Når man fester noen tanker på papiret når sommer går over i høst, og finner de igjen når høst er gått over til vinter – så kan det bli litt sånn årstids forvirring. Men tankene passet nå – og det hender her nord at årstidene kommer litt hulter til bulter. Så da blir det som det blir…
Når det blir sånn at man må vandre i korridorer på sykehuset. Da blir både tanker og steder preget. Alt flyter over i hverandre.. Men så kan det skje ting som vekker deg opp. Som når vi gikk en tur.. fant et par med noe vakkert på armen. Når vi traff et par i heisen.. med en vakker mage…
Det fikk meg til å tenke noen tanker, prøve å sette ting i et perspektiv. Og da kom disse ordene ned på papiret.
Du vakre Paris, kjærlighetens by. Hvor vi har vært flere titalls dager til sammen. Der vi har vært i denne vakre kirken “Sacre Coeur så mange ganger. Vi gråter med deg… Jeg måtte sette meg ned på sykehus hotellet i natt og skrive dette,,,
Ryddet litt på dataen og fant dette diktet og dette bildet .. og snart håper jeg at sola varmer oss på kaikanten i Lofoten. Bare et par uker til så drar vi av sted….
Nå er det vel ingen tvil om at det er lettere å huske de fine og gode dager, enn de dager med mange plager. Sånn kommer det heldigvis til å bli. I alle fall føler jeg det sånn, at det litt mindre hyggelige blir fortrengt. Men uansett så er det ikke tvil om at det er en vesentlig forskjell på å vokse opp i disse dager enn det var da jeg gjorde det. Og det fine med å bli gammel er at man blir unnskyldt om man tråkker i salaten, og til og med om man gjør det uten sko på 😀 Men store i kjeften kan vi være til tider,, sånn er det bare…
Så da skrev jeg noen ord i en liten tankestund om de såkalte gode gamle dager….
Vi gamle og sære, bør ikke tvære om gamle dager som ikke er nære!
Men minner er minner, for menn og for kvinner. Fra tida da ikke alt gikk på skinner!
Det er ikke sånn at det gjør det i dag. Så ikke bær nag til de gamles behag.
Men hender det frister, med hender vi vifter og si vi også var unge en gang.
Det var jo en tid, der det bare var vi, som ante en mangel på tvang.
Det var ikke klubber og organisering. Jo, kanskje litt idrett med felles trening.
Men aller mest vi styra som best, lenge før vi fikk gå på fest.
Vi klatra i fjellet så steilt og bratt, bygde hytter i trær og kratt.
Vi lå langflat på kaia og fisket mort, eller i elva uten kort.
Vi bodde i fjæra med båter og flåter, svømmekunst var bare gåter.
Vi kasta på stikka, og øksa og spikka, det hendte vi blødde, men ingen klikka.
Vi klatra i trærne, skrubba opp knærne. Men mamma og pappa var rimelig trygg.
Blå flekk og skrubbsår de trivdes så bra, midt i blant rødkanta stikk av mygg.
Men ikke vet jeg og ikke vet du, hva som er best av hest eller ku.
Men en ting vi vet både jeg og du, ingen kan klare på tida å snu.
Jada, en veldig søkt tittel på et blogginnlegg. Og det til og med like før jeg skal i kirka og synge sammen med mannskoret og damekoret her i bygda. Både for å markere firhetsdagen og minnes sambygdingen Trygve Hoff. Men jeg fant et gammelt dikt som jeg såvidt rakk å pynte litt på. Det er forvirrende men kan hende du finner noe å smile av, eller å tenke på mellom linjene. Men dere får ta det som et “mellomspill” fra min side. Det er litt hektisk for tida 🙂 Og da kan det være greit at rompa er bak :D, særlig om den ligner på denne her…..
De aller fleste, om ikke alle forhold mellom mennesker er basert på en form for grunnmur som inneholder en rekke elementer. Det gjelder mellom familiemedlemmer, venner, kolleger, naboer – ja selv innen organisert virksomhet som kultur, idrett og hva det måtte være. Jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å ramse opp alle disse elementene, men bare påpeke at når noen forsvinner så vakler den grunnmuren forholdet er bygd på. Og vennskap kan bli ødelagt for alltid.
Jeg har jo sett og selv erfart hvor lett det er å trekke seg unna når vanskelige ting rammer venner og kjente. Som for eksempel livstruende sykdommer som er vanskelig å forholde seg til. Jeg har jo også sett nære familiemedlemmer som går gjennom livet som bitre fiender. Og jeg har jo lest og hørt om naboer som aldri klarer å forsone seg etter krangel ofte om de små ting. Men det finnes alltid en vei tilbake til forsoning, om bare viljen og motet til å finne den er tilstede.
