Når det blir sånn at man må vandre i korridorer på sykehuset. Da blir både tanker og steder preget. Alt flyter over i hverandre.. Men så kan det skje ting som vekker deg opp. Som når vi gikk en tur.. fant et par med noe vakkert på armen. Når vi traff et par i heisen.. med en vakker mage…

Det fikk meg til å tenke noen tanker, prøve å sette ting i et perspektiv. Og da kom disse ordene ned på papiret.

 

Preget av egne og sårbare tanker.

Jeg går mellom syke og sørgende sinn.

Jeg kan ikke ta på de hjerter som banker.

Jeg kan ikke klemme de skjelvende kinn.

 

Plutselig våkner alle de sanser,

Som sløves av vandringer fra og til.

Jeg gikk visst litt feil, og lytter og stanser.

Blikket mitt fanger inn gleder og smil.

Kvinnens unike og gudskapte gave.

Skaper og gir av seg selv til nytt liv.

Det vokser seg frem i en smilende mave.

Det kan ikke skjules, det er ingen tvil!

 

Spenningens venting, det sparker og lever.

Et liv skal gi liv til et barn på vår jord.

Det fødes til liv i smerter og gleder.

Og møter en kjærlig og givende mor.

Midt i blant sykdom og såre skjebner.

Du ser dette vakreste håp på vår jord.

I øyeblikks glede du sårheten glemmer.

Blendet av blikk fra den nybakte mor.

Teksten er min og bildene lånt 🙂

 

Tankene lever sitt eget liv, de vandrer der ingen kan gå.

Flyr over fjell, mellom kratt og siv. Det er ikke lett å forstå.

Har du noen som du har kjær. Noen du ikke kan nå.

Tankene bringer deg dit og så nær. Kan du dette forstå?

Tankene leder til latter og tårer. Strømmer som blodet i dine årer.

Skifter så brått på det minste sekund. Fra minner til fakta i denne stund.

Tanker og minner, som kjærlighet binder, knytter oss sammen til èn.

De aldri forsvinner, de vokser og skinner, som vakreste blomsten på gren.

Min tekst og googlet bilder 🙂

Du vakre Paris, kjærlighetens by. Hvor vi har vært flere titalls dager til sammen. Der vi har vært i denne vakre kirken “Sacre Coeur så mange ganger. Vi gråter med deg… Jeg måtte sette meg ned på sykehus hotellet i natt og skrive dette,,,

 

Det renner blod gjennom hjerte og årer.

Det brenner av sorg gjennom hete tårer.

Du vakre Paris, du blør i ditt hjerte.

Jeg fryser til is, og føler din smerte.

Men sorgens svøpe, skal føde og døpe.

Føde en sannhet for alle som døde.

En sannhet som viser at kjærlighet vinner.

Som knuser vanviddet så det forsvinner.

 

Tekst og bilder: Jan med tårer i øynene….

Ryddet litt på dataen og fant dette diktet og dette bildet .. og snart håper jeg at sola varmer oss på kaikanten i Lofoten. Bare et par uker til så drar vi av sted….

De vakreste ord.

De vakreste ord er så enkle å si.

De sneier et hjørne så er de forbi.

Rører så vidt i det hjertene trenger.

Klinger litt falskt på de innerste strenger.

Hvor er det søkende følsomme sinn?

Som uten et ord finner veien dit inn!

Som ser å forstå og skjønner det meste?

De vakreste ord er ikke alltid de beste.

Øret som lytter og øyne som ser.

Er kanskje det som aner mer.

De vakreste ord er så enkle å si.

Men ører og øyne kan smile og gi.

