Da var første natta unnagjort.

Dagen kom med mange forventninger.

Du kan lese om reisa og hvor jeg har havnet, om du klikker HER.

Jeg “banker i bordet”, når jeg sier jeg har vært heldig med helsa.

Noen få dager med sykemelding gjennom et langt liv.

Det er sjelden jeg har tatt en pille for noe som helst.

Men så må jeg samtidig innrømme at jeg ikke er flink til å lytte på kroppen.

Der har jeg mye å takke min kjære for.

Som følger med og tar meg i nakken når det blir for ille. 

Nå er jeg her, på Nordtun HelseRehab.

Det var ingen drøm, men en realitet, når jeg kom ut i gangen fra rommet mitt.

Hva ville møte meg på denne første dagen ?

Jeg prøvde å gjøre meg litt kjent i bygningen.

Det kan være greit, selv om det er lett å finne noen å spørre.

Gamle stabeiser av gubber, vil jo helst finne ut av ting på egen hånd.

“Ikke komme her og komme her….”

Jeg er nok ikke bedre enn mange andre….

Spisetider er viktig å få med seg.

Det tok jeg til og med bilde av.

Ja.. bare sånn for sikkerhets skyld!

Det gikk greit å lokalisere spisesalen også.

Her merket man korona reglene ganske fort.

Alle hadde faste plasser merket med navn.

Spritdispensere finnes overalt.

Det mangler ikke på variasjon i påleggs veien.

Alt ordnet i små porsjonspakker.

Også en konsekvens av pandemien.

Men det ser tiltalende ut, og er både lettvint og sikkert positivt for forbruket.

Navneskiltet er også tiltalende.

Sånne små ting betyr faktisk ganske mye.

Man blir heldigvis aldri for gammel til å sette pris på det. 

Jeg blir visst aldri for gammel for å få formaninger hjemmefra heller.

Min kjære er hyppig i sine gode og velmente innspill om at jeg må huske å spise.

“Du har bare å passe på at du ikke kommer hjem som et beinrangel.”

Nemlig!

Nå har jeg til og med tusket med meg litt nødproviant på rommet.

Sånn for sikkerhets skyld.

Jeg dro jo med meg en liten vannkoker i kofferten.

Her tar jeg ingen sjanser 😀

Sjansen for avmagring er nok svært liten.

Det er bare å ta en titt på ukes menyen.

Da blir det ganske så åpenbart.

Her skal det stelles godt med klientellet. 

Første dagen blir sånn “undersøkelses dag”.

Her tar jeg heller ingen sjanser.

Her legges avtaler inn både på telefonen og manuelt i boka mi.

Jeg har aldri likt å komme for sent til møter eller avtaler.

Så da akter jeg ikke å begynne med det her.

Avtalene gikk helt greit.

Både laborant, lege og fysioterapeut var flotte og greie mennesker.  

Avslutninga med fysioterapeuten ga bud om dager som kommer.

Men jeg gleder meg.

Veldig. 

Takk til deg som tar deg tid til å følge meg på denne ferden.

Jeg deler denne Klemmen med dere.

Den fant jeg i inngangspartiet her.

Tusen takk alle sammen!

Ut på tur mot et spennende mål.

Med store forhåpninger.

Avreisen kan du lese om HER.

Mens jeg sitter på “Lokfører Johnsen”, så ser jeg neste transport ankomme

Kanskje noen begynner å ane resten….?

Det var ikke mangel på plassen her inne.

Bare fire stykker og sjåføren.

Men det er bare jeg og han som skal helt frem.

Sjåføren er en stødig kar, som har kjørt denne veien utallige ganger.

Han kan nok ruta ut og inn.

Men ikke så galt som at han kan sitte på utsiden å kjøre.

Sånn som det kan se ut til her…..

Jeg prøvde “å fange” veiskilter i farta.

Men det var ikke like lett.

Her er et forsøk, som gir noen gode hint. 

Jeg hadde tenkt å slumre litt på turen.

Men det er ikke lett når en mektig natur “ruller forbi vinduet”.

Nå er det jo egentlig vi som ruller.

Men det hørtes så vakkert poetisk ut…

Det er ikke bare naturen som er mektig på denne turen.

De mange bru konstruksjonene imponerer også.

For ikke å snakke om tunneler.

