Etter jeg ble dimittert  fra Marinen, så bar det hjem til Rognan.

Det er ikke lett å “holde tråden” i fortellingen om Mitt Liv.

Det er kanskje like greit.

For de som vil holde tråden fra jeg var i Marinen, så kan de klikke HER 

Det er tross alt over en måned siden jeg la ut det innlegget. 

Det er klart det var stas å komme hjem til mitt kjære fødested.

Jeg hadde vært borte mer eller mindre i over tre år.

Jeg kommer helt sikkert tilbake til “Rognan” i mange sammenhenger fremover.

Det var imidlertid spesielt å komme hjem denne gangen.

Årsaken til det, fortalte jeg om i innlegget om Marinen (som jeg la ut en blå link til ovenfor….).

Jeg fant et avisutklipp fra sekstitallet.

Bildet er kanskje ikke all verden, men teksten sier jo litt. 

Jeg hadde truffet ei jente på fest på lokalet på Sundby.

Mens jeg var hjemme på en helge permisjon fra Marinen. 

Jeg fant ikke bildet av festlokalet på Sundby, så dere får nøye dere med et fra Næstby.

Vi har et veldig flott forhold til det lokalet også.

Jeg ble fullstendig betatt av den jenta.

Det bar den siste tiden i Marinen preg av.

Det gikk ikke lange tiden før jeg sendte første brevet fra KNM Valkyrien.

Hjemlengselen var godt over normalen når jeg endelig var utsjekket og dimittert.

Det skjedde på Ramsund Orlogstajon.

Jeg fant dette bildet på nettet, så jeg antar den eksisterer ennå. 

Akkurat mens jeg sitter og skriver dette, så viser NRK inntaket av 800 nye rekrutter på Madla.

Jeg ønsker de herved lykke til. 

Jeg trivdes i Marinen, men alt til sin tid. 

Bare se på denne jenta!

Det er vel ikke rart at jeg falt helt fullstendig pladask.

Hun var bare 16 år når vi møttes på festen på Sundby.

Selv om hun påstår at hun var nesten 17.

Men vi kan ikke påstå at vi kjente hverandre da.

Det skal jo godt gjøres etter noen timer på fest og på en kino dagen etter.

Derfor hadde vi gledet oss til å få mye tid sammen

Gledet oss til å være sammen.

Bare vi to.

Jeg må skynde meg å si at min kjære aldri har vært noen stor røyker.

Det er mange år siden den forsvant for godt.

Jeg hadde ikke noe husvære for meg selv.

Så jeg bodde hos min mamma når jeg kom hjem.

Min kjære, men bestemte far, jobbet på denne tiden i Asker.

Etter ferdigstillelsen av Nordlandsbanen var det ikke andre muligheter i NSB på den tiden.

Han grep inn i mine romantiske drømmer om masse tid til å utforske forelskelsens herlighet.

Jeg fikk en grei beskjed om å komme nedover ti Asker.

På Rognan var det ikke mulig for meg å få noen jobb.

Det hadde han faktisk rett i.

På midten av 60-tallet, hadde et ekspertutvalg hadde vurdert videreføring av NordNorgebanen.

Som dere ser, så var konklusjonen klar.

“De 20 årene” var over ca 1985.

Nå, ca 55 år etter, er det ikke bygd 1 meter på Nord Norge banen.

Vi er ikke akkurat utålmodige her i nord….. 

Jeg hadde imidlertid verken lyst eller kompetanse til å satse på “anleggsarbeid i NSB”.

Jeg visste litt om det livet, siden jeg hadde besøkt anleggsområdet i Asker flere ganger mens jeg gikk på Telegrafistskolen i Tønsberg.

Vil du lese det innlegget i Mitt Liv, så klikker du HER. 

Min kjære far fortalte meg imidlertid om at det skjedde mye der sør i landet.

I løpet av noen få år, hadde Asker forandret seg, og det fantes godt om arbeidsmuligheter.

Oluf Lorentzen AS hadde nettopp flyttet inn i et nybygg, Sentrumsgården.

Der hadde Posten også etablert seg.

Jeg hadde gått forbi “Lorentzen på Karl Johan” noen ganger.

Tanken på å jobbe i en butikk, var slett ikke så ubehagelig å tenke på.

Nå hadde de nettopp annonsert og ansatt folk.

Min bestemte far ba meg bare pakke sakene mine og komme nedover til Asker.

