Furua, så stolt og mektig. Et symbol i vår vakre dal, og næring for så mange gjennom lange tider.
Nå går dessverre det aller meste til oppflising og brukes som energikilde. Kanskje ikke dessverre for alle, men borte blir den.
Men noen overlever. Blir til planker og bord, i alle varianter. Jeg er jo så gammel at jeg husker fjæra full av båtbyggerier.
Jeg husker lukta av trebåter og tjære. Ispedd lukta av halvråtten sild når vi lå på kaia og fiska mort.
Ennå blir noen stolte trær til stolte båter. Neste helg skal to av disse overleveres til Rognan Ungdomsskole, resultatet av et prosjekt i vinter. Smykkeskrin, rett og slett. Jeg har jo skrevet flere ganger om vår stolte båtbygger, det kan du lese HER. Jeg har jo også skrevet om den herlige aktiviteten på Saltdalverft, det kan du lese HER.
Ingenting blir som før, og det er heller ikke noe mål. Men furua vil bestå, uansett hva den ender opp når rota skilles fra stammen.
De fiiine trebåtene! Godt at noe tømmer blir brukt til å bygge noe fint da…
Er en tysk båtbygger, som gikk skole her og slo seg ned 😀
Moro 🙂
Men sier meg ganske ferdig med furupanel og furumøbler. Men sikkert moderne igjen…Men ikke hos meg 🙂
Det er ikke der lengre 😀 Men sånn var det 😀
Furua kan jammen bli til mye flott! De båtene er skikkelig fine…. og vi var jo å så på dem sammen med deg i sommer! Klem 🙂
Ja det gjorde vi 😀 hadde det ikke vært for det så hadde jeg neppe vært innom der 😀 Klem