Det er ikke enkelt å bygge veier i dette landet.

Men det er jo en av konsekvensene med vårt mektige landskap.

“Hvor fjell møter fjord”. 

Jeg klarte å knipse et bilde av Svartisen også.

Jeg burde egentlig fått tatt bilde av meg selv akkurat da.

Fastspent i stolen, med mobilen over nakken og knipset gjennom vinduet bak meg.  Jeg kunne fått kink både her og der.

Men det gikk bra.

Etter noen drøye timer, er vi endelig fremme.

“Nordtun Helserehab”.

Mitt hjem i de neste to ukene.

På min siste kreftkontroll i juni spurte jeg om rehabilitering.

Svaret på søknaden kom brått på.

Henvendelse kom i forrige uke – om jeg kunne komme på kort varsel.

Og her er jeg!

Se gjerne innom Facebooksiden til Nordtun.

Klikk HER

Rommet ser helt greit ut.

Det samme gjør badet.

Kofferten ser ikke like grei ut.

Jeg har dratt med meg noe fantastisk med klær.

Ikke rart at madammen lurte på om jeg skulle flytte!

Nå er alt plassert i klesskapet.

Men jeg måtte fortrenge tanken på ned pakkingen. 

Jeg konsentrerte meg heller over utsikten fra rommet.

Helt fantastisk!

Da var jeg fremme.

Så får vi se hva som skjer og hvordan det går. 

Etter en flott mottagelse og masse spørsmål, ble det en rask kveldsmat.

Jeg fikk meg en liten runde rundt i bygget.

Men det kommer jeg tilbake til.

Sola sa godtatt gjennom vinduet mitt.

En ny dag ventet, etter en god natt.

Dette blir spennende!

Men hvor…. ? Det er bare å følge med.. 

Klar i døra med blytung koffert og sekk. Sola åpenbarte seg også. 😄

Der kom toget….

Da var gubben parkert og «klar til avgang».

Det er vakkert å skue inn mot min kjære dal. Det er i sånne stunder man kan skrive noe sånt som dette:

«Der fjell møter fjord.

Der du lever og bor.
I det høyreiste, vakreste nord.

Det er der som jeg tror.

At trivselen gror.

Som den trygghet du fikk fra din mor. «

Kanskje jeg havner på en «øde øy»? Neppe, men det kan hende sjølufta er merkbar.

Aha, for en velkomst. 😄 Men det er nok bare en midlertidig stopp på turen…

Hos «Lokfører Johnsen». Nå hadde han rømt ut av uniformen når jeg kom.

Men beskjeden var klar….
Det ga en litt «heimslig» følelse. 🤗

Men jeg fikk da litt mat og en snill stund… Mens jeg knotter dette innlegget på telefonen.

Litt rart å være på farten alene.
Men min kjære følger med.

Følger DU med på ferden…?
Det hadde vært hyggelig. ❤️

Det er alltid greit når noe er gjort.

I sommer føler vi at vi har grunn til å føle oss fornøyd.

Vi har vært litt sånn både høyt og lavt.

På vår egen tomt.

For å øke selvfølelsen og inntak av skryt,

kan du lese om våre andre “husprosjektet” i sommer :

Maling av hus

Renovering terrasse 

Med karmer og jord

Med stein og jord

Denne gangen var det garasjen sin tur.

Garasjen har sin historie.

Egentlig skulle det være et åpent rom til venstre.

Men det ble etterhvert stengt med dør.

Og en dør til, litt lengre til høyre.

To dører som aldri har blitt brukt.

I tillegg har det blitt lagret “ting&tang” mot veggen.

Det har satt sine spor over år….  

Les gjerne HER

Her rives det.

Gamle minner dukket opp fra byggingen. 

Men det er ikke bare å rive.

Her må det “lappes i” grunnmuren.

Det var “umulig” å få tak i panel med samme profil.

I alle fall på en normal måte.

Men det får bli som det blir.

På sørsiden, hadde vi ennå en dør.

Som heller aldri ble brukt.

For det hjørnet var perfekt for oppbevaring av ved.

Her er døra røsket ut, men dere skjønner “tegninga”.

Døra var fra hundgammel, så den var ikke spesielt vakker.

“Like gammel som meg liksom” 😀

Garasjeporten er helmanuell.

