Mitt liv fortsetter,

Her kommer andre del av fortellingen om mitt liv.

Jeg gjør oppmerksom på at dette ikke er en “dokumentar”, men en fortelling om hvordan jeg husker opplevelser fra mitt liv. Vi har en aktiv og svært dyktig Lokalhistorisk forening i bygda. Veldig mye lokalhistorie er dokumentert på betydelig bedre måte enn hva min fortelling vil være. 

Første del av fortellingen finner du om du klikker HER

Her har jeg blitt plassert til fotografering fremfor Tyskerbrakka vi bodde i. Hunden vår “Buster” passer på meg, den var utrolig snill og klok. 

 

Mitt Liv, del 2

Naturlig nok, så husker jeg ikke flyttinga opp til Høgbakken og Tyskerbrakka. Men jeg husker veldig godt mange episoder fra tiden vi bodde der, frem til jeg var 7 år. Som unge, var dette en herlig og spennende tid. I ettertid, kan jeg bare forestille meg de krevende utfordringer det var for mine og andres foreldre.

Min far jobbet en tid hos sin bror, med blikkenslager arbeid. Men jeg har en formening om at han utførte mye arbeid privat. Jeg fant en arbeidsbok etter han, som forteller ganske mye om hva han var med å produsere på den tiden. Etter hvert fikk han jobb på verkstedet til NSB, i forbindelse med byggingen av Nordlandsbanen. Han hadde også en periode på Hydro i Glomfjord, før han begynte fast i NSB.

Min kjære far måtte kunne mye selvlært matematikk. Her er mål og nøye oppføringer til noe jeg mener må være et beslag til en kjøkkenbenk. Eivind Indregård var sentral i musikklivet i bygda, også som dirigent for Rognan Hornorkester. 

Her er det produksjon av beslag til Saltdal Sykehjem, som da lå der Heimly er i dag. 

Denne produksjonen og leveransen til Helmer Johansen, syns jeg er artig. Han drev bakeri og også utsalg av Iskrem. Jeg får nesten vann i munnen på tanken, den iskremen i kjeks derfra. Den glemmer jeg aldri. Men at pappa lagde utstyr til dette, det husker jeg ikke. 

Vensmoen Sanatorium var en solid kunde. Det var dit min far var på vei med motorsykkelen, da han havnet i en ulykke ved Rønningen. Han fikk store skader i underlivet, men overlevde takket være en utrolig dyktig kirurg på sykehuset i Bodø.

Vi unger hadde et fritt og spennende liv. Tyskerbrakka lå rett nord for huset til Otto Spørck, eier av Spørck kafèen i sentrum. Rett over veien for brakka, lå betongfabrikken til Ingebrigtsen. Ut mot veien var det en diger jerntrakt, som lastebilene tippet støypsand i. Derfra gikk det et skovlband, som fraktet sand opp i siloen. Dette var utrolig fascinerende og spennende for en guttunge. Jeg husker en gang jeg lurte meg bak en lastebil som skulle tippe sand, og klatret opp på lasteplanet. Men jeg sklei ned når platten ble for bratt, og fikk foten mellom jerntrakta og lasteplanet på bilen. Heldigvis fikk sjåføren en forutanelse, og stoppet bilen for å sjekke bak. Da var ikke mye om å gjøre før foten ble klemt av. Jeg husker ikke han sa noe til meg, men bar meg over veien og inn til min mamma. Jeg prøvde meg aldri på dette senere.

Jeg har et flott bilde av Ingebrigtsen-stein et sted, men det fant jeg ikke , og steinen ligger under snøen. Men jeg tok en tur i kjelleren her, og fikk et bilde av en vegg som ikke er pusset. Det gir et brukbart inntrykk, håper jeg. 

