Spor i snøen…


Hjelp, her er det er spor i snø.

Hvem kan det være som skulle her trø?

Og her er det enda flere!

Kan det være noen av dere?

Neida, det var nok lille meg.

Som titta i vindu og ble så lei.

Stakkars mitt drivhus så kjært og fint.

Nå er du av vinteren såret og pint. 


Jeg kaver og sliter meg frem.

Til mine blomsters kjære hjem.

Værguder har jo blitt helt besett.

Mistet den siste rest av vett.


Gamle små gubber forsvinner i snøen.

Neste gang legger jeg ut en rød en.

roter Faden

Så kan de nøste meg inn igjen.

Når jeg har berget plantenes hjem.

Ennå de er bare bilder i denne.

Når de er sådd vil jeg snøen glemme.

Sakte men sikkert jeg letter din byrde.

Mitt kjære drivhus, JEG er din hyrde.

Men ennå er fresen min beste venn.

Det er jaggu rett før den får en klem.  

Du grønne…

Jeg har jo mange ganger invitert deg til drivhuset mitt og latt deg følge utviklingen der. Men nå er det tomt, og siste rest av sommerens planter er i kjelleren. Og i går kom jeg plutselig på de og måtte vanne… Håper det er liv i de ennå…


Så nå tenkte jeg du skulle få følge Juletreet mitt i en tid fremover 😀 Det er sjelden jeg får det til gårds så tidlig som i år, men det står nå utenfor døra og kledd i det hvite som kom i natt og i dag. Og da må jo treet få et lite dikt, som jeg hadde tenkt å skrive her og nå…….

 

Juletreet vårt.

Du vakre og frosne og iskalde tre.

Snart skal du bæres i kjelleren ned.

Tine deg opp i ei bøtte med vann.

Strutte med kvister som du bare kan. 

Når dagen den kommer så skal du på fot.

Og vann skal du få, men ikke slå rot.

Håpet det er at du spretter med skudd.

Frem til den dagen du hives ut.

Først skal du pyntes med glitter og stas.

Ryr du på gulvet så blir det et mas.

Så får vi se hvor historien ender.

Enda så er vi de beste venner.

 

Jaggu ble det noen linjer. Men til fortsettelsen kommer, så får dere kose dere med en liten kurv med julepynt. Og en litt vettskremt nisse 🙂

Men disse to vokter lyset så de er allerede i full jobb!

Mens rabagastene her klatrer oppover veggene og har det utrolig moro.

Og jeg titter ut av vinduet og ser om det snør enda mer. Vi kjøpte faktisk et Juletrelys i går på søndag. Det får duge til det ordentlige treet skal på plass.

Ha en nydelig Adventstid alle sammen. Husk at den samme månen skinner på oss 🙂

 

Velsignade Eine.. :D

Når høsten sig inn i hjerterot.

Så kald og så fattig på ord.

Stråler av høstsola fanger ditt mot.

Og legges som duk på ditt bord.

Tankene flagrer som løv og blir jord.

Men nye kommer og vokser seg stor.

Minnene gjødsler i vinterens dvale.

I vårens lys – la de fly som en svale.


Einer i tanker og einer som varmer.

Rimfrosten omfavner einer og lyng.

Du merker det knitrer og knaker og syng.

Du kjenner et sug av kulde og is.

Den er ikke varm den høstkalde bris.

 

Einerbuska, som smiler av frosten.

Krydrer maten til deg og til trosten.

Dufter allsidig hvor enn den brukes.

Så herlig hel ? og når den knuses.

 

Einerbuska, så enfoldig vakker.

Du varmet så mange og våte nakker.

I viltsausens duft, så er du så nær.

Så liten og sterk og utrolig kjær.

 

Einerlågen, i shampo for håret.

Det duftet som vår gjennom hele året.

Nå skal du varme for planter og frø.

Skjerme og skjule mot kulde og snø.

 

Einer mi einer, med nåler og bær.

Send dine tanker til fjerne og nær.

Omfavne nyplantet løker i jord.

Pynt på det sted der du lever og bor.

 

Jeg ønsker alle det aller beste med mine Tanker og Ord 🙂

“Den utro Jævel…”

?DIN UTRO JÆVEL?

Morgendisen, så fuktig og kald.

Den er ikke fisen, den vet hvor den skal.

Skremmer bort varmen i tanker og sinn.

Minner om sjarmen fra solvarm vind.

Høsten, så utro, en vakker sjarmør.

Gir glede og vantro, så griper dens klør.

Holder deg stille og gir ingen tvil.

Med farger så ville, med frostkalde smil.

 

Men høsten kommer jo bare med bud.

At sommeren får en vinter til brud.

I dvalens mørke og kalde timer.

Våkner en spire som langsomt tiner.

Høsten viet en vinter og sommer.

Snart fødes igjen den våren som kommer.

