Eller rettere sagt, fire hjul, for vi har da hver sin sykkel.
I dag prøvde vi oss på sykkelstien fra Skansen og langs elva.
Det er ganske tettvokst der.
Men det gir jo samtidig ly for vinden.
En del av traseen går i litt mer åpent lende.
Vi er heldige som har så mange flotte muligheter i bygda.
Og i våre nærområder.
Det fins mange tilrettelagte stoppemuligheter.
Ikke minst har Saltdal Turlag bidratt på en flott måte.
Det finnes bevis på naturkreftene.
Elva er vakker, men kan være voldsom når forholdene er der.
Madammen venter tålmodig på at gubben skal bli ferdig med å ta bilder.
Det er ikke bare bare å dra med seg en sånn kar på tur.
Naturen kan bryte ned og rasere med voldsomme krefter.
Men den kan forme restene som vakre kunstverk etterpå.
Det er jo ikke rart man må bremse opp av og til, og dra frem mobil kamera.
Turstien er godt skiltet med alle de muligheter som finnes.
Blir man ikke enig om retning, så går det fint å sette seg ned å diskutere.
En annen metode, er jo den kjente “Elle..,melle”.
Men det kan jo få sine konsekvenser.
Mens jeg knipser og fotograferer, begynner tålmodigheten på brua å tynnes ut.
Så jeg må bare gire opp og komme meg over.
Men jeg MÅ jo bare stoppe midt utpå, og knipse litt mer…
Her er mot sør…
Og her er mot nord…
Den veien vi skal.
Bare på andre siden av elva.
Plutselig er vi ute på E6 og må krysse den og følge den over brua til andre siden av elva igjen.
Når vi svinger av kommer vi til Saltdals gjestfrie rasteplass.
Jeg må bare innrømme at det gjør vondt å se dette.
Når man prøver å profilere bygda på best mulig måte,
så blir man svar skyldig når man får spørsmål om hvorfor.
De argumentene jeg har hørt til nå, holder ikke.
Men det er visst bare tyttebæra som har vett til å rødme.
Enda den ikke har jaget bort en levende sjel.
Såvidt jeg vet.
Og takk for det.