Så fikk vi se hva som skjedde.

Jeg hadde slett ikke lyst å gå rett inn i en avskjed med min kjære.

Men jobb var viktig.

Jeg hadde ikke vært avhengig av mine foreldre siden jeg var ferdig med Realskolen.

Det hadde jeg slett ikke lyst til å bli.

Det var ikke aktuelt for min unge kjæreste å bli med nedover.

Hun klar for å begynne på Husmorskolen på Fauske.

Det var bare å innse, at det gikk mot en ny avskjed på ganske så kort tid.

Det var mange tanker som rørte seg i hodet mitt, på den lange turen ned mot Asker.

Alt hadde liksom gått i ett i alle år frem til nå.

Nærmest på “skinner” som det toget jeg satt i.

Nå vrimlet det et kaos av tanker som sprikte i alle retninger.

Bildet ovenfor “lyver” litt ,for det er hentet fra Google Maps.

Den fantes ikke på slutten av 60-tallet.

Det gjorde heller ikke Oslo Lufthavn.

Jeg kom dessuten ikke med fly, for da hadde jeg landet på Fornebu.

Sentralbanestasjonen i Oslo fantes heller ikke.

Toget mitt fra Trondheim rullet inn på Østbanestasjonen.

Da var det bare å ta beina fatt å gå nedover Karl Johan.

Omtrent ned til butikken til Oluf Lorentzen.

Så svinge forbi Saras Telt og inn forbi Rådhuset og til Vestbanen. 

Der fant jeg  rette toget, og kom meg til Asker og gikk av på stasjonen.

En jernbanestasjon jeg skulle bli godt kjent med de nærmeste årene.

Jeg kjente veien til NSB sitt anleggsområde.

Det var ikke de vakreste omgivelsene, siden brakkeleiren lå på en gammel søppelfylling.

Men akkurat det bekymret meg ikke så mye da.

Noe av brakke anlegget kan skimtes på dette bildet.

Asker Sentrum ligger i bakgrunnen.

Jeg har dessverre ikke bilde av Moelven brakka min far bodde i.

Men den var ikke så ulik denne.

Det var et rom, med en liten kjøkkenkrok i ene enden og opphold/sov i andre enden.

Selvfølgelig fantes det fellesområder også.

Men jeg var aldri andre steder enn i dusjen og på toalettet.

Jeg jobbet jo ikke der.

Jeg var bare gjest hos min far.

For en periode jeg ikke akkurat da ante varigheten av. 

Det gikk noen dager før jeg motet meg opp til å ta turen til Oluf Lorentzen.

Først i november 1969, var jeg på tur opp rulletrappa med bankende hjerte.

Alt virket så stort og imponerende på en liten nordlending.

Butikken var åpnet året før, så alt var nytt.

Fra kiosken og kafèen i første etasje til selve butikken i andre etasje.

Jeg spurte meg frem til kontoret, og passerte ferskvaredisker og reoler i fleng på tur innover.

Der traff jeg en svært imøtekommende og hyggelig danske. 

Jeg husker ikke om jeg fikk jobb på strak arm.

Men det gikk ikke lange tiden for jeg fikk beskjed om at jeg kunne begynne den 13 november 1969.

Da startet for alvor en ny epoke i Mitt Liv.

Det ble mye å sette seg inn i og mange å bli kjent med.

Jeg kom akkurat for sent til å delta på 100 års jubileet til firma OIuf Lorentzen AS.

Alle ansatte i butikken i Asker, var nyansatte når det skjedde.

Men jeg fikk et bilde fra Jubileumsfesten.

Mange av “Asker gjengen” sitter på huk i første rekke.

Samtidig begynte den mest omfattende og viktigste brevskrivingen i Mitt Liv. 

Her er bildet av permen med brevene våre fra det første året i Asker.

Det ble ikke med den ene.

Det var en tid uten data, uten mobiltelefon – uten noe som helst av dagens selvfølgeligheter. 

Skulle jeg ringe, så måtte jeg på Telegrafen.

Eller finne en telefonboks og ha lomma fulle av kronestykker. 

En avstand på 120 mil høres kanskje ikke så mye ut i dag.

På den tiden, var det en Amerika reise.

I alle fall kunne det føles sånn……

 

Takk for at du tok turen innom for å lese.

Jeg venter i spenning på noen flere bilder fra denne tiden.

Det kommer i alle fall et innlegg til.

Når det er klart!