Som sagt, så skal ikke dette være et historisk korrekt dokument på noen som helst måte.

Jeg fant også fort ut at det ble vanskelig å fortsette å skrive i en “kronologisk rekkefølge”.

Så jeg bare forbereder folket på at det kommer til å bli litt “hulter til bulter” fremover.

Men dere får bare henge med så godt som dere kan.

De første delene av denne fortellingen finner du om du klikker HER – eller i arkivet på Blogggen, under Mitt Liv

Båt har vært en stor del av livet mitt. Min kjære far hadde mange båter, men den første, og kanskje mest spesielle, var Notbåten. Det var vanlig med silde snurpere i fjorden på den tiden. Fisket med Not, hadde hjelpebåter, som Lettbåter og Notbåt. Jeg kan faktisk huske en episode en snurper lå ved kai og kastet nota. Den fikk så mye sild at nota revnet.

Jeg kan huske en annen gang vi lurte oss ned i lasterommet på en snurper, som var fullt av sild. Det ble en dramatisk opplevelse, når jeg skled ned i silda og slet noe alvorlig med å komme meg opp. Men jeg kan ikke huske mamma sin reaksjon når jeg kom hjem, med silde slo fra topp til tå. Det er kanskje den type opplevelser vi fortrenger. 

Min pappa, Ole Lagesen og Hjalmar Jensen, kjøpte en notbåt sammen. Jeg husker ikke årstallet, men det var ikke så lenge etter vi flyttet inn i Nyhuset. Jeg er ikke helt sikker på hvem som sitter og spiller trekkspill på dette bildet, men det kan være Ole Lagesen. Han var med i Hornorkestret i mange år.

Men det huset fremme i båten, bygde min far etter at han overtok eierskapet til båten. Ikke det vakreste, men det fungerte veldig godt.

Ole Lagesen var lensmannsbetjent i bygda vår. Dette bildet er tatt i hagen til han og hans kone Ågot. Her sammen med mamma og pappa. Når min pappa kom fra Sverige med mamma, rett etter krigen, fikk de bo ikke så langt unna huset til Ole Lagesen og  Hjalmar Jensen (se under), så det var ikke rart de ble omgangs venner hele livet. Da var det heller ikke unaturlig at vi ungene fikk et nært forhold. 

Den tredje skipsrederen, var Hjalmar Jensen. Han jobbet på Drageslipen. Jeg fant dessverre ikke noe bilde der kona, Karen, var med på. Karen og Ågot var søstre. På dette bildet er hans to sønner, Knut og Helge, sammen med meg og min yngre bror.  Hvem den karen til høyre er, er jeg usikker på. Jeg har en svak erindring om hvor bildet er tatt, men det er ikke så lett for en gammel kall å huske alle detaljer.

Her har vi to av Skipsrederne i aksjon, Ole og pappa. Jeg husker at motoren var en Solo diesel, med et ukjent antall av hestekrefter. Men jeg minnes at den ikke var lett å sveive i gang, i alle fall ikke for en så lett i ræva som meg. Men det var om å gjøre å få av sveiva når den startet, så “vi” ikke ble med svinghjulet rundt. Det kunne få dramatiske følger. 

Pappa overtok eierskapet til båten fra de andre to, etter relativt kort tid. Båten var utrolig stødig og rommet “all verden”, for å bruke det begrepet. Her er vi på tur utover fjorden, i et litt ruskete vær. Min lillebror ser ikke spesielt komfortabel ut, mens vi andre smiler tappert og syns det er “litt artig”. Den observante legger sikkert merke til mangelen av redningsvester. 

Jeg husker spesielt en tur, der bare mamma og jeg var med. Da gikk turen utover fjorden, gjennom Saltstraumen og til Bodø, der vi overnattet på Småbåthavna. Det var faktisk en stor opplevelse den gangen.

