Naturens tale…

Naturen forteller uten et ord.

Stoler blindt på hva du ser og tror.

Deler så raust av sin mektige makt.

Når sansene åpnes og er på vakt.

 

Ord kan bli tanker og tanker bli ord.

Ord kan søke seg frem dit du bor.

Det lille ordet kan vokse seg stort.

Bare du makter å gi det bort.

 

Klemmer er bare så gode å gi.

Bare du husker og tar deg tid.

Tanker og ordet og klemmenes makt.

Speiler naturens mektige prakt.

  

Ordet til trøst og ordet til stede.

Ordet som skaper smil og glede.

Ordet som varmer som sol kan skinne.

Ordet som sorg kan overvinne.

 

Tenk hva naturen kan makte å si.

Uten et eneste ord å gi.

Kanskje det ord – det innerste inne.

Er det som ikke må forsvinne.

Ha en fortreffelig Advent der du befinner deg.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Naturens vennskap

Den er her, snikende iskald og våt.

Det nytter verken med hyl eller gråt.

Høstens fortærende, kraftfulle makt.

Fnyser i hovmod sin kalde forakt.

Intet kan gjemmes og skjules for den.

Gi deg i nåde og møt den som venn.

Naturens prakt, unik i sitt mangfold.

Søker seg sammen som levende skjold.

Holder ut gjennom nærhetens støtte.

Krefter tappes, de vakler så trøtte.

Sakte, så sakte de siger mot jord.

Ned til det stedet hvor røttene bor.

 

Men noen vennskap glitrer i glede.

Oppstår nesten som født i et rede.

Et lite frø fra et helt annet sted.

Finner en «stemor», der slår det seg ned.

Midt mellom bjørkas hvitkledde stamme,

Vokser den frem som bilde i ramme.

 

Tekst og bilder: Jan E. Håkonsen/Dedicat

Du kjenner det på deg…

Du kjenner det på deg.

Sola glitrer i høstgule blad.

Men du kjenner det på deg.

Det kvitner i topper av fjell og li.

Du blir ikke glad.

Du blir ikke lei.

Du bare kjenner det på deg.

At alt har si ti’.

Det kjenner du på deg. 

Snart tar sola farvel.

Glir ned bakom snødekte fjell.

Beskjedent lar den vinter få rom.

Rom til å kle naturen om.

Dekke til alt som har vært.

Som teppet som faller for siste akt.

Men vær på vakt.

Alt er der, like nært og like kjært.

Naturen tar aldri kveld. 

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

Takk og farvel,,,,,


Takk du min kjære – så vakker og fager.

Nå venter andre og mørkere dager..

Nå er sommeren slutt og du sover.

Jeg vekker deg opp når en vinter er over.

Jeg planter deg om med smil og med glede.

Og håper jeg husker å være til stede.

Når tørsten den skriker i kjellerens mørke.

Du skal ikke dø i armod og tørke.

Nå er alt borte og fjernet og gjemt.

Men sommerens minner er ikke glemt.

Men høsten har startet på siste akt.

Snart skal alt fanges i vinterens makt.


Sola den siger seg ned i mot sjø.

Den skal så visst ikke slukne og dø.

Som planter i dvale den lader seg opp.

Lengter som deg i mot vårblomst i knopp.


Naturen har sådd sine frukter og frø.

Den ser bare ut som visnet og dø’.

Den smiler og trøster og tørker tåren.

Ønsker deg lykke på ferden mot våren.

Har du lyst å lese en annen hyllest til høsten ?

Da kan du klikke HER

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Naturens ekteskap, og litt til….

Morgendisen, så fuktig og kald.

Den er ikke fisen, den vet hvor den skal.

Skremmer bort varmen i tanker og sinn.

Minner om sjarmen fra solvarm vind.

Høsten, så utro, en vakker sjarmør.

Gir glede og vantro, så griper dens klør.

Holder deg stille og gir ingen tvil.

Med farger så ville, med frostkalde smil.

 

Men høsten kommer jo bare med bud.

Forteller at sommer skal få seg en brud.

Hvit som en svane den skrider frem.

Alt vil den rane fra fargenes venn.

Dekke hvert spor av sommer og varme.

Kanskje den tror det gir sinne og harme?

Snart vokser en strøm imot vidder og fjell.

Det er som en drøm som aldri tok kveld.

 

Naturens kraft under himmelens sfære.

En mektig makt til vår glede og ære.  

Naturen vidde en vinter og sommer.

I mørket smidde den alt som kommer.

Snart vil den føde en splitter ny vår.

Det er ikke den som forlot deg i går.

Morgendisen, så fuktig og kald.

Den kjenner prisen, og vet hvor den skal.

Jeg skrev et lite vers på Instagram i går. 

Det deler jeg her…. 

 

Du vakre og lille.
Du ligger så stille.
Farget av pensler vi aldri får se.
Takk til den snille.
Den tamme og ville.
Naturkraftens makt som vi ydmykt kan be.
Men vi skal vite.
Det er ikke lite.
Selv om Den aldri vil falle på kne.

Ha en nydelig søndag.

Slutten eller begynnelsen… ?

Nå går det mot høst.

Ingen tvil om at sommeren nærmer seg slutten.

Men slutten på noe, er begynnelsen på noe annet.

Her er et lite tilbakeblikk på ord&bilder fra 2015.

Det var jo da jeg begynte å blogge.

For over fem år siden….

Kanskje på tide å slutte… ?

Nå er det slutt, eller….. ?

Du ser det, og føler og vet hva som skjer.