I fortsettelsen av betongfabrikken, var det flere lagerbygninger. Der holdt også bilverkstedet til Ragnar Løding til. Det fantes mange utrangerte militærkjøretøyer, som vi unger hadde utrolig mye moro med. All denne aktiviteten ble etter hvert flyttet ned i det området Betongfabrikken ligger i dag. Nå er det lenge siden det ble laget betong der, og i alle fall støpt bygnings stein. Men jeg kan ennå kjenne duften av «rykende fersk» bygnings stein. Den var en solid forløper for dagens Lecastein.

Den dag i dag, står det mye vakker furuskog i bygda. Mye er fjernet fra de sentrumsnære områdene, Men den klorer seg fast, akkurat som en innfødt Saltdaling gjør det. 

Men jeg husker en gang jeg ble så fascinert av maur og en maurtue, så jeg satte meg midt i den. Der satt jeg, paralysert av mauren som «omfavnet» meg i et stadig større omfang. Jeg må ha vært et fantastisk syn når min kjære mamma fant meg.I det hele tatt så var den tette furuskogen et eventyr for oss unger. Der utspant seg de mest fantastiske leker, og noe alvor. Man ble tidlig involvert i “krigen” mellom Rognangjengen og Høgbakkgjengen. Jeg fikk etterhvert et dilemma, da jeg som 7 åring flyttet fra Høgbakken til Rognan. Jeg kan huske en gang jeg ble “fanget” og bundet til et tre og forlatt. Men jeg husker ikke hvor lenge jeg holdt på før jeg kom meg løs. Kanskje er det den solide fururota som har gjort at man har en sånn inderlig kjærlighet til hjemstedet?

Deler av det flyplassområdet som tyskerne bygde under krigen, er fremdeles regulert som flyplass. Nå er det til og med kommet en Hangar der.

Området brukes til fallskjermhopping, men er også svært nyttig til arrangementer som MC treff og Sirkus. Jeg lagde et innlegg for en god stund siden om et Nasjonalt MC stevne som ble arrangert her. Om du har lyst å lese det, så klikker du HER

Det nye området for betongfabrikken, bilverksted og lagerbygg, ble flyttet inn mot Skansen og flyplassområdet tyskerne hadde bygget. Taxi stripene var i betong og bunnsolid laget. Jeg husker at det var svart bek mellom hver seksjon. Dette skrapte vi ut på varme sommerdager og brukte som tyggegummi. Det var ikke mye «kjøpingsgodt» som vanket i de tider.

Her er et bilde av “Giæver gården” til venstre, og “Giæver bakken” til høyre. I den bakken hadde vi det mye moro vinterstid. Jeg hadde problemer med å si “K og G”, men brydde meg ikke så mye når jeg ble ertet da jeg ropte: “Unna i battann tula i nattan”. 

Men jeg glemmer ikke en gang min kjære mamma hadde bakt en bløtkake, uten at jeg husker anledningen. Da klarte jeg ikke å styre meg, men stakk inn fingeren for å få en smak. Da hørte jeg mamma kom, og skulle gjemme meg bak døra, men sprang rett i døra så leppa sprakk. De rakk ikke kjefte på meg, for det bar rett til Dr Giæver for å sy. Det arret har jeg ennå i leppa som et spesielt minne.

Som jeg nevnte i første del, så flyttet den nærmeste familien til min mamma etter henne. Men de klarte aldri å finne seg til rette her på Rognan, så de flyttet tilbake til Kalmar. Ganske ofte sendte min bestemor Bladpakker. Runde pakker som var gjenkjennelige på formen. Det var stor stas når vi var på Posthuset og åpnet boks 218, og fant rullen med svenske blader, deriblant Kalle Anka. Jeg tror jeg leste svensk bedre enn norsk på den tiden. Hver høst så fikk vi sendt en større pakke. Den kunne vi kjenne duften av når vi kom inn på posthuset, for den inneholdt mye frukt, hvor noe hadde fått litt hard medfart på turen. Men spenningen var der uansett. Vi mennesker har nok tapt noe av den kontakten “Post/pakker/brev” var på den tiden. Men mister man noe så vinner man noe annet. 

