Da jeg fortalte min kjære at jeg hadde lyst til å skrive om “Mitt liv”, sa hun: “Det er jo bare kjendiser som skriver om sitt liv…”. Det har hun helt rett i, men jeg har lyst til å gjøre det likevel! Om ingen gidder å lese om det nå, så kan det jo hende at etterkommere syns det er moro å lese om noen hundre år.

Man har lov til å finne på litt av hvert, når man har blitt så gammel som meg. Så her kommer første kapittel. 

Annonsørinnhold

Vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Her i denne hytta er jeg født. Utrolig nok står den ennå etter alle disse år. 

Mitt liv, kapittel 1.

Jeg ble født i det Herrens år 1948, nærmere bestemt først i januar. Jeg husker ikke så mye fra de første leveårene, men det var ikke lenge etter krigen. Jeg tror mye av fokus, var på gjenoppbygging av landet, særlig i nord.  Likevel så finner jeg i Wikipedia, at i 1948 var den kalde krigen under oppbygging, og staten Israel ble etablert. Det skulle ikke bli den «store verdensfreden» i kjølvannet av andre verdenskrig.

Jeg finner også at i dette året ble Donald Duck gitt ut for første gang i Norge. Likeledes ble Norsk Tipping etablert. Men når jeg fanget interessen for tegneserier, så ble det helst Kalle Anka, og tipping gikk det mange år før jeg fikk noe som helst føling med.

Min kjære far kom til Rognan som tenåring, for å bo hos sin eldste bror og hans familie. Bakgrunnen var at begge foreldrene døde ganske tidlig. Han ble født på Sæter, på Sandhornøya i Gildeskål. Faren døde i 1923, i en tragisk drukningsulykke rett utenfor hjemstedet. En av brødrene var med i båten, men ble berget i siste liten.

Jeg skal ikke gjøre dette til noen slektshistorie, men jeg er nødt til å ta med noen detaljer.

Her er min far i full mundur.

Da andre verdenskrig brøt ut, var min far 28 år. Jeg vet ikke hva årsaken var, men han måtte rømme til Sverige og ble en del Polititroppene, som deltok i frigjøringa av Narvik og Finnmark på slutten av krigen. Dette ble dessverre et «gjemt og glemt» kapittel i norsk krigshistorie, men som har fått en viss oppreisning i de siste årene. Jeg lagde et blogginnlegg om det for en tid siden, det kan du lese om du klikker HER

Mine foreldre på den tiden de traff hverandre i Kalmar, under andre verdenskrig. 

I Kalmar fikk han jobb i en smie, hos han som skulle bli min bestefar. Han ble invitert hjem og traff resten av familien, blant annet den tolv år yngre datteren i huset. Det ble kjærlighet ved første blikk, som det heter. De tilbragte mye fritid sammen, inntil min far ble innkalt, og sammen med Polititroppene sendt nordover i Sverige. Dette var strengt hemmelig, og min mor, som da var blitt gravid med min eldste søster, ante ikke hvor de skulle eller hvor lenge de ble borte.

Når krigen var slutt, vendte min far sporenstreks tilbake til Kalmar og fant sin kjære og hans datter, som da var 2 år. Det ble ekteskap og planlegging av flytting til Rognan. Det måtte ha vært en dramatisk beslutning og overgang fra et liv på en gård, der de ikke manglet noe, til et utbombet lite sted i Nord Norge.

Her er barndomshjemmet til min mamma. Det er malt av min bestemor.

Mine besteforeldre hadde kun min mamma og en yngre bror av henne. Da min far tok med seg min mor og datteren og flyttet til Rognan, solgte mine besteforeldre alt de eide og flyttet etter. Etter dagens beregninger på Google Maps, er det 1500 km. Hva avstanden var på datidens grusveier, er det ikke så lett å finne ut av.

Jeg vet de bodde kummerlig de første årene. Men min kjære mor trivdes av en eller annen merkelig grunn, fra første stund. Ikke lenge etter, ble min nest eldste søster født. Hun lever dessverre ikke lenger.

I det herrens år 1948, en iskald januar dag ble jeg født, i en liten hytte (se bildet ovenfor). Jordmor «Bolla» var også høygravid og måtte låne senga av min mamma. Helt til jeg ga klar beskjed om at «nå ville jeg ut». Min far hadde vært i en dramatisk motorsykkel ulykke like før, men berget så vidt livet. Jeg er blitt fortalt at det var 25 kuldegrader og vannet var frosset. Men jeg ble født, og så verden for første gang.

Her er jeg (til venstre) sammen med min yngre bror og mine to søstre. Bildet er tatt i stua i Tyskerbrakka. I dag er det bare min eldste søster og jeg som lever.

Ikke lenge etter, flyttet vi til en brakke på Høgbakken. En av de mange som tyskerne hadde satt opp under krigen for å huse sine tropper. Der skulle jeg bo til jeg begynte på skolen…