For de som ønsker og følge med på reisen gjennom mitt liv, helt eller delvis, så finner du resten av innleggene om du klikker HER

Dette er kanskje ikke så interessant for andre, men det er viktige deler av mitt liv. Dette bildet må være tatt rett etter vi flyttet til Tyriveien, som det heter i dag. På den tiden var det ikke gatenavn. Bildet er tatt mot nordvest. Det er dunger med material fra Tyskerbrakka, som ble revet og brukt som material i nyhuset. Jeg er ikke helt sikker på bygningene i bakkant, men et uthus til høyre hørte til Brandt sitt hus. Det er tydelig at Bestemor og Bestefar har tatt oss med på “picnic” på jorda der Paulsen’s skulle bygge hus litt senere. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Her er et annet bilde fra et noen år senere. Der materialdungene lå, er det kommet potetåker. Man kan vel kjenne seg litt mer igjen i bakgrunnen, men det er mye som er forandret. Helt til venstre er garasjen til Ludvig og Dagny Pedersen. Jeg kan huske de hadde høns i mange år.

Jeg kan også huske en vår, at jeg satte fyr på gresset langs gjæret i bakgrunnen (mot der Stein og Lisa Krane bor i dag, og mot Brandt tomta). Jeg var ikke gamle karen, og tenkte ikke på at det ville brenne i flere retninger. Jeg fikk panikk og løp inn og ut med vann. Heldigvis så ble forferdelsen oppdaget av en mann som syklet forbi oss, og som kom løpende til unnsetning. Da var det ikke langt unna å ta fyr i hønsehuset til Pedersen. Jeg har tenkt på det i ettertid, at jeg kunne vært av de første som sørget for grilla kylling i nabolaget. Men jeg kan si at jeg aldri prøvde meg på noe lignende.

Legg også merke til sykkelen min og det tøffe styret 😀 Her skal vi ut på båttur. Vogna er lesset, og det er med vann og primus, så det tyder på middag på sjøen. Bildet under har jeg vist før under innlegget om “Notbåten”, men det er fra samme turen som dette bildet. 

Under innlegget om Notbåten, skrev jeg at jeg ikke husket et annet navn. Men da ble jeg minnet på av flere, at den ble kalt for “Tulla Onassis”. Om du gugler det, så finner du litt av hvert av tragisk kjærlighetshistorie. Dette er på kaia nedenfor der Saltdalsverftet ligger i dag, der Olsen&Hansen sitt båtbyggeri lå.

Øverst til venstre ligger Jernbanekaia. Tenk at det var jernbanespor ned dit, og det er på den trasèen søndre innfartsvei til Rognan i dag ligger. Når Rognan Industrikai ble bestemt å bygges, så ble det som var igjen av Jernbanekaia revet, og brukt til å ruste opp Dampskipskaia, eller dagens kai i sentrum.

Jeg kan huske at de kranene, både på denne kaia og Dampskipskaia var populært i lek. Blant annet hektet vi syklene på kroken, og senket de ned mot vannskorpa og syklet så spruten stod. Noen havnet nok lenger under vann enn de ønsket.

Tre tøffe svensker på fjelltur. Nærmere bestemt på Knøvelåsen. Min onkel Arne og mine to søskenbarn John og Christer. Det er nok fisketur på Knøvelås vannet som er målet med disse forberedelsene. Jeg kan huske at vi gravde makk til sånne turer. Da var det spesielt tre steder jeg kommer på, den ene var Søppelfyllinga i Buvika, omtrent der Småbåthavna er i dag. Den andre lå i bakke kanten av stien som går fra Tjeldmyrveien og mot Kirka (på nord og oversiden av Myra).

Den tredje lå, av alle steder, i bakken mellom den gamle og den nye kirkegården., i Kirkfall (mener jeg vi kalte området). Det så jo helt anderledes ut den gang enn i dag. Tyskerne hadde tatt ut mye masse fra dette området, antagelig til bruk for anlegg av flyplassen. Vi brukte dette området mye, ikke minst vinterstid, da vi lagde hoppbakker flere steder. Osen som renner gjennom området og ned til fjorden, var også populær. 

Flott dame som er klar for “bytur”. Mamma var jo “kjent” på Rognan som “hattedama”, hun gikk nesten bestandig med hatt i en eller annen fasong. Så det er tydelig å se hvor hun har det fra. Dette er imidlertid fra Kalmar, uvisst hvilket år, men tydeligvis i vinterhalvåret, siden det er snø enkelte steder. Jeg kan ikke huske at vi har vært der vinterstid.

Det jeg kan huske, er småturer rundt i nabolaget, og da hadde hun alltid med seg en kurv og plukket sopp. Smørstekt, fersk sopp, som hun lagde når vi kom tilbake fra tur, var bare helt himmelsk. 

Min mamma og min bestemor i Kalmar, nedenfor trappa, i fargerike og mønstrete kjoler. De var begge glade i farger, som de fargerike personene som de var. Det lille vinduet til høyre i kjellermuren, er jeg ganske sikker på går inn til vaskekjelleren hos bestemor. Det var der hun startet sin karrière som  naivistisk kunstner. En dag fant hun ut at hun skulle male murveggene der, som var kjedelig hvite. Det endte med å bli et eventyr rom av de sjeldne. Jeg har tatt bilde av det en gang, men det var jeg ikke i stand til å finne.

Dette resulterte i at min kjære bestefar fikk en hobby som tilrettelegger. Han skar ut plater, i ulike størrelser, av det jeg kaller for Huntonittplater. Han lagde rammer og rammet inn bilder, etterhvert som bestemor produserte bilder. Her er ekteparet Ringkvist på tur ut med et par maleri. Dette bildet er tatt på omtrent samme sted som bildet ovenfor.

Mine besteforeldre var ikke høyreiste personer i fysisk størrelse. Men bestefar var tettvokst og sterk, selv om han sjelden demonstrerte det på noen måte. Men mitt søskenbarn fortalte at han og bror og onkel Arne, prøvde å løfte og flytte på bestefar, men han stod som spikret til jorda. Han var musikalsk også, og trakterte torader’n på en ypperlig måte. Men det var nok yrket som smed, og ikke rammeproduksjon som var årsaken til. 

Dette bildet hadde jeg med i mitt første innlegg om mine svenske aner. Under kommer noen flere, og et avisutklipp som forteller litt om hennes kunstner karrière. Det ble aldri noen omfattende berømmelse av dette, men utstillinger både i Paris og Stockholm, og plass i Nasjonalgalleriet i Sverige, er jo heller ikke å kimse av.

Det er ikke tvil om at norsk natur preget mange av bildene hennes. Antagelig var det savnet av sin eneste og kjæreste datter som lå bak. En skjebne i kjølevannet av krig og elendighet i verden. Men en vakker skjebne, som resulterte i så mange opplevelser for en guttekropp og sjel som meg. 

“Byssann lull koka kittelen full, det kommer tre vandringsmenn på vägen”. Nå er jeg ikke sikker på at min bestemor nynnet på den, når hun malte dette. Men fantasien var det ingenting å si på. 

Her sitter de, og holder hender. Noe som kanskje ligger i genene?

Ikke vet jeg.

Tusen takk for alle vakre minner dere skapte gjennom mange år.

Neste gang så skal jeg skrive litt om Skolegang over noen år, så får vi se hvor det ender.

Tusen takk til deg som gidder å lese og følge med på denne ferden.