Her er en litt moderne versjon av Melkerampa, men ganske lik. Tenk at da fikk Melkespannene stå i fred, fra bøndene satte de ut til Melkebilen kom og hentet dit. Jeg har tilbrakt noen timer i sånne ramper, men aldri at det falt oss inn å ødelegge noe som helst. 

Like sikkert som trekkfuglene kom, så kom mine besteforeldre kjørende til Rognan. Hver eneste sommer, helt til helsa og sykdom gjorde det umulig. Den dagen vi visste de skulle komme, så trasket vi ungene langt oppover bygda og fant oss en melkerampe hvor vi satt og ventet. Vi dro ut tidlig på morgenen, enda vi visste det ville bli ettermiddag før de kom kjørende, via Umbukta og Mo. I mellomtiden skrev vi bilnummer, en helt vanlig og populær hobby på den tiden. Da fikk vi en smak av den store verden, når det en sjelden gang kom utenlandske biler forbi. Det hadde kanskje blitt en uholdbar hobby i dag, med dagens trafikk.

Her sitter jeg på stigbrettet på bestefar sin bil, utenfor Tysker brakka vår. Det var en stolt kar, det kan jeg love dere. 

Det var et eventyr når besteforeldre og onkel og barna hans dukket opp omsider. Det var slett ikke vanlig med biler på den tiden, og i alle fall ikke utenlandske. Men det hadde vi, hver eneste sommer. Jeg kan faktisk kjenne følelsen av den spenningen den dag i dag. Men med en dyp og inderlig respekt for de som kjørte  den lange veien fra sør i Sverige og hit, for å besøke sin datter og hennes familie.

 

Fortsettelse følger.

Tusen takk for at du vil følge meg i denne fortellingen om mitt liv. 

18 kommentarer
    1. Jeg tror mange steder har hatt sånne “kriger” mellom ulike barneflokker. Men stakkar deg da, bindt fast 😮 Det treet var utrolig kult da, men bør ikke brukes til å binde folk i 😀 Gøy å se bildene og lese om ditt liv 🙂

    2. Veldig artig lesning,husker det du skriver om,og nu fikk jeg jo en forklaring til den svenske bilen som brukte og väre på Högbakken.Vil minnes jeg var veldig imponert over den utenlanske bilen som kom i mitt naboskap.Var ikke så ofte en så en bil,og iallefall noen som kom fra et annet land.Spennende lesning.

      1. Det kan godt være mine besteforeldre sin bil. Fra 55 så flyttet vi dit vi bor i dag 😀 Men som du sier, det var ikke vanlig med bil og slett ikke med utenlandsk nummer 🙂

    3. Artig å se at du også husker beken på flyplassen! Mange vil nok ha problemer med å fatte at vi tygde på den, men vi hadde ikke mye godis å velge mellom….

    4. Spennende …Og jeg også husker melkerampa og melkespann. Det var tider. Jeg også har sydd i leppa. Datt ned fra huska/turnringer. Rett avgårde å sy. Faren min besvimte. Og tysker-historier hører jeg fra mamma nesten hver gang jeg prater med henne. Hun husker ikke hva vi snakket om for 5 minutter siden. Men detaljer fra krigen kan hun…TAKK for fin historie..

      1. Tusen takk 😀 Da har vi noe til felles 😀 Godt du er så ofte du kan innom din mamma… 🙂 Demens har jeg et nært forhold til gjennom flere av våre nærmeste 😀 <3 Klem

    5. Historiebok så god som noen dette.😊Artig med slike små glimt fra en barndom på 50-tallet. Føler vi har mistet en del, sjøl om vi har fått mer velststand og vekst på andre måter.

    6. Så artig å lese. Med dine ord får jeg fram minner fra min barndom. Bilnummer skrev vi, og vi noterte bilmerket også. Å ja, vi satt på melkerampa i timer!!!! Tusen takk!

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg