Frodith klarte å rive meg ut av blogge-fraværet for en stund, gjennom hennes utfordring nå i høstmørket. Temaet er gitt i hennes innlegg, som du kan lese om du klikker HER
Her kommer dag to – som omhandler trapper.
Dag 1 – Benker, som jeg la ut i går, finner du om du klikker HER
Nå har jeg ikke blogget på en god stund. Men nå ble jeg “sparket på skinneleggen”, av Frodith. Så da måtte jeg bare børste støvet av både blogge-blikk og blogge-taster. Temaet er gitt i hennes innlegg, som du kan lese om du klikker HER
Jeg skrev et lite innlegg for en stund siden, om våre kulturelle opplevelser på Folketeatret. Du kan lese det om du klikker HER. Nå er det like før vi skal ta inn over oss nye opplevelser.
Vi er litt avhengig av å ha så kort vei som mulig, mellom hotell og Teatret. Sånn at det ikke blir for langt å gå. Selvsagt er gode offentlige kommuniasjoner i Oslo et alternativ. Men forvirrede gamle nordlendinger kan fort rote seg bort på den måten. Derfor gikk jeg meg en tur i dag for å “stikke ut” ruta. Og DER – rett rundt hjørnet for hotellet dukket dette synet opp, en mule zoomet med mobilkamera.
Men før jeg rakk å komme meg over gata, skjedde dette…. Klikk på YouTube videoen ovenfor. Den tar bare noen sekunder. Men heldigvis kjørte de forbi Folketeatret.
Jeg kom meg trygt over gata, og frem til inngangen til “Folketeater passasjen”. For de som er litt kjent, så kan man gå fra Skippergata og ut til Youngstorget gjennom den. Det hadde jeg ikke noen som helst planer om å gjøre.
Der var inngangen. Her var de i full gang med å forberede kveldens premiere. Kanskje får vi sett noen kritikker før vi skal entre lokalet i morgen, på lørdag. Vi er i alle fall klare og spente.
I mens vi venter, nyter vi andre gleder på “Oslo`s tak”.
Nå har vi registrert noen feststemte naboer, så det kan bli spennende utover kvelden.
Men det går helt sikkert bra!
Fikk du ikke med deg innlegget mitt fra i formiddag, så kan du lese det HER.
Her om dagen skrev jeg et lite innlegg om opplevelsen av å havne midt i overgangsalderen, nært og intenst. Om du har lyst, kan du lese det om du klikker HER.
I samme innlegget ga jeg hint om at vi da befant oss på Hadeland.
Men det var såvisst ikke denne “karen” som brakte oss dit. Men staselig var den, men rimelig fjernt fra “det grønne skiftet”, selv om den var grønn i lakken.
Det var i alle fall ikke denne kjerra. Den var full nok fra før, uansett hvor sjarmerende og tiltrekkende den var. Det så heller ikke ut at den hadde lyktes helt med integreringa, og tatt til seg det norske skriftspråket.
Denne doningen var det heller ikke. Den hadde evig nok med å balansere noe overlegent på sin “pidestall”. Men hovmod står for fall – særlig når den blir klar over at elektrifiseringen også har inntatt dens mer moderne slektninger. Så jeg fikk en smule medfølelse for den.
Det hadde vært stas å ankommet i denne herlige saken av et fremkomstmiddel. Vi møtte faktisk en liten kolonne av slike tidligere i sommer – først i Steinkjer-traktene, og senere i Lofoten. Tenk at den skulle ende sine dager her inne, med vogna full av glass ting, når den kunne bidratt til å sikre matforsyninga i en stadig mer usikker verden. Det hjelper ikke å bære navnet “RÅTASS”, tydeligvis!
Nei, kjære leser – vi fant nok frem på egen hånd, men ikke med egen doning. På denne turen var vi passasjerer hos vår eldste sønn og svigerdatter. Men selv for “bosatte østlendinger”, er det kjekt med et velfungerende GPS system. Vi gamlinger minnes ennå den tiden da vi hadde metervis med kartblader brettet ut over ratt og dashbord, for å finne ut hvor vi var og hvor vi skulle.
Den “GPSén” som møtte oss inne på området til Hadeland Glassverk, bidro litt til den samme, gamle følelsen!
Men det gikk bra. Vi fant frem – og fant glass alle slags varianter. Det må innrømmes at det var fristende å glemme alle de fulle skuffer og skap der hjemme! Men vi klarte å huske på det – såvidt. Selv om det var fort gjort å gå seg vill i all herligheten.
Jeg fant til og med meg selv, når jeg fikk behov for å oppsøke et mindre avlukke. Og godt var det, for der hersket det en smule kaos. Tydeligvis hadde noen toaletter fått nok av trengende kvinner, og gått inn i et overfylt streike-modus. Hva gjør man da…. jo, da driter man i om det står “Herrer eller Damer” på døra – nemlig!
