Med duft av fjære og båt…

Nå er det ikke lenge til det braker løs med Rognan- og Trebåtdaga. Da blir det trangt nede på havna.

Men du verden så mange og gode minner som dukker opp. Det dukket faktisk opp et minne i sommer, selv om det var etter overgangen til stål. Da vi tok turen med Skutvikferga, Røst, som ble bygd på Rognan. Det kan du lese om du klikker HER

Når jeg i fjor sommer, fikk synet av denne flåta, ved elvekjeften – da rant nestene tårene! Hvor mange flåter jeg var med på å lage i hine hårde dager, ja ikke spør meg!

Det fantes jo verken plast i noen form eller påhengsmotorer på den tiden, men du verden for en artig farkost!

Tænk at ei skakk og skjeiv lita flåte.

Får klompen i halsen så stor og så øm.

Kor minnan de kom fra, det è mè ei gåte.

Men tru mè, det e’ ingen gammelmanns drøm.

 

Men dær neri fjæra for hundre år sida.

Dær drømtes det meire enn nån kunne ant.

Det dufta av spennandes, blofærske båta.

Kor skulle de dra hæn? De bærre førsvant.

 

Vi bygde flåta med øks og mè hammer.

Og kniven i slira satt laust som han skù.

Det và ingen våksne som kom dær mè jammer.

Vi passa oss sjøl, både è åsså du.

 

Vi leika pirata mè krigsskip og dunder!.

Kunne vi svøm?, nei ka’ farsken va’ det?

Det kunne gått galt i ænkelte stunder.

Vi holdt bærre kjæft og fekk være i fred!

 

Det der de små tilfeldigheter som vekker gode og sterke minner!

16 kommentarer

Siste innlegg