Alt har en ende,, del 2

Det knitrer av høst på frossen jord.

Høsten finner deg hvor du enn bor.

Iskald den plukker bort vårens prakt.

Ser litt forlegen på tårens makt.

 

Høsten vet at den vekker glede.

Når fargene skinner og er tilstede.

Høsten vet at smilene dør.

Når himmelen mørkner og skyene snør.

 

Av jorden du kom og til jord skal du bli.

Av sommerens kraft skal du næring gi.

Næring som gjemmes i frossen jord.

Til våren den kommer dit hvor du bor.

Dette innlegget er fra i fjor, men nå er alle mine Geraniumer og Fuchsia kommet i kjelleren. Har ikke talt så nøye, men rundt 25 med stort og smått. Så får jeg skjerpe meg å prøve å holde liv i de i vinter….  Så de ikke ender opp som jord og gjødsel til andre planter.

Bilder og tekst: Jan Håkonsen

Minner blir aldri gamle..

Nå blåser det litt.

En solvarm bris stryker over kinnet mitt.

Rusker litt i hår og krøller.

Krøller som jeg aldri fikk.

Men det var bølger der jeg gikk.

Små ertne bølger som slo mot glatte steiner.

Det lukter einer der jeg går.

Einerlåg som har vasket mangt et hår.

Men det er lenge sida. Det var før i tida.

Det var mangt som var forskjellig.

Men året er like langt og brisen like villig.

Men det var den gang det.

Da hadde vi skrubbsår på armer og kne.


Men hva fant vi på?

Det var ikke TV og spill sånn som nå.

Vi lekte med alt fra vi kunne gå.

Ingen som pekte på – og sa at det må du gjøre nå.

I fjæra lagde vi flåter og tjuvlånte båter.


Ikke alt barnebarn får høre.

Nei det blir galt, jeg kunne bare prøve.

Da blir farmor streng i blikket.

Og tror at jeg har klikket.


Det blåser litt. Solbrisen rusker i gråe hår, der jeg går.

Det var tider det. Da unger fikk leke der de ville.

Nå er det stille. Både i li og fjære.

Men minnene er der. Så nære og kjære.


 Når man blogger mye om den vakre bygda man bor i, så er det ikke til å unngå at det dukker opp mange minner fra barneår.

Dette skrev jeg i fjor og la ut blogg om, men håper det tåler å bli sett en gang til.

 

Et enkelt farvel,,


Takk min kjære så vakker og fager.

Nå venter andre og mørkere dager..

Nå er sommeren slutt og du sover.

Jeg vekker deg opp når en vinter er over.

Jeg planter deg om med smil og med glede-

Og håper jeg husker å være til stede.

Når tørsten den skriker i kjellerens mørke.

Du skal ikke dø i armod og mørke.

Nå er alt borte og fjernet og gjemt.

Men sommeren minner er ikke glemt.

Men høsten er inne i siste akt.

Terrassen blir dekket av vinterens makt.


Sola siger seg ned i mot sjø.

Men den skal ikke slukne og dø.

Som planter i dvale den lader seg opp.

Og lengter som deg i mot vårblomst i knopp.


Naturen har sådd sine frukter og frø.

Det ser bare ut som den er vissen og dø.

Den smiler og trøster og tørker tåren.

Og ønsker deg lykke til frem i mot våren.

 

 

En stille morgenstund..

Det glitrer av sol i speilblank sjø.

Høsten velsigner alt som vil dø.

Brer sine farger over hvert blad.

Hvert strå og hver blomst som sommeren gav.

 


Hva fant du i sommer, der du satte spor.

Er det på sjøen at gleden din bor?

Når vinden rusker i hår og på kinn.

Kjenner du livsgleden trenge seg inn?


Eller ble sommeren fattig og tung.

Druknet ditt håp i et fattig sekund.

Fylte ditt øye med tårer og smerter.

Gjemte minner i knuste hjerter.


Jeg håper så visst at gleden ble din.

At du lyktes med å slippe den inn.

At du stiene fant som du kunne gå.

