Søvn – dette velsignede mareritt.

Søvn er den tilstanden som menneker og dyr periodisk inntar for å hvile, en tilstand med sterkt nedsatt bevissthet. Akkurat, dette sier de som har peiling på dette. Men hvorfor i alle dager er vi ikke utstyrt med en mekanisme som med et enkelt klikk henføres oss til den tilstanden? 

En sånn sak for eksmpel. Men aller helst i en litt mindre og hendigere utgave. Eller kanskje med en sånn nusselig liten knott på, passer noen enda bedre. Hva vet nå vel jeg om akkurat det.

Men man skal jo være forsiktig med å lese alt hva forskere forteller. Hør nå bare her på den søvndyssende fortellingen:

“Det er fremdeles usikkert hva som skjer under søvnen som gjør den til en livsnødvendighet, men alle dyr som er forsket på, dør når de holdes fra å sove. Som eksempel så lever ikke rotter lengre enn i fjorten dager om de ikke får sove.”

Nå skal jeg være forsiktig med å utvise en minimal medlidenhet med rotta sin skjebne. Men nå tenker jeg nå aller mest på alle de av mer beslektet art. Man trenger så slettes ikke å være forsker for å vite at det finnes en mengde mennesker med ganske variert søvnmønster rundt om i dette landet. Noe kan man jo observere på sosiale medier som facebook.

Det er ikke alle som er så heldig at de kan finne seg en krok og bare krølle seg sammen. Men nå var det jo altså den tobeinte rasen jeg skulle konsentrere meg om.

Nå har ikke jeg spurt disse to om tillatelse til å vise dette bildet, men de er kunstere og da regner jeg med det er i orden. Men det kunne like gjerne vært meg. Altså nå tenkte jeg ikke som utøvende kunstner, og slett ikke i det antrekket da. Men i den stillingen og på det underlaget, og sovende. Jeg er faktisk så heldig utstyrt at jeg har fått en sånn bryter som vist ovenfor.

Nå overdrev jeg vel en smule, for jeg aner ikke hvordan den ser ut. Men jeg slukner som regel i fallet når jeg legger meg. Og jeg havnet faktisk på facebook på grunn av det, med bilde til og med. Det var i bursdag til mitt fjerde eldste barnebarn som fyllte 5 år. Han hadde en flokk med ganske så aktive små gjester. Og hva gjør jeg mitt i kaoset, joda, jeg sovner på sofaen i stua. 


Men nå kan det jo skyldes at jeg snorker sånn at jeg ikke hører noe som helst. Ikke at jeg har hørt det. Men det skal komme fra sikre kilder. Derfor prøvde jeg å finne et bilde som illustrerer både snorkinga mi og den sikre kilden. Da kan det jo ikke være noen tvil om den saken.

Men nå skal jeg glemme meg selv litt, og hente frem min dypeste medfølelse med alle de som ikke har verken mitt sovehjerte eller den ”off-knotten” jeg tydeligvis har. Nå er det mange grunner til mangel på søvn, alt fra de mer selvforskyldte og til unkontrollbare forhold. Jeg har laget noen rim som kanskje noen kjenner seg igjen i.

Din mørke venn.

Natten, denne mørke tid som så mange frykter.

Dette ugjennomtrengelige sorte, du ikke kan se.

Bare lykter kan finne alt som er borte.

Men, min venn, du som frykter det sorte.

Det er bare naturen, så herlig og lun.

Som brer sitt teppe, men ikke av dun.

Men dekker over alle som sover.

Så merkelig stille det skjer.

Når du våkner er teppet borte!

Og du frykter det aldri mer.

 


 

De kreative netter.

Herrefred for noen netter Du er trøtt. Øyene svir og du gnir.

Det er sprøtt når gjesper så tårene spretter..

Du vet det er sent, men bare litt til, bare vent.

Det er jo så mye du vil, og akkurat nå så får du det til.

Du smiler og kjenner en glede, du skaper og er så tilstede.

Det er jo nå du lever, kjenner at blodet strømmer.

Mens søvnen den stønner, men skjønner og smiler til dine drømmer.

 

Du ubarmhjertige natt.

Når kroppen den kjenner at dyna er nær.