 

Jeg må bruke litt tid på å finne ut hvorfor ikke rette skrifttypen kommer frem lenger.. men det blir i morgen 🙂

 

 

Nå er det vel ingen tvil om at det er lettere å huske de fine og gode dager, enn de dager med mange plager. Sånn kommer det heldigvis til å bli. I alle fall føler jeg det sånn, at det litt mindre hyggelige blir fortrengt. Men uansett så er det ikke tvil om at det er en vesentlig forskjell på å vokse opp i disse dager enn det var da jeg gjorde det. Og det fine med å bli gammel er at man blir unnskyldt om man tråkker i salaten, og til og med om man gjør det uten sko på 😀  Men store i kjeften kan vi være til tider,, sånn er det bare…

Så da skrev jeg noen ord i en liten tankestund om de såkalte gode gamle dager….

Vi gamle og sære, bør ikke tvære om gamle dager som ikke er nære!

Men minner er minner, for menn og for kvinner. Fra tida da ikke alt gikk på skinner!

Det er ikke sånn at det gjør det i dag. Så ikke bær nag til de gamles behag.

Men hender det frister, med hender vi vifter og si vi også var unge en gang.

Det var jo en tid, der det bare var vi, som ante en mangel på tvang.

Det var ikke klubber og organisering. Jo, kanskje litt idrett med felles trening.

Men aller mest vi styra som best, lenge før vi fikk gå på fest.

Vi klatra i fjellet så steilt og bratt, bygde hytter i trær og kratt.

Vi lå langflat på kaia og fisket mort, eller i elva uten kort.

Vi bodde i fjæra med båter og flåter, svømmekunst var bare gåter.

Vi kasta på stikka, og øksa og spikka, det hendte vi blødde, men ingen klikka.

Vi klatra i trærne, skrubba opp knærne. Men mamma og pappa var rimelig trygg.

Blå flekk og skrubbsår de trivdes så bra, midt i blant rødkanta stikk av mygg.

Men ikke vet jeg og ikke vet du, hva som er best av hest eller ku.

Men en ting vi vet både jeg og du, ingen kan klare på tida å snu.

Ha en nydelig pinse 🙂 

Jada, en veldig søkt tittel på et blogginnlegg. Og det til og med like før jeg skal i kirka og synge sammen med mannskoret og damekoret her i bygda. Både for å markere firhetsdagen og minnes sambygdingen Trygve Hoff. Men jeg fant et gammelt dikt som jeg såvidt rakk å pynte litt på. Det er forvirrende men kan hende du finner noe å smile av, eller å tenke på mellom linjene. Men  dere får ta det som et “mellomspill” fra min side. Det er litt hektisk for tida 🙂 Og da kan det være greit at rompa er bak :D, særlig om den ligner på denne her…..

Håp, tro og virkelighet.

 

Dagene kommer så tette som haggel.

Du får de i fleisen, så hard som en naggel.

For jorda er rund, og i runddansen sviver,

Din evige kamp og din evige iver.

 

Stopp kjære venn, og la hjertet få tale.

Er livet ditt skapt til å følge din hale?

Når modnes de drømmer som sikkert kan svale.

Din innerste hunger som ligger i dvale.

 

Som venter og gjerne vil vokse i verden.

Som ønsker så inderlig roret på ferden.

Men livet det fylles av motbør og hindre.

Så fritt for det serum som dette kan lindre.

 

Men egoets kamp mellom hjerne og hjerte.

Er grobunn for ærende, stressende smerte.

Ta tyren ved hornet, og erkjenn det fakta.

Det er bare du som sitter med makta.

 

Ingen kan skape din fremtid der fremme.

Du vet selv hva du vil gjemme og glemme.

Hvis hjertet får veto og lengsler får løpe.

Kan sinnet ditt tømmes for fordommers svøpe.

Men, akk lille venn, det er lenge igjen.

Til halen er bak, og din drøm er nådd frem.

Ha en riktig god helg rundt om i det ganske land. 

De aller fleste, om ikke alle forhold mellom mennesker er basert på en form for grunnmur som inneholder en rekke elementer. Det gjelder mellom familiemedlemmer, venner, kolleger, naboer – ja selv innen organisert virksomhet som kultur, idrett og hva det måtte være. Jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å ramse opp alle disse elementene, men bare påpeke at når noen forsvinner så vakler den grunnmuren forholdet er bygd på. Og vennskap kan bli ødelagt for alltid.

