
Tusen takk og klem til deg
Så veldig sanne ord, Jan! Det er litt av en seilas vi er ute på….. klemmer <3
Ikke sant
Men det går som regel bra 
klemmer 
Så fine ord til ettertanke
Tusen takk
Nydelig dikt <3
Og da poppet det opp litt svartmala seilas her
Livets seilas, ditt anker tok tak.
Du endte ei der, hvor mye du enn ville.
Der du festet ditt anker, blei det aldri helt stille.
Du fant aldri fred, en uro i hjertet.
Livets seilas, det urolige hav.
I storm og i stille – og hjertet løp ville.
Livets seilas, ditt anker glapp taket.
Det urolige hav – stormen og hjertet – ankeret – dreggen – den svartmalte veggen.
Så herlig
Slett ikke verst å få rimerespons på direkten 
Tusen takk 
Kopierer det tel senere en gang 
Veldig fint og sant. Takk for dikt
Tusen takk )
Morro når man blir inspirert slik på direkten
bruk i vei! Kommer også til å dele ditt innlegg med mitt svar ved anledning 
Veldig morro
Tusen takk 
Veldig fine ord, takk.
Bare hyggelig