Har du ikke fått med deg de to første delene av fortellingen om mitt liv, så kan du klikke her – DEL 1 og DEL 2

Jeg kunne nok ha skrevet mange innlegg om leker og herlighet de første barneårene, men jeg må jo videre i livet. Derfor nøyer jeg meg med  en link til et innlegg om leker jeg lagde for lenge siden. Det gir i alle fall en viss oversikt over forskjellige leker da jeg var unge. Klikk HER så finner du det.

Det skjedde mye i vårt lille samfunn på den tiden. Det var full aktivitet langs hele fjæra, og bebyggelsen vokste stadig lenger mot sør. Den veien dere ser midt i bildet, var gamle Rv 50 (forløper for E6) Denne “hovedgata” ble imidlertid flyttet til venstre for bebyggelsen dere ser på bildet, når jeg var svært ung. Vi klarte å tigge oss til mange turer med lastebiler når ny veien ble bygd. 

E6 er som kjent i dag flyttet utenom sentrum.

Det tømmerhuset dere ser litt over midten og til venstre i bildet (like ved en treklynge) skulle bli mitt tredje hjem, mens nyhuset vårt ble bygd. Vi bodde tre familier, med tilsammen 8 unger i det huset, i nesten et år. Ikke spør meg hvordan det fungerte, men det gikk med liv og lyst. 

Samtidig med Tyskerbrakka ble revet, og skulle bli materialer til vårt nye hus, pågikk større bygnings prosjekter i lokalsamfunnet. Herredshuset, eller Rådhuset som det heter i dag, kom litt senere Men var et yndet sted for oss unger på kveldstid. Sånne byggeplasser var spennende. 

Dette er neppe det siste bildet som er tatt utenfor Tyskerbrakka, men det får være en slags “avskjed” med den. Her er min eldste søster og jeg (de to gjenlevende ungene til mamma og pappa). Jeg holder både bestefar og onkel Kalle i hendene. Sansen for “Å holde hender”, er noe jeg visst aldri kommer til å bli kvitt. Bak meg står min bestemor med et godt grep, og til høyre mamma og pappa.

Jeg var mellom 6 og 7 år under byggeprosessen av vårt nye hus. Men jeg var “mannen” i huset etter min pappa. Hvor mange lass med material jeg dro ned på vogn fra Høgbakken og til tomta vår, det aner jeg ikke. Jeg aner heller ikke hvor mange rustne “tyskerspiker” jeg dro ut av planker og bord. Men det var ikke få. Det jeg imidlertid er sikker på, er at jeg ikke tok skade av et eneste lass material eller en eneste rusten spiker.

Pappa jobbet full dag på Jernbaneverkstedet. Det var stor fokus på byggingen av Nordlandsbanen. Mye av bygningene står der den dag i dag, rett etter søndre avkjøring fra E6 og innfartsveien til Rognan. (På andre siden av veien for Industriområdet, Byggsentret, etc…). På denne tiden ble Nordlandsbanen ferdigstilt fra Lønsdal til Røkland. I 1958 ble den åpnet ned til Rognan og til Fauske.

Før åpninga av Nordlandsbanen til Rognan, syklet vi de 15 km’ene opp til Røkland for å se på toget. Etterpå ble det vanlig at ungdom dro på Jernbanestasjonen for å se på toget når det kom. To minutters intens opplevelse av den store verden, før toget fløytet og fortsatte nord eller sørover. Mon tro om noen av dagens ungdommer klarer å fatte at vi fant glede i dette? 

Tagging er i dag blitt en anerkjent kunstart. Det er ikke til å stikke under en stol at det ble krotet en del budskap av ulik karakter, i og rundt inngangspartiet på stasjonsbygningen. En veldig tidlig form for tagging.

En gang kom Stasjonsmesteren overraskende ut og overrumplet meg og en kompis. Vi fikk skrubber og vaskebøtte i hendene, og de som måtte skrubbe ned hele inngangspartiet, var vi! Jeg husker ikke en gang OM vi hadde tagget noe, men jeg tror Stasjonsmesteren hadde det moro når han beskuet vår innsats. 

En annen yndet “sport” var å legge ett øringer eller to øringer på jernbanesporet før toget kom, og finne de flatklemte myntene etterpå. Men det tør jeg for all del ikke fortelle her. 

Nå sporet jeg helt av byggingen av vårt nye hus. Bilder fra den tiden er ikke så lett å finne. Men jeg vet at pappa jobbet døgnet rundt på huset (etter arbeidstid på Jernbaneverkstedet). Her er mamma, og antagelig min yngre bror, med kaffe.

Huset begynner å ta form utvendig. Andre etasje ble ikke ferdigstilt før mange år etterpå, så vi måtte dele rom. Jeg husker det var sprengkald vinter når vi flyttet inn, og mye fyring for å få varmen i huset. Men jeg kunne føle stoltheten over å flytte inn i nytt hus. 

   Her ble det tid til fotografering for en del av dugnadsgjengen. Jeg har bare en viss formening om at mamma sine nærmeste, brukte mye av ferien sin på jobbing når de kom til Rognan. Men det tenkte ikke guttunger så mye over da. Det var bare en utrolig glede og stas over å få besøk av “slekta fra utlandet”.

Ikke minst Onkel Arne, som ikke minst bidro som sjåfør. Dette er et dårlig bilde, men viser i alle fall at Svenskbilen er kommet utenfor det nye huset. Hvor mange forskjellig biler min bestefar hadde gjennom alle disse årene, har jeg ingen anelse om. Men det var mange. 

Som sagt, så foregikk det mye i lokalsamfunnet. Dette bygget huset Barneskolen, eller Folkeskolen, som det het på den tiden. Der fikk jeg bare noen timer undervisning. Det var når jeg fikk tigget meg til å bli med min eldste søster, når hun gikk på skolen der. Det var ikke mange gangene, men jeg husker det godt.

Bygget står der den dag i dag, rett nedenfor vår vakre kirke. Det er sikkert noen som har minner fra sin skolegang her. 

Den nye skolen var under bygging på samme tid som vårt nye hus, og ville stå ferdig til jeg fyllte 7 år og ble skolepliktig. Dette bildet er helt nytt. men det er de samme bygningene som ble reist på det tidspunktet. I likhet med Herredshuset/Rådhuset, var denne bygningen utrolig spennende å utforske på kveldstid.

Jeg husker det var en solid snøvinter i byggeperioden. Vi var noen kompiser som fant ut at vi skulle hoppe ut av vinduene i andre etasje, og gjorde det også. Der stod vi, bom fast i snøskavlene. Heldigvis kom faren til en av oss (Ligningsjef Sundby) fra jobb og oppdaget oss. Det tok en god stund før han fikk måket oss opp. Jeg vet ikke om han syns vi hadde fått straff nok, for jeg kan ikke huske at det vanket kjeft fra verken han eller andre. 

 Her er et bilde av klassen min på Folkeskola. De lærerne jeg husker best, er fru Rist og Tverbakk. Men nå er jeg jo gammel og glemsk, så andre har sikkert mer informasjon. Det er tydelige at “moten” for jenter var skjerf. Skjønt, jeg er langt fra sikker på at vi hadde hørt ordet “mote” på den tiden.

Har du klart å lokalisere meg ? Hvis ikke, så står jeg helt til venstre i bilde. Hvem alle de andre er, finner i alle fall de lokalkjente ut av. Det er jeg sikker på”

 

Tusen takk for at du følger meg i min fortelling om mitt liv!

Det kan hende det blir et par dager før neste innlegg.