Jeg har jo sett og selv erfart hvor lett det er å trekke seg unna når vanskelige ting rammer venner og kjente. Som for eksempel livstruende sykdommer som er vanskelig å forholde seg til. Jeg har jo også sett nære familiemedlemmer som går gjennom livet som bitre fiender. Og jeg har jo lest og hørt om naboer som aldri klarer å forsone seg etter krangel ofte om de små ting. Men det finnes alltid en vei tilbake til forsoning, om bare viljen og motet til å finne den er tilstede.

Dette er en omfattende del av livet for alle oss mennesker, og ikke like lett å sette ord på alt. Men jeg prøvde å lage noen vers om dette for noen år siden, som jeg har lyst å dele med dere.

Vennskap.

Vennskapets edle og trofaste sfære.

Er mellom deg og den du har nære.

Det er som en klippe som alltid vil være.

Ditt øye og øre, ditt innerste kjære.

 

Vennskapets bånd skal tåle det meste.

Gi av seg selv til det aller beste.

Gleder og sorger kan vennskapet teste.

En venn skal være din nærmeste neste.

 

Vennskapets grunnmur kan skjelve i grunnen.

Den dagen du kjenner du ramler til bunnen.

Når venner skal være som venner er best!

De svikter når vennskapet trenges som mest!

 

Hva er det som skjer, hvorfor hender dette?

Var dine venner de beste og rette?

Kan hende er svaret så enkelt som så.

Selv venner kan frykte for nærme å gå.

 

Kanskje samvittighet kverner og maler.

De valgte jo feil, og tryggheten daler.

Vi mennesker er jo så rare og dumme!

Når ord skal gi glede, blir de så stumme!

 

Vennskapets bånd skal tåle det meste.

Det gjelder for deg, og din nærmeste neste.

Det som var der en gang, kan komme igjen.

 Det fortjener jo du, og din beste venn!

 

Jeg har skrevet før på bloggen min om ordets makt. Og jeg fant en liten sak på google som jeg stjeler sammen med de bildene jeg har brukt i dette innlegget. Det er jo ikke alt man har tid til å lage illustrasjoner til selv.

Så når selv dyra, med sitt begrensede ordforråd får det til, så burde jo vi mennesker som har utviklet kommunikasjonen over århundrer klare det også.

Takk for titten og ha en nydelig dag alle sammen.

Copyright tekst: Jan E. Håkonsen

Jeg er et uforbedrelig A menneske. Men i morges sov jeg til over 7 og ble bokstavelig talt, tatt på senga av en erfaren og aktiv blogger her inne. Jeg er jo skårunge her inne , men har jo skjønt at Frodith kan finne på litt av hvert. Men at hun etter så kort tid jeg har her inne på bloggen, skulle plassere meg midt mellom to topptrente karer i en sofa, og det før jeg hadde våknet om mårrann. Ja der ble jeg tatt på senga så det suste. Men det er jo sånne overraskelser som krydrer tilværelsen, og fyller den med glede. Takk skal du ha Frodith 😀

Dette  er tatt på tur hjem etter en handletur noen mil unna der jeg bor, og viser fjorden inn mot mitt Paradis på jord. Det er ennå vinter her, men nå tiner det. Og det kommer blogg innlegg fremover fra mitt Paradis i paradiset, nemlig fra drivhuset mitt. 🙂 Det er en ubeskrivelig glede når det spirer og gror der inne. 🙂

Glede.

Den glede som pleies og deles med andre.

Den glede som ingen har mot til å klandre.

Er glede som gir, og ingenting krever.

Er glede i hjertet, som kjenner det lever.

Er glede i sinn, når følelser bever.

Er glede i kroppen, du kjenner du svever.

Den glede som pleies og deles med andre.

En glede for livet, kan ingen forandre.