Mot fremtiden som du så gjerne vil nå.


Livet er som naturens prakt.

Røtter kan rives opp med makt.

Men det kan gro med sugende kraft.

Du har bare ett, la det ikke gå tapt.


Som sildrende vann i bekker og elv.

Livet må leves av deg selv.

Som årstider flagrer og kommer og går.

Det er dagen i dag som du vet at du får.

 

Bilder og tekst: Jan Håkonsen, fotografert og rimet 02.09.15

 

 

 

 

 

 

 

Naturens krystallklare gull….

Vi elsker det, vi hater det, forguder det, vi er fullstendig avhengig av det, forsvinner det dør vi – og heldigvis så har vi her på berget nok av det.

Ja selvfølgelig snakker jeg om vannet. Som bare er der og vi sjelden savner sånn direkte, det er jo så lett tilgjengelig. Men i disse tider så er det jo veldig synlig. Jeg måtte bråbremse på tur hjem etter en liten tur i dag, snøsmeltingen ei fjellene er visst i gang for fullt 🙂 

Det var ikke lett å fotografere denne, for vannspruten stod over hele meg. Men det var ganske fasinerende. Så her er ett til…

Da jeg kom hjem så husket jeg på et dikt jeg skrev for ganske lenge siden. Jeg husker ikke helt hvordan vannet gav meg inspirasjon da, men kanskje dere finner ut av det? Her er det i alle fall…

Vannets veier.

Bølgene slår i mot gråkvite strand.

Polèrer og vasker steiner og sand.

Havets evige vandring i tiden.

Hvor kommer det fra, hvor drar det siden?

 

Regndråper, lette og tunge som bly.

Treffer ditt ansikt fra himmelens sky.

Vannet det sildrer og finner sin vei.

Sammen med gleder og sorger i deg.

 

Vannet er livets beskyttende pakt.

Vannet kan drepe med dødens forakt.

Regnbuens farger beskriver det best.

Vannet er livet sin mektigste gjest.

Men det er jo sommer snart, da vil vi kanskje aller helst se vannet glitre i solens stråler, eller hva mener dere? 🙂

 Alle bildene er mine, bortsett fra det om kretsløpet 🙂 Det tok jeg nå mest med for å illustrere litt av tankene mine når jeg skrev dette diktet 🙂

Mørkets stjerne.

Dette er et gammelt innlegg og med et dikt som jeg skrev for mange år siden. Men det ga noe til meg selv i dag som fikk meg til å oppleve det på en helt annen måte enn før. Derfor legger jeg ut innlegget på nytt. Jeg håper ikke folket blir lei av repriser, det er man jo vant med fra andre kanaler …..  Det er litt snø og is i innlegget, men det kan jo være greit å begynne å venne seg til nå 🙂

Mørkets stjerne.

Vintermørket, skygger så sorte. Alt forsvinner, alt blir borte.

Kulda kjennes i kropp og sinn. Mørket siger i kroppen inn.

Da kommer tanker som ikke var. Tanker som du bare eier og har.

Mørkets svøpe skjuler så lite. Mindre enn mange vil like å vite.

 
Vintermørke, så iskaldt og klart. Det har jo så ofte blitt åpenbart.

Livet er skjørt som istapp som henger. Henger og ser og bare lengter.

Slippe seg ned i tusen biter. Tanker som tenkes, tanker som sliter.

Livet er ditt i denne kveld. Mørket og kulda og himmelhvelv.

 

Vinternatta har også en himmel. Den kan gjøre deg mer enn svimmel.

Stjerner så klare som skinner og blinker. Ser du, de smiler og vinker.

Verden er rar, den har alt og så lite. Mindre og mer enn noen kan vite.

Når sinnet er åpent og hjertet kan lytte. Kan stjernehimmel komme til nytte.

 
Finnes det vår bakom kulde og is? Kan mørket fortrenges av solvarm bris?

Finnes det fred for de tunge tanker? Hører du hjertet som slår og banker?

Åpne ditt hjerte og kjenn på deg selv. Du er den stjerne som skinner i kveld.