Hvis dere legger merke til venstre hånden min, så er det en “rullings”, ja altså en lekerullings. Jeg var jo nestkommanderende ombord, så det så. Lite ante jeg den gangen at jeg skulle bli en storrøyker, som sikkert bidro til lungekreften jeg fikk konstatert i fjor, men operert bort. 

Turen gikk videre fra Bodø og til Sandhornøya, og min fars fødested på Sæter. Her er et bilde av barndomshjemmet hans. Det er tatt under et mye tidligere besøk. Jeg tror det er mamma vi ser midt i bildet, og meg i forkant. Vi var på besøk der i voksen alder også, men etter at søskenbarnene mine, Håkon og Kjell døde, så har vi ikke vært der.

Her er et annet bilde derfra, fra den turen. Der er min mamma til venstre, og jeg og mine to søstre. Kanskje det er noen som kan bidra med opplysninger om de andre personene?

Dette bildet er i alle fall fra turen med Notbåten. Her er jeg ute og frakter min mamma fra og til Notbåten, så vi måtte ankre opp, siden det ikke var noen brygge der å fortøye båter til.

Kunsten å ro kom inn med “morsmelka” for oss på den tiden. Det var liksom ikke noe noen spurte om man kunne eller ikke. Jeg husker mange år etterpå, da min kjære, jeg og våre to sønner var på en hytte ved sjøen. Da sendte jeg min eldste sønn ut i en liten robåt uten tanke på at han ikke kunne ro! Da gikk det opp for meg at de nye generasjoner ikke fikk det inn med morsmelka på samme måte som vi.

Da ble det kurs i roing den sommeren!

Det ble mange turer og mange minner med den gamle og stødige Notbåten. Her er det min svoger Odd Madsen som er “rormann”. Det var på den tiden min eldste søster begynte å jobbe i gartneriet hans, som lå i Osveien på Rognan. Kanskje det er noen som husker det? Det var nok forut for sin tid. Det var ikke så mye fokus på hager og blomster da, som det er i dag. 

Det var populært å bli med på tur med Notbåten. Som sagt så rommet den utrolig mye. Her er Berit Lagesen med, datter av Ole Lagesen, og barndomsvenninne av min yngste søster.  Til høyre for meg sittet Elbjørg Jensen, og fremfor henne mannen, Arvid Jensen. Arvid jobbet på Dragselipen, og var en habil kar på Stortromma i Hornmusikken. Jeg kan huske at jeg elsket å gå ved siden av stortromma både på 17 og 1 mai!

I dag er det bare jeg som lever av disse.

Her gjør vi klart for å dra på tur med “Svenskegjengen”, mine besteforeldre og søskenbarn. Jeg skal skrive mer om “Svenskegjengen” i et annet innlegg. Men jeg vet at fjorden, båt og fiske, var en lidenskap for hele gjengen, hver sommer. 

Bestefar og Bestemor var ikke akkurat kledd for tur på sjøen. Men på den tiden så fungerte det aller meste. Jeg tror ikke begrepet “Mote” var oppfunnet, ikke som jeg erindrer i alle fall.

Legg merke til vogna på bildet ovenfor. Den var laget av min far, og det var med den jeg dro material fra Tyskerbrakka og ned til Nyhuset vårt i Tyriveien.

Det var ikke uvanlig at vi dro ut, og hadde med oss middagsmat og koste oss i mange timer. Her var det romslig og plass til å bevege seg. 

Jeg kan ikke huske at båten noen gang fikk noe annet navn enn “Notbåten”. Men navnet skjemmer ingen. Jeg kan heller ikke huske hvordan den endte sine dager. Her er det jeg som sitter til rors, på tur fra Rognan. Hvor ferden gikk den gang, husker jeg ikke. Men den får være avslutningen på denne fortellingen.

Så får vi se om Notbåten  dukker opp flere ganger “I Mitt Liv”.

Tusen takk for at du ville lese.

Fortsettelse følger.