Det skal bli en glede å vise mange bilder når jeg har fått vært på fotokurs i slutten av måneden og fått lære mitt Canon 500D og kjenne. Jeg håper det blir en glede for dere som følger med også.

Jeg takker alle som titter innom her en herlig god helg på alle måter 🙂

 

De blir ikke enklere å forholde seg til ordet “Rettferdighet”, når man har levd en stund. Det er svært lite, om noe i det hele tatt, som er jevnt fordelt mellom oss mennesker. Takk og pris for at det ikke ble utdelt en sekk med kommende opplevelser ved fødselen. Da kan det jo hende at mange flotte mennesker hadde snudd før de begynte å gå på livsveien sin. Men vi som overlevde fødselen, og fikk livet i gave – vi fikk det på godt og vondt og uten noen form for reklamasjonsrett. Det er ikke mulig å balansere ut vektstanga mellom oss mennesker. Noen har fått sine liv med betydelig flere plager og bekymringer enn andre. Men det vi kan dele på i langt større grad enn vi kanskje gjør, er omsorgen og omtanken for hverandre. Det er ikke like lett å huske på allitd, derfor er det viktig å minne hverandre på det. 

Jeg har prøvd å sette noen ord på dette i en stille stund for noen år siden. Jeg deler gjerne mine dikt og rim med dere, når jeg føler at det passer. Men jeg minner forsiktig om at rim og dikt er en del av “sjela” til den som har skrevet det, så da gjelder ”Copyright i høyeste grad 🙂 

Rettferdighetens urett.

Rettferdighet, dette vakre ord. Som er som en salme for mange.

Hvor er det at denne er og bor? Som alle vil ha og omfavne?

 

Ikke er den blant nyfødte barn, og ikke blant de som fikk leve.    

Blant ungdommens lek og yre sjarm, der finnes jo de uten glede.

 

De voksne burde klare å gi, rettferdighets gave til alle.

Men det er vondt og så trist å si, rettferdighet skal visst forfalle!

 

Livet er ikke rettferdighet, det tar og det gir uten mening.

Noen sliter og snubler av sted, mens andre får alt uten trening.

 

Du kjenner det innerst i sjelen din. Du skjelver av frykt for det meste.

Fortvilet du søker deg bort og inn. Du er ikke trygg blant din neste.

 

Rettferdighet, et slag på ditt kinn. Når følte du den var tilstede?

Uroen sliter i kroppen din. I avmaktens sinne og vrede!

 

I depresjonens lammende hånd. Du er ikke her og til stede.

Du sitter fast som en hund i bånd. Når kjente du frihetens glede?

 

Rettferdighet, det håpløse ord! Kan hende du strever for mye?

Det er jo så mye som i deg bor! Som vil opp og frem ut i lyset!

 

 Det er ikke lett å finne svar! Når alt synes håpløst fortvilet.

Men det er noe du eier og har. Som bare er ditt her i livet.

 

Du har et hjerte som banker i deg. Som gjerne vil banke for andre!

Du har et smil som kan vise vei! Men neppe på alt å forandre.

 

Du har dine ben som kan ta et skritt, men ikke for store og lange.

Vær glad når du beveger deg litt, det er bedre enn skritt blir så mange.

 

Du har dine tanker, håp og drømmer. Hold fast på den ene du liker best!

Blir de for mange, de bare rømmer! Plei denne ene som din kjæreste gjest.

 

Du har en sti, kanskje gjengrodd i dag. Men du kjenner den sikkert igjen.

Stien til livet du burde ha. Det du vil få når du finner frem.

 

Rettferdighet, et ord blant mange. De er så enkle å skrive og si.

Jeg vet at dager er tunge og lange. Men disse ord, er det jeg kan gi.

 

Det finns bare èn av deg her i verden. La aldri den sannhet bli borte og gjemt.

Vær glad i deg selv på den tunge ferden. Omtanken for deg vil aldri bli glemt.

Takk for titten og lykke til på den veien du har fått og går i livet ditt. 