Tekst og bilder: Jan E. Håkonsen

 

Du vakre dal, vår kjære Magi..

Du vakre dal, så trang og så lang.

Med høyreiste fjell så frodig og grønn.

Glinsende elver med fosser og strøm.

Du vakre dal så verdig en sang.

Så vakker som i den herligste drøm. 

 

Klikk på denne linken og lytt – HER  – 67 grader nord/Alt For Rognan

Fjellbjørka klorer seg fast og vil bli.

Nyter synet av fossen så stri.

Den er ikke redd for hva den nå skuer. 

Elva jubler mot høsten som truer.

Høstens sarkasme den erter og trosser.

Den har jo en hale av voksende fosser.

Høsten snur seg og ser i mot lia.

Den vet med seg selv at nå er det tida.

Å farge naturen med magiske pensler.

Som vekker et vemod med håp og lengsler.

Med takk for sommerens siste smil.

Den kommer igjen, det er ingen tvil.

Det er det magiske svar du kan få.

Ta vel i mot høsten som kommer nå. 

#saltdal #magicvalley #autumcomming #67gradernord #vakredalen

Dette er også en hyllest til Magisk Liv, og mitt svar på siste utfordringen – “Gjør Noe Magisk For Noen.” Nå har jeg gjort det for en hel bygd, og for alle som ville dele det med meg.

 

Årstiders sjarme og farvel…

Vi har en naturperle like ved sentrum her på Rognan, som er fredfylt og vel verd et besøk. Og vi var der på søndag med kaffe og kos.



Vi satt ikke akkurat på “Kjærlighetsbenken” eller “Frierbenken” litt lenger unna, men ganske nærme.

Det var så vakkert og ren balsam for sjela.


Det var ikke fritt at vi tenkte på hvor fort årstidene går, og hvordan vi lengter etter det som er fremfor oss. Da kom jeg på dette litt ironiske diktet jeg skrev for en stund siden.


Naturens herlighet.

Å du herlige vår, så gryende fager du slår ut ditt hår.

Jeg nyter den solrike vår, ser at naturen vokser frem.

Fra det triste og grå, det skjer igjen og igjen.

År etter år, kommer på nytt denne herlige vår.

Men akk, blir det tørke og magrere kår?

Det blekner i li og i fjell, bekker og elv er på hell.

Men se, der kommer den varme sommerskur.

Busker og vekster, ja hele den vakre natur,

Suger til seg hver eneste dråpe. Dagene går.

La oss endelig håpe at regnet snart er over.

Værmenn og værdamer lover og lover.

Man hva skjer? Det regner jo bare mer og mer.

Den våte natur den henger med hodet.

Den vakre bladpryd er tjafset og floket.

Og jeg, ja jeg er da slett ikke sur, bare litt lei.

Lei denne høstlige skur og sørpete vei.

Dette evige været, men skitt la det være.

Snart er jo vinteren nære.

Gleder meg stort til de hvite vidder.

Så ikke jeg gidder å tenke på det som er borte.

Nei la oss heller forte oss frem mot turer i solrike fjell.

Kan hende jeg går der og lurer en kveld.

Om det snart er vår, denne herlige vår.

Som kommer hvert eneste år.


Og mens vi venter og lengter, så gror det mose på stein uten at den klager noe i det hele tatt.


Tekst og bilder: Jan E. Håkonsen

 

 

Andre våryre galskaper i en gammel manns liv..

Jeg har til og med blogget om det.. og sagt med gråten i stemmen, at i år skal vi være så mye borte fra slutten av mai til langt ut i juli. Ikke hele tida da, men veldig mye..  Og jeg skrev til og med dette diktet..

Våren kommer likevel

Det går mot en vår uten spirer og frø.

Med drivhus så tomt at det gjerne vil dø.

Men kjære, smil og la latter få runge.

Møt ikke våren med tanker så tunge.

 

Se på de vakre fra fjorårets sommer.

De trosset regnet som strømmer og flommer.

Men årets sommer i nord og i syd.

Skal vekke den herligste sprudlende fryd.

 

Jeg klipper og limer av tanker og ord.

Sender et ord til dit hvor du bor.

Det lysner og går i mot vakre tider.

Med blomster og flora på dine stier.

Men er man gal så er man gal… Men jeg har visst litt grønne fingre. For disse som har overvintret i den kjelleren jeg blogget om litt før i dag, fikk jeg faktisk liv i. Og de har knapt fått vann i vinter…


Et lite utsnitt av mine Geranium og Fuchsia. Men jeg fikk ikke liv i alle… snufs. Men jeg klarte ikke å dy meg.. måtte bare kjøpe litt frø..  og her er Middagsblomst–


Og så kommer resten, Lobelia, Spanske Margueritter og Stemor – og til slutt et lite overblikk…




Nå bruker jeg å pynte litt med stemor ved veien, for 17 mai toget går jo alltid rett forbi her.. Men mine ble jo sådd så sent så jeg måtte bare kjøpe noen…


Nå håper jeg ingen fra Mattilsynet leser bloggen min, for jeg tok sjansen på å sette poteter i “Urtehagen” min på terrassen…


Så,, hyyssjjj  . ikke noen sladring nå..