Du nøler, er sta og kanskje du ber.

Det er jo så trist, men er vi bevisst.

Så er det visst slutten vi ser.

Men er det en ende ?

Der vi kan sende et farvel ?

Og si det er kveld ?

Løft nå ditt blikk, og se hva du fikk.

På hver eneste kvist, det glitrer så visst.

Høst sola har det på stell.

Naturen kler seg i fargeprakt.

Snart trer den inn i Evas drakt.

Du ser det og tviler, men vet hva som skjer.

Naturen den smiler, og vet enda mer.

Ha en nydelig høst.

Enten du begynner eller slutter med noe.

Eller kanskje begge deler.

De nære ting..

Et innlegg uten så mange ord. 

Vi stresser av sted, mellom dager og år.

Vi ser ikke alltid hvorhen vi trår.

Stopper du opp et lite sekund.

Da dukker den opp – den herligste stund.

De nære ting som da åpenbares.

Som aldri vil la seg bortforklares.

Naturen som alltid deg ser og forstår.

Vi bor alle under den samme himmel.

Tusen takk for at du stakk innom meg.

 

Enden på noe, er begynnelsen på noe annet….

Nå går årets ferie i Lofoten mot en ende.

Sommeren er jo slett ikke over enda .

Fant frem et innlegg fra i juli 2018.

Kanskje får vi noen sånne dager.

Neppe med samme innhold.

Men med samme sola.

Fortsatt God Sommer.

Sola ho skin i fra skyfri himmel.

Det glitra i løv’ i fra bjørka og lønn.

Det koka i skolten, e’ bi’ næsten svimmel!

Mæn klaga no ikke – me’ sukk eller stønn.

E’ går dær å tænk på kor sommaren va’.

Når snørrdråpan hængt i blåfrosne næsa.

Sjøl stemora gjømt sæ bak greiner og bla’.

Mæns folket i sør både svetta og pæsa.

Vi måtte no tell å få tak i nå planta.

Taket på teltet det leita vi fræm.

Telltakets løst hadde svekta og skranta.

Tell sola ho kom og fekk varmen igjæn.

Mæn trur du at gamlingen tørna i varmen? 

Når sola ho steike som værst hær i nord!

Da fær han med hænger og fyll opp tell karmen.

“No kan vinteren komme”, han baintes og svor!

Kjærringa smiler og e bærre gla’.

Vafla og kaffe ska’ gubben nå ha!

Han svetta på langs og han svetta på tværs. 

Når vedsækkan læmpes og no ska’ tell pærs.   

Mæn ætterpå e det jo bærre hærlig.

Då sett vi i teltet og snuse inn dufta.

Da kan vi bli yr og bittelitt kjærlig.

Me’ eimen av bjørkved og blomster i lufta.

Bilder og tekst: Jan E. Håkonsen/Dedicat

Havets vokter og renovatør…

De er der.

Men på langt nær så mange som før.

Nesten sånn at vi savner måkeskrik i morgenstunden. 

Denne karen var veldig på vakt.

Den satt rett utenfor sløyebua og passet på.

Havets renovatør skulle ha full oversikt.

Ble den forstyrret, så tok den ikke lange turen bort. 

Vi hadde ikke tenkt oss ut på sjøen i dag.

Liksom første dagen her.

Da hadde vi lyst å ta det litt rolig.

Men det kunne jo ikke måsen vite. 

Sakte du svømmer og skuer og våker.

Kanskje du drømmer om truende kråker.

Drømmer om reir og egg som blir ranet.

Enda så ivrig du voktet og spanet.

Unger som drepes av minken og rever.

Trusler og farer i  livet du lever. 

Det nytter vel ikke å filosofere for mye.

Krabaten var ikke veldig sugen på informere.

Ikke det at jeg vare veldig pågående.

Ikke annet enn med å knipse bilder!

Men det var antagelig nok! Da snudde “han” stjerten til.

Og satte inn turboen. Kanskje det var en “hun” ?

Jaja, det får jeg aldri svar på.

“Si meg, er du en hun eller en han”,,,

Det spørsmålet tar jeg ikke sjansen på.

Verken ovenfor Måser eller Mennesker. 

I vannets makt….

Det spirer og gror, på så mange steder.

Litt jord og litt vann så er det gjort.

Himmelens og jordens allmektige pakt!

Naturlig nok, så er fokus i disse dager på Saltdalselva.

Med sine alle sideelver.

Flomvarslene er sterke og tydelige.

Jeg lagde et innlegg for et par dager siden.

Det finner du om du klikker HER. 

Klikk i pila ovenfor.

Ser du noen forskjell på to dager?

Vannets veier.

 

Bølgene slår mot den gråkvite strand.

Polerer og vasker steiner og sand.

Havets evige vandring i tiden.

Hvor kommer det fra? Hvor drar det siden?

 

Regndråper, lette og tunge som bly.

Treffer ditt ansikt fra himmelens sky.

Vannet det sildrer og finner sin vei.

Sammen med gleder og sorger i deg.

 

Vannet er livets beskyttende pakt.

Vannet kan drepe med dødens forakt.

Regnbuens farger beskriver det best.

Vannet er livet sin mektigste gjest.

Denne lille osen bidrar nok ikke så mye i den store sammenhengen.

Men den har vært der så lenge jeg kan huske.

Et yndet sted for oss unger, for “100 år siden”.

Rumpetroll fanging, var spennende.

Alt havner i sjø og hav til slutt.

Hvis ikke noen finner på å forby det også…..

Men ennå trenger ikke elver og bekker søke om utslippstillatelse…