Da spretter de opp, både legger og lår og tær.

Peker mot himmel og gjør deg svimmel. Du skriker etter søvn.

Etter å lindre ditt indre og kjenne du faller ned i en brønn.

I et sort hull uten en drøm og tanker og tull.

Bare gli bort, der natten er sort og alle er lik.

 Jeg ber på mine knær, la natta bli slik, så god og så varm og så kjær.

 

 

Måtte alle bli velsignet med de netter de ønsker seg og drømmer om.

#søvnløs #søvnproblemer #krampenetter #nattagod 

 

 

Poeio – Jeg skaper, Reprise

Som kjent så er jeg ganske så engasjert i Mannskoret her i bygda. Og vi skal delta på korstevne i Brønnøysund denne helga og øver for fullt både i dag og i morgen, før vi drar avgårde tidlig fredag morgen. Og i tillegg så planlegger vi eget stevne i september men utrolig god påmelding. Så jeg har ikke tatt meg tid til et nytt blogginnlegg.

Derfor henter jeg opp et av de første jeg laget her inne. Litt variert bruk av skrift og sånn.. men håper det kan gi noen opplevelser likevel 🙂 

 

Jeg er glad i ord og har alltid likt å leke meg litt og prøve å sette sammen ord til setninger og rim. Men jeg har stor respekt for ord, de er lette å gi og desto vanskeligere å ta tilbake.

Jeg fant ut at ordet Poesi først finnes i gresk språk, og heter der Poeio, som igjen betyr «Jeg skaper».

Det er både nifst og skummelt å legge ut ting man har skapt selv på denne måten. Særlig når man går med tanker om å gi ut bok en gang?

Men jeg tar sjansen.For som jeg skrev i et dikt for lenge siden: «Når tanke møter tanke.. først da er tanken verd noe» – så nå deler jeg disse tankene med deg, som tar deg tid til å lese de. Da kan tankene flettes sammen og bli så mye mer verd.


 

 

 

Ord og tanker på vide vanker.

 

 Mange ord og mange tanker, svever rundt på vide vanker.

 Vandrer hvileløst omkring, sier ingen verdens ting.

 Ord kan såre, ord kan glede. Ord kan krig og død berede.

 Ord kan vinne varme hjerter. Ord kan slukke sjelens smerter.

  

 Tanker tenkt, og tanker tenkes. Tanken din kan ikke lenkes.

 Den er ikke lett å styre, fra det triste til det yre.

 Hjertets slag og pulsens tone, kan jo ord og tanker klone.

 Slik som sjelefredens hvile, kan få tårer til å smile.

  

 Mange ord og mange tanker, likevel vår verden sanker.

 Sanker mest på vonde minner, håp om fred det bare svinner.

 Kunne verdens tanker trenes, kunne vakre ord forenes.

 Ville verden seg det beste, ville tankens ord bekrefte.

 At bak såre sinn som smerter, ønskes fred i alles hjerter.

 

I disse dager er det jo tastatur i alle varianter som bidrar til det meste av kommunikasjon mellom mennesker. Men det er utrolig hvor deilig det er å sitte med en skriveblokk og bare la blyanten eller penna få lov til å gjøre som den vil.

Det unner jeg alle å prøve, jeg er sikker på at ingen trenger redningsbøye for å gjøre det. Men kanskje tvert i mot DU finner «Det vakreste rimet av alle.»

 

 

 

 

Det beste av dikt.

 

Det beste dikt er ikke her inne.

Det er ikke skrevet, det er ikke sagt.

Det er bare du som kan diktet finne.

Det er bare du som kan føle dets makt.

Det er bare du som kan tenke de ord.

Som former det fineste diktet på jord.

Det er i ditt hjerte, der diktet ditt bor.

Der kan dine tanker, drømme og spinne.

Der, i deg selv, kan du diktet finne.


 

 

Og ingen steder er bedre å sitte å skrive en ute i vår herlige og vakre natur. J Men husk for all del, der finnes ingen stikk kontakter så ta med penn og papir. J Og det jeg begynte på i min blokk helt øverst på sida her, får dere sikkert se en vakker dag, om dere vil.