Du, bare du kan se at den skinner. Da vil du merke at mørket forsvinner. 

Ha en nydelig aften og kveld og helg også 🙂 Det er bare teksten som er min, bildene har jeg lånt fra Google.

Vårens kraft..

Når vårens viser sin kraft og sin makt, da kan det vel ikke finnes mennesker som ikke lar seg påvirke. Naturen sprenger frem liv på de mest karrige steder. Tenk om våren kunne sprenge frem de vakreste tanker og følelser i oss mennesker på samme tid. Jeg satte noen sånne tanker ned på papiret i en stille stund her en dag.

Vårens kraft

Kjenner du det kribler i tanker og sinn?

At det brenner og banker og våren vil inn?

Eller er du blind? Blind for vårens forførende kraft.

Blendet av tårenes slørende makt, som ville slukke alle sanser?

De vare sanser som bare vil våkne og klukke i takt.

Sammen med bekker som kranser seg på vakt mellom lyng og is.

Vårens bris stemmer i og vil viske vekk alt som gjemmer glede.

Syng sier den, og vil liste seg inn og være tilstede.

Ville ditt liv deg så ille?

Nekte deg vårens bris som rusker deg stille i ditt hår?

La vårsola skinne bort alt det vonde fra i går.

Vårsola vil vinne, men kjenner du skjelver av frosne lengsler.

Fastfrosne stengsler for alt som vil frem.

Kjenn og føl og lukt og hør!

Vårens kraft er din venn.

Den vil vekke din lengsel til live igjen.

Hør bare, og kjenn duften av gryende liv. 

Det spretter og lever i kratt og i siv.

Den fjerner det siste slør fra ditt blikk.

Nå trenger vårens varme inn og finner det smilet du fikk.

Da du møtte din første vår og ditt liv var uten vonde sår.

Nå kribler det i tanker og sinn, når vårens kraft er sluppet inn.

Copyright bilder og tekst: Jan E. Håkonsen

Vi venter og lengter…

Vi mennesker er litt sånn merkelige, Vi  lengter ofte etter det som det er ganske så umulig å gjøre noe med. Men ventetid er vel noe vi er oppvokst med. Vi ventet jo mye da jeg var ung også. Men det man kanskje lærer for sent, er at tida ikke står stille mens man venter.. den rusler og går jevnt og trutt. Uansett årstid… Snart er det Mai og da kommer 17 mai toget forbi her…. 

Men det er jo ikke lenge siden det så ut omtrent på dette viset…

Hva venter vi på?

Sommeren er det forlokkende ord.

Vi venter og venter, vi håper og tror.

Den skimtes der fremme, med sol og varme.

Et lovende håp, med en inderlig sjarme.

Skapt ut av mørke, en helt annen tid.

Da vi lukket oss inne, til husets flid.

Men gavner det sjelen, å sitte å vente?

Hva er det i fremtid, da mulig å hente?

Vi ventet jo før, men som vanlig vi glemte.

Du lever i dag, på en dag uten rente.

Så elsk dine nå, dine kjære og kjente.

Den beste sommer, den kom jo i fjor.

Uansett hva vi venter og tror.

Ja nå får vi se hvordan sommeren blir. Det vil nok som vanlig være delte meninger om det. Men det man kan være enige om er at det er mye vakkert å glede seg over i dette landet. Og naturen omfavner alle på nøyaktig samme måten og gjør ingen forskjell. Så kanskje vi skulle glede oss mer og dele våre gleder.

 Glede.

Den glede som pleies og deles med andre.

Den glede som ingen har mot til å klandre.

Er glede som gir, og ingenting krever.

Er glede i hjertet, det kjenner det lever.

Er glede i sinn, når følelser bever.

Er gled i kropp, jeg kjenner jeg svever.

Den glede som pleies og deles med andre.

Er glede for livet, kan ingen forandre.

Naturen krever så lite av andre og for seg selv,men gir så utrolig mye. Om vi bare har tid til å nyte øyeblikkene og ikke minst glede seg over de. 