Søvn er den tilstanden som menneker og dyr periodisk inntar for å hvile, en tilstand med sterkt nedsatt bevissthet. Akkurat, dette sier de som har peiling på dette. Men hvorfor i alle dager er vi ikke utstyrt med en mekanisme som med et enkelt klikk henføres oss til den tilstanden? 

En sånn sak for eksmpel. Men aller helst i en litt mindre og hendigere utgave. Eller kanskje med en sånn nusselig liten knott på, passer noen enda bedre. Hva vet nå vel jeg om akkurat det.

Men man skal jo være forsiktig med å lese alt hva forskere forteller. Hør nå bare her på den søvndyssende fortellingen:

“Det er fremdeles usikkert hva som skjer under søvnen som gjør den til en livsnødvendighet, men alle dyr som er forsket på, dør når de holdes fra å sove. Som eksempel så lever ikke rotter lengre enn i fjorten dager om de ikke får sove.”

Nå skal jeg være forsiktig med å utvise en minimal medlidenhet med rotta sin skjebne. Men nå tenker jeg nå aller mest på alle de av mer beslektet art. Man trenger så slettes ikke å være forsker for å vite at det finnes en mengde mennesker med ganske variert søvnmønster rundt om i dette landet. Noe kan man jo observere på sosiale medier som facebook.

Det er ikke alle som er så heldig at de kan finne seg en krok og bare krølle seg sammen. Men nå var det jo altså den tobeinte rasen jeg skulle konsentrere meg om.

Nå har ikke jeg spurt disse to om tillatelse til å vise dette bildet, men de er kunstere og da regner jeg med det er i orden. Men det kunne like gjerne vært meg. Altså nå tenkte jeg ikke som utøvende kunstner, og slett ikke i det antrekket da. Men i den stillingen og på det underlaget, og sovende. Jeg er faktisk så heldig utstyrt at jeg har fått en sånn bryter som vist ovenfor.

Nå overdrev jeg vel en smule, for jeg aner ikke hvordan den ser ut. Men jeg slukner som regel i fallet når jeg legger meg. Og jeg havnet faktisk på facebook på grunn av det, med bilde til og med. Det var i bursdag til mitt fjerde eldste barnebarn som fyllte 5 år. Han hadde en flokk med ganske så aktive små gjester. Og hva gjør jeg mitt i kaoset, joda, jeg sovner på sofaen i stua. 

Men nå kan det jo skyldes at jeg snorker sånn at jeg ikke hører noe som helst. Ikke at jeg har hørt det. Men det skal komme fra sikre kilder. Derfor prøvde jeg å finne et bilde som illustrerer både snorkinga mi og den sikre kilden. Da kan det jo ikke være noen tvil om den saken.

Men nå skal jeg glemme meg selv litt, og hente frem min dypeste medfølelse med alle de som ikke har verken mitt sovehjerte eller den ”off-knotten” jeg tydeligvis har. Nå er det mange grunner til mangel på søvn, alt fra de mer selvforskyldte og til unkontrollbare forhold. Jeg har laget noen rim som kanskje noen kjenner seg igjen i.

Din mørke venn.

Natten, denne mørke tid som så mange frykter.

Dette ugjennomtrengelige sorte, du ikke kan se.

Bare lykter kan finne alt som er borte.

Men, min venn, du som frykter det sorte.

Det er bare naturen, så herlig og lun.

Som brer sitt teppe, men ikke av dun.

Men dekker over alle som sover.

Så merkelig stille det skjer.

Når du våkner er teppet borte!

Og du frykter det aldri mer.

 

 

De kreative netter.

Herrefred for noen netter Du er trøtt. Øyene svir og du gnir.

Det er sprøtt når gjesper så tårene spretter..

Du vet det er sent, men bare litt til, bare vent.

Det er jo så mye du vil, og akkurat nå så får du det til.

Du smiler og kjenner en glede, du skaper og er så tilstede.

Det er jo nå du lever, kjenner at blodet strømmer.