Den fikset jeg litt på i fjor, faktisk.

Det nærmer seg slutten……

FERDIG!

Det vil si, jeg må lappe i grunnmuren der døra var til neste år.

Jeg orket ikke stable unna 100 vedsekker.

Så tenk!

Nå drar jeg ut på nye veier.

DET blir spennende!

 

 

 

Eller rettere sagt, fire hjul, for vi har da hver sin sykkel.

I dag prøvde vi oss på sykkelstien fra Skansen og langs elva.

Det er ganske tettvokst der.

Men det gir jo samtidig ly for vinden.

En del av traseen går i litt mer åpent lende.

Vi er heldige som har så mange flotte muligheter i bygda.

Og i våre nærområder.

Det fins mange tilrettelagte stoppemuligheter.

Ikke minst har Saltdal Turlag bidratt på en flott måte.

Det finnes bevis på naturkreftene.

Elva er vakker, men kan være voldsom når forholdene er der.

Madammen venter tålmodig på at gubben skal bli ferdig med å ta bilder.

Det er ikke bare bare å dra med seg en sånn kar på tur.

Naturen kan bryte ned og rasere med voldsomme krefter.

Men den kan forme restene som vakre kunstverk etterpå.

Det er jo ikke rart man må bremse opp av og til, og dra frem mobil kamera.

Turstien er godt skiltet med alle de muligheter som finnes.

Blir man ikke enig om retning, så går det fint å sette seg ned å diskutere.

En annen metode, er jo den kjente “Elle..,melle”.

Men det kan jo få sine konsekvenser.

Mens jeg knipser og fotograferer, begynner tålmodigheten på brua å tynnes ut.

Så jeg må bare gire opp og komme meg over.

Men jeg MÅ jo bare stoppe midt utpå, og knipse litt mer…

Her er mot sør…

Og her er mot nord…

Den veien vi skal.

Bare på andre siden av elva.

Plutselig er vi ute på E6 og må krysse den og følge den over brua til andre siden av elva igjen.

Når vi svinger av kommer vi til Saltdals gjestfrie rasteplass.

Jeg må bare innrømme at det gjør vondt å se dette.

Når man prøver å profilere bygda på best mulig måte,

så blir man svar skyldig når man får spørsmål om hvorfor.

De argumentene jeg har hørt til nå, holder ikke.

Men det er visst bare tyttebæra som har vett til å rødme.

Enda den ikke har jaget bort en levende sjel.

Såvidt jeg vet.

Og takk for det.

Det er ikke mange blogger jeg følger, sånn rimelig fast.

Men de jeg følger, får jeg et forhold til.

Jeg har jo også truffet noen bloggere på et bloggtreff.

To stykker har også vært innom her på Rognan.

I går kom den tredje.

Mette Josteinsdatter.

Som jeg først begynte å følge under navnet “Etdiktomdagen”.

Det var kanskje rim og poesi som først fanget interessen.

Men du verden så mye flott natur jeg har fått oppleve gjennom hennes blogginnlegg. Og Leia da – hennes vakre turvenn på fire bein.

Mette og kjæresten har vært på NordNorge ferie.

Helt opp til Nordkapp, hvor faktisk sola åpenbarte seg i et kjapt glimt.

I går tikket det inn en SMS til meg.

“Vi er på tur sørover, kan vi stikke innom Rognan”.

Hun har skrevet reisebrev hver dag på turen.

Klikk deg gjerne inn og bli kjent med denne flotte bloggeren fra vestlandet.

Klikk HER. 

Utrolig artig at de tar seg tid til å kjøre innom.

Vi avtalte å treffes i sentrum.

Madammen og jeg troppet opp på Hongri.

Vår flotte og nye restaurant i Slip1 bygget.

Tusen takk til Hongri for flott imøtekommenhet. 

Vi kan nok begge kalles for hobbybloggere.

Som ikke har de store ambisjoner om å kjempe i toppen på Blogglista.

Men vii liker begge å fremsnakke våre nærområder. 

Når bloggere møtes må det selvfølgelig taes bilder.

Det ble en flott og artig stund.

Selv om vi aldri har møttes før, så virker det som å treffe en bekjent. 

Tusen takk for at dere stakk innom mitt lille Paradis.

Det var kjempekoselig og artig.

God tur videre på ferden.