Nyt øyeblikkene og del de gjerne 🙂

 

Copyright bilder og tekst: Jan E. Håkonsen


Vårens magi, det vondes sorti

Våren, denne utrolig sterke tid. Når naturen tar grep og vekker til live alt som har ligget i dvale, tilsynelatende dødt og borte. På kort tid forvandles alt som er grått og trist til en fargesprakende prakt som er like imponerende og storslagen hver gang. Tenk om vi mennesker hadde et snev av denne evnen til å fjerne det vonde og fargelegge våre liv som i vårens magi.

Under snø og is er alt tilsynelatende dødt. Men det kommer frem under vårsolens glødende glans og vekkes til live. Måtte den livskraften smitte alle mennesker etter en lang vinter som kanskje ikke har vært like enkel. Jeg satt i kantina på Bodø Sykehus i går og ventet på min kjære skulle bli ferdig med behandling. Der ser man jo mange utfordringer og skjebner, og da skrev jeg disse ordene:

Vårens magi.

Kjenner du vårens kribling i tanker og sinn?

Ser du mørket som viker for lys som vil inn?

Eller er du blind? Blind for vårens forførende kraft og av tårens slørene makt.

Tåren som ingen tørket og som slukket alle sanser. 

Sanser som vil våkne og klukke i takt med bekker og elver som kranser seg mellom lyng og is.

Ville ditt liv deg så ille at det nekter den vårlige bris å stryke ditt hår?

Og la vårsola skinne bort alt det vonde fra i går?

Skjelver du av frosne lengsler som gnager i vonde sår som ikke vil forsvinne.

Se på naturens vidunder, den kan bare vinne.

Den blunder ikke for det som har vært.

Men gjør livskraften så levende nært.

Alt blir så svært når du kjenner og føler, og lukter og hører.

Duften av gryende liv som pirrer dine sanser til å åpne din dør.

Og fjerner din bør som naturen fjerner det som dør.

 Våren kribler i tanker og sinn, slipp den inn bakom tårenes slør.


Jeg ønsker alle en herlig og vakker vår.

Copyright tekst: Jan E. Håkonsen

 

Kjærestepar – fra Paris til grantreet.

 

Skjære, skjor, skato, skjure, sjur, skjur eller skjurru. Kjært barn har mange navn. Men nå er vel sjura like forhatt som elsket rundt om i landet. Men en ting er sikkert at de er svært trofaste i sine parforhold, og kan demonstrere ekte kjærlighet.


Ja nå er vel dette å sette det litt på spissen, men det må være lov en fredags kveld. Forskere påstår at sjura er blant de mest intelligente av dyreartene. Jeg er i alle fall overbevist om at sjura behandler deg slik du behandeler den. Hat og bli hatet, elsk og bli elsket.

Det er ingen tvil om at sjura er en eminent byggmester. Jeg satt en sommer for to år siden å så et ungt par prøve å bygge reir i syrina mi rett ved terrassen. Det var et dødfødt prosjekt, men du verden så morsomt å observere den enorme innsatsen som ble demonstrert i forsøket. Og det morsomme var at de kom tilbake neste vår og hentet hver eneste kvist og flyttet til et mer egnet tre et sted. Men de kommer innom på besøk rett som det er og hilser på. Sånne opplevelser kan det bli rim av om stunden er der.

 

 

 

 Byggmesteren.

Se på den sjura! Strever med kvister. Men de er to!

Der kom brura! Hmm, de skal vel bygge bo?

De lever og bor slik, disse jo.

Lister meg nære, hvor skal de være mon tro?

Der skal de være! I det høyeste av trærne.

Helt i toppen av en eldgammel gran.

Litt drøyt, spør du meg – at de kan!

Men se på de nå! Der mister de kvister!

Men vent litt, henter de nå. De skal opp, de bare må!

De ser jo ut som kvister flest, men de passer vel best.

Huff, det er ikke lett! Hus i kasser burde være ett fett?

Men hvem er vel jeg, som frister med andre steder.

La de med vett, bygge sine egne reder!

 

 


Ha en riktig god helg 🙂