Her er faktisk ganske grønt på disse trakter, uvanlig tidlig. Men min kjære lønn er treg både vår og høst.. men det kommer seg..


Med dette ønsker jeg alle en nydelig Pinsehelg 🙂

 

En himmelsk åpenbaring..

På tur hjem fra sykehuset i Bodø i dag, så måtte jeg bare stoppe. Men selvfølgelig så var det ikke helt rette plassen for å fotografere. Men det ble da noen bilder av en himmelsk åpenbaring 🙂




Da jeg kom hjem måtte jeg bare finne frem dette som jeg skrev for lenge siden…

Når Lia våkner.

Morgenrøden lyser så vidt over fjellet.

Våren er på vei, varmen leker med tanken på å vinne.

Vinne over vinterens kulde og is.

Lia prøver å gjemme seg.

Den er ikke vant til å bli sett uten sin vakre pryd.

Skyggene, de gode skygger svinner sakte i morgensolens ferd.

En flue virrer frem fra glemselen, usikker på utrente vinger.

Den setter seg og lytter, og hør?

En liten fugl, en svak og stille lyd, et forsiktig piiip!

Det brer seg som et rungende håp.

Det møter solens ferd i en samstemt harmoni.

Det får lia til å holde pusten.

Og med ett lyder stillhetens talende tale, det er en ny vår!

Umerkelig sakte trer lia frem i lyset.

Beskjeden og avkledd, men trygg på vårens stillferdige rop.

Morgenrøden lyser over fjellet, så mykt og varmt.

 

Ha en vakker ferd mot en nydelig vår 🙂

 

Mimrestund og redigering, siden jeg snubla inn på Topplista.

Dette innlegget ble publisert for to år siden. Jeg tok meg en tur i arkivet av to grunner, den ene for å se hvordan redigering fungerer på den nye plattformen.

Den andre var for å mimre litt fra den tida man hadde et forhold til om noen LESTE det man skrev. I dag oppdaget jeg plutselig at jeg var på Topplista på Blogg.no. Nr 78 i landet. Da måtte jeg jo feire med å mimre litt.

Du prøve og ville med ønsker og håp.

Og sitte der stille som herligste tåp.

Kanskje den snille, og slett ikke slemme.

Men ennå den ville som hever sin stemme.

Kanskje du bare sitter og “pønsker”.

Det siste ordet er nordnorsk som mest.

Det betyr at du “tenker og ønsker”.

Ønsker som best, eller var det som verst?


Men vi står han av, tror jeg…..


Det laver ned. Himmelens sluser er “raus”.

Når våren ertet og viste et glimt.

Da våknet vinteren opp og sa stopp:

«Ta dette hint, jeg skal være på topp».

Du allmektige fader, da tok han “laus”

Nå laver det ned, himmelens sluser er “raus”.

Ha en riktig god helg hvor enn i Vinterlandet du befinner deg 🙂 

#rim #poesi #vinterlandet #snø #vinter #godhelg

Den lunefulle..

Mørketid og lengsel kan være slitsomt for mange. Og været er jo et tema som fenger. Så jeg har konkludert med at vi alle fall her nord har minst åtte årstider, og i tillegg så kommer de hulter til bulter. Da er det lett og bli forvirret og ikke helt ha trua på at det blir bedre.


Du ser det, og føler og vet hva som skjer.

Du nøler, er sta og kanskje du ber.

Det er jo så trist, men er vi bevisst.

Så er det visst slutten vi ser.

Men er det en ende?

Der vi kan sende farvel, og si det er kveld?

Løft nå ditt blikk, og se hva du fikk.

På hver eneste kvist, det glitrer så visst.

Vinter sola har det på stell.

Naturen kler seg i hvitkledd prakt.

Etter en tid i Evas drakt.

Du ser det og tviler, men vet hva som skjer.

Naturen den smiler, og vet enda mer.

Du kjenner det kiler, en latter som i deg ler.

Himmelen farges, det rødmer mot varme og lys.

Det sitrer i kroppen, som et innestengt gys.

Du ser det, og nøler jo slett ikke mer.

Naturen den smiler, den vet jo så visst hva som skjer

————****—————–

Og sakte men sikkert så skjer det…..

Og ikke lenger etterpå,, så er vi der igjen,, Og da er det bare å håpe det fortsetter,, før vi går rundt og nynner… “En sommer er over….. ”

Men vi er da vel optimister,, eller hva ? 😀