Dette er en omfattende del av livet for alle oss mennesker, og ikke like lett å sette ord på alt. Men jeg prøvde å lage noen vers om dette for noen år siden, som jeg har lyst å dele med dere.
Vennskap.
Vennskapets edle og trofaste sfære.
Er mellom deg og den du har nære.
Det er som en klippe som alltid vil være.
Ditt øye og øre, ditt innerste kjære.
Vennskapets bånd skal tåle det meste.
Gi av seg selv til det aller beste.
Gleder og sorger kan vennskapet teste.
En venn skal være din nærmeste neste.
Vennskapets grunnmur kan skjelve i grunnen.
Den dagen du kjenner du ramler til bunnen.
Når venner skal være som venner er best!
De svikter når vennskapet trenges som mest!
Hva er det som skjer, hvorfor hender dette?
Var dine venner de beste og rette?
Kan hende er svaret så enkelt som så.
Selv venner kan frykte for nærme å gå.
Kanskje samvittighet kverner og maler.
De valgte jo feil, og tryggheten daler.
Vi mennesker er jo så rare og dumme!
Når ord skal gi glede, blir de så stumme!
Vennskapets bånd skal tåle det meste.
Det gjelder for deg, og din nærmeste neste.
Det som var der en gang, kan komme igjen.
Det fortjener jo du, og din beste venn!
Jeg har skrevet før på bloggen min om ordets makt. Og jeg fant en liten sak på google som jeg stjeler sammen med de bildene jeg har brukt i dette innlegget. Det er jo ikke alt man har tid til å lage illustrasjoner til selv.
Så når selv dyra, med sitt begrensede ordforråd får det til, så burde jo vi mennesker som har utviklet kommunikasjonen over århundrer klare det også.
Jeg er et uforbedrelig A menneske. Men i morges sov jeg til over 7 og ble bokstavelig talt, tatt på senga av en erfaren og aktiv blogger her inne. Jeg er jo skårunge her inne , men har jo skjønt at Frodith kan finne på litt av hvert. Men at hun etter så kort tid jeg har her inne på bloggen, skulle plassere meg midt mellom to topptrente karer i en sofa, og det før jeg hadde våknet om mårrann. Ja der ble jeg tatt på senga så det suste. Men det er jo sånne overraskelser som krydrer tilværelsen, og fyller den med glede. Takk skal du ha Frodith 😀
Dette er tatt på tur hjem etter en handletur noen mil unna der jeg bor, og viser fjorden inn mot mitt Paradis på jord. Det er ennå vinter her, men nå tiner det. Og det kommer blogg innlegg fremover fra mitt Paradis i paradiset, nemlig fra drivhuset mitt. 🙂 Det er en ubeskrivelig glede når det spirer og gror der inne. 🙂
Det skal bli en glede å vise mange bilder når jeg har fått vært på fotokurs i slutten av måneden og fått lære mitt Canon 500D og kjenne. Jeg håper det blir en glede for dere som følger med også.
Jeg takker alle som titter innom her en herlig god helg på alle måter 🙂
De blir ikke enklere å forholde seg til ordet “Rettferdighet”, når man har levd en stund. Det er svært lite, om noe i det hele tatt, som er jevnt fordelt mellom oss mennesker. Takk og pris for at det ikke ble utdelt en sekk med kommende opplevelser ved fødselen. Da kan det jo hende at mange flotte mennesker hadde snudd før de begynte å gå på livsveien sin. Men vi som overlevde fødselen, og fikk livet i gave – vi fikk det på godt og vondt og uten noen form for reklamasjonsrett. Det er ikke mulig å balansere ut vektstanga mellom oss mennesker. Noen har fått sine liv med betydelig flere plager og bekymringer enn andre. Men det vi kan dele på i langt større grad enn vi kanskje gjør, er omsorgen og omtanken for hverandre. Det er ikke like lett å huske på allitd, derfor er det viktig å minne hverandre på det.
Jeg har prøvd å sette noen ord på dette i en stille stund for noen år siden. Jeg deler gjerne mine dikt og rim med dere, når jeg føler at det passer. Men jeg minner forsiktig om at rim og dikt er en del av “sjela” til den som har skrevet det, så da gjelder ”Copyright i høyeste grad 🙂