Jeg ble slett ikke “Drit forbanna” av den grunn! Og det var heller ikke noen som benevnte meg med den uttrykksfulle tittelen “Hæstkuk”. Men kanskje hele seansen var satt i scene som en opplading til Dora-showet rett etterpå! Hva vet jeg, annet enn at man kunne ane sammenlignbare elementer i opplevelsen.
Men det er sånne tanker som dukker opp i ettertid – heldigvis!
Jeg hadde antagelig vært litt sløv i den mentale forberedelsen, når jeg og min kjære fikk en opplevelsestur til Hadeland – inkludert standup show med ei Dora. Akkurat DET, hadde jeg fått med meg.
Da vi var vel plassert i teltet, så begynte jeg å ane tegninga. Salen fyltes raskt med humørfylte kvinner. Selv om det dukket opp noen få menn, så skjønte jeg vi kom til å bli i et enormt mindretall. Ikke at det skremte meg, men jeg skjønte at jeg burde fulgt litt bedre med når min sønn og svigerdatter, samt min kjære snakket om hva showet gikk ut på.
Men nå vet jeg det, nemlig. Jeg som befinner meg mer i “undegangs alderen”, enn i overgangsalderen – fikk det inn så det ikke levnet noen tvil om hva dette handlet om. Om du er like uvitende som jeg hadde gjort meg, så kan du lytte på en liten intro på YouTube klippet under.
Her kommer dama stormende inn i lokalet, og skapte jubel og full tenning fra første stund. Det skapte en ekstra intensitet, da hun fant ut at min sønn var ypperlig å dra med inn i showet – som et mannlig “holdepunkt”. Det var i alle fall ingen av oss forberedt på. Men du verden, det ble heftig og intenst – og kjempemoro.
Dersom du skulle være i tvil – så tillot meg å ta et bilde av symptom-oversikten, når showet nærmet seg klimaks. På det tidspunktet hadde jeg klart å fordøye en ganske så detaljert beskrivelse av det mannlige kjønnsorgan, i ulike fasonger, innkludert at ballene kun bestod av en slapp skinnlørve med to øyeepler inni.
Jeg var ikke helt uvitende om Overgangsalderen før jeg entret teltet på Hadeland. Men jeg må bare innrømme at dette var et av de mest intense og overbevisende “kursene” jeg har deltatt på, i mitt lange liv.
Jeg har blogget mye om “Veien mot Verden”, og ikke uten grunn!. Det ligger en Kronjuvel av en bedrift innerst i Skjerstadfjorden, som eksporterer sine høyteknologiske produkter sjøveien til hele verden. Fabrikken ligger ikke bare langt unna sine markeder, men nesten 4 kilometer unna kaiområdet. Dessuten måles ikke produktene i antall og stykker, men i kilometer og tonn.
Bedriften ligger i Saltdal kommune, som har bidratt sterkt til å skaffe den nødvendige infrastruktur, slik at bedriften kunne utvikle seg slik den har gjort. Kommunen sitt kaianlegg er topp moderne og av de bedre i landet.
Kommunens landemerke “Storfloget” har fått observere mye aktivitet her i området, gjennom de siste årtier. Nå er søndre innfartsvei fra E6 til Rognan sentrum stengt, med merket omkjøringsvei. Her skjer det ting! Som all annen infrastruktur, så har også “Veien mot verden/Rognan Transportbane” blitt for trang og smal.
Her skiftes deler av den gamle rørgata ut med noen solide betongelementer. Hovedårsaken er nok skader som følge av trafikken på veien ovenfor. Men behovet for større dimensjoner er også tilstede.
Ideelt sett så hadde det nok vært fornuftig å skifte ut hele traseen, men det blir ikke gjort i denne omgang. Legg merke til personen i grøfta. Da får man inntrykket av dimensjonene. Det legges også ned et betydelig grunnarbeid, alt utført av lokal entreprenør PK Strøm.
Som kjent går siste del av Transportbanen over bakken. Også her skiftes “rørsystemet” ut med en større dimensjon. Men det er ikke bare hos Nexans Rognan det investeres og skjer spennende ting. Det gjør det også hos søsterbedriften i Halden.
Om Nexans tårnene i Halden er Norges høyeste bygninger, det nyeste på 155 meter – så er kanskje Rognan Transportbane Norges lengste, i alle fall under bakken. Uten at jeg har dokumentasjon på det. Men det er ingen tvil om at dimensjonen på prosjektene, slår Halden Rognan på. Bare les klippet under.
Disse klippene over har jeg fått fra en god venn nedi i gamle Østfold.
Odd Haugerud og jeg har felles interesser og engasjement innen Velferdsteknologi gjennom Pensjonistforbundet.