 

 Copyright ord og bilder: Jan E. Håkonsen

 

 

 

 

 

 

 

Den mangfoldige kjærligheten

 

 

Kjærlighet, denne svulmende følelse, løfter deg opp mot en annen sfære.

Dette vell av rørelse i tanker og sinn. Et herlig ære være.

Et bankende hjerte så stinn av glede, som gjør tankene blind av lykke.

Så nære toppen av all herlighet noe begrep kan smykke.

 


  

 

Kjærlighet, dette tunge og tomme som fyller hele din kropp. 

Dette håp som er omme. Et skrikende savn som kan runge så liv stopper opp. 

Som knuger i kne og hyler av snikende smerte. Ramsalte tårer strømmer fra øyne og hjerte. 

Tømmer iskalde årer og fryser oss ned. Alt synes omme, hvor rømmer livet avsted?

  

 


 

 

Kjærlighet, omsorgens evige tanke. Omtankens naturlige sjarme. 

Som kjemper mot urett med sinne og harme. Gir alt og med ærlig varme.

Som tenner håpets smil i kriser, lyser opp og godhet viser!

Kjærlighet, denne glødende glo, mellom de to, som kjærlighet priser.

 

Copyright bilder og tekst: Jan Håkonsen/Dedicat

 

Det ble mye dikt i de siste innleggene mine, men det kommer andre typer innlegg etter hvert.

Takk for besøket og ha en flott helg alle sammen.

 


 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Frihetens lengsel

 

 Frihetens lengsel.

 

Du kjenner det i deg, det lever der inne.

En lengsel og frykt som går hand i hand.

Men inni deg lever hvert eneste minne.

Binder deg fast som det sterkeste band.

 

Kunne jeg skjære, klippe og slite.

Slippe deg fri til din lengsel så sann.

 Jeg prøver og lengter, det skal du vite.

 Jeg vet jo så inderlig at det går an.

 

 Jeg aner et smil, en skulder som senkes.

 Jeg aner en glød som tennes i deg.

 Jeg aner at tanker kommer og tenkes.

 Jeg aner og ser du vil finne ditt jeg.

 

Du og de alle, har rett til å føle.

Rett til å kjenne sitt innerste jeg.

Kjenne du lever uten å nøle.

Kjenne og føle at du er på vei.

 

Livet har sjelden kun bare gleder.

Hva livet ditt har, det vet du så vel.

Livlinen kjenner ikke til steder.

Der det for evig aldri blir kveld.

 

Nå vokser de tanker og vakre drømmer.

De som har sovet, de våkner nå til.

De som aldri de andre fordømmer.

Men spirer og gror frem sitt varmeste smil.

 

 

 

Copyright: Dedicat.

 

Da drister jeg meg til å legge ut et av mine dikt….

Her kommer noen tanker fra et av mine aller først blogg innlegg..  Jeg håper det kan komme noen nye etter hvert. Ha en god helg 🙂

 

 

Du får ikke kart og ferdige stier.

Uansett hva de andre sier.

 Veien er din og din så alene.

 Kan man på forhånd til livets vei trene?

 

 Livsmotets glødende glede og lengsel.

 Kan du den styre og sette i fengsel?

 Det hender og skjer, gang etter gang.

 Livsmotet pirrer den søkende trang.

 

 Drømmene flagrer så fristende mange.

 Du vil bare alt, og alle de fange.

 Men drømmer, min venn, er skjøre og vare.

 Hvor mye du prøver, du mister de bare.

 

 De vaklende skritt, dine aller første.

 Kan også som voksen, vakle og tørste.

 Lete med lengsel, med glede og smerte.

 Kjenne det suger helt innerst i hjertet.

 

 Din første bagasje, de første skritt.

 Førte deg inn i det liv som er ditt.

 Hva du der fant, får jeg aldri vite.

 Men ennå du går, det er slett ikke lite.

 

 Kanskje man søker og vil alt for mye?

 Kanskje man mister det lille og nye?

 Men ingen kan vandre det liv som er ditt.

 Du må vandre det selv, med dine egne skritt.

 

 Copyright: Dedicat.

Jeg setter stor pris på tilbakemeldinger, og ha en riktig god helg 🙂