Livet møter oss mennesker på så svært forskjellige måter. Mange – så alt for mange, møter på stengte dører så alt for ofte. Urettferdighetens sanne ansikt. Du har sikkert kjent på den følelsen, å stå fremfor en stengt dør. Selv om det ikke trenger å være like alvorlig i alle sammenhenger.
Jeg kan fortelle om en slik gang for oss, som hendte i siste adventstid. Vi hadde vært og hentet Juletre, der vi pleide å kjøpe. Det hadde snødd masse den dagen. Da vi kom hjem, fant vi ikke husnøkkel. Vi lette i bil og rundt bil, vi ringte der vi hadde vært. Men der stod vi, utestengt fra vårt eget hus. Da raser det en del tanker gjennom hodene. Vi fikk ordnet det. Kunnskap og hjelpsomhet hos den lokale Jernvarehandel kom til full nytte!
La blikket gli over de to bildene ovenfor. Kjenner du forskjellen i følelsen, fra den stengte døren og den som ønsker deg velkommen? Jeg vet at Frelsesarmeen har et opplegg i Oslo, som heter “Den åpne dør”. Vi hører i nyhetene i dag, om flere og flere som står i matkøer fremfor en åpen dør. Køer som er blitt så lange, at selv den åpne dør – må stenge før køene tar slutt. Det må være vondt for alle, på begge sider av den døra.
De aller fleste deler sine innlegg på Facebook, deriblant jeg. Innlegget mitt i går, ble fjernet fra Facebook – av Facebook, uten at jeg skjønte grunnen. Det var litt som å få “døra slengt i fjeset”. Nå er jeg spent på hva som skjer i kveld? Kanskje det går bra, siden jeg er så sent ute med dette……
Frodith klarte å rive meg ut av blogge-fraværet for en stund, gjennom hennes utfordring nå i høstmørket. Temaet er gitt i hennes innlegg, som du kan lese om du klikker HER
Her kommer dag to – som omhandler trapper.
Dag 1 – Benker, som jeg la ut i går, finner du om du klikker HER
Nå har jeg ikke blogget på en god stund. Men nå ble jeg “sparket på skinneleggen”, av Frodith. Så da måtte jeg bare børste støvet av både blogge-blikk og blogge-taster. Temaet er gitt i hennes innlegg, som du kan lese om du klikker HER
Jeg skrev et lite innlegg for en stund siden, om våre kulturelle opplevelser på Folketeatret. Du kan lese det om du klikker HER. Nå er det like før vi skal ta inn over oss nye opplevelser.
Vi er litt avhengig av å ha så kort vei som mulig, mellom hotell og Teatret. Sånn at det ikke blir for langt å gå. Selvsagt er gode offentlige kommuniasjoner i Oslo et alternativ. Men forvirrede gamle nordlendinger kan fort rote seg bort på den måten. Derfor gikk jeg meg en tur i dag for å “stikke ut” ruta. Og DER – rett rundt hjørnet for hotellet dukket dette synet opp, en mule zoomet med mobilkamera.
Men før jeg rakk å komme meg over gata, skjedde dette…. Klikk på YouTube videoen ovenfor. Den tar bare noen sekunder. Men heldigvis kjørte de forbi Folketeatret.
Jeg kom meg trygt over gata, og frem til inngangen til “Folketeater passasjen”. For de som er litt kjent, så kan man gå fra Skippergata og ut til Youngstorget gjennom den. Det hadde jeg ikke noen som helst planer om å gjøre.
Der var inngangen. Her var de i full gang med å forberede kveldens premiere. Kanskje får vi sett noen kritikker før vi skal entre lokalet i morgen, på lørdag. Vi er i alle fall klare og spente.
I mens vi venter, nyter vi andre gleder på “Oslo`s tak”.
Nå har vi registrert noen feststemte naboer, så det kan bli spennende utover kvelden.
Men det går helt sikkert bra!
Fikk du ikke med deg innlegget mitt fra i formiddag, så kan du lese det HER.
Her om dagen skrev jeg et lite innlegg om opplevelsen av å havne midt i overgangsalderen, nært og intenst. Om du har lyst, kan du lese det om du klikker HER.
I samme innlegget ga jeg hint om at vi da befant oss på Hadeland.
Men det var såvisst ikke denne “karen” som brakte oss dit. Men staselig var den, men rimelig fjernt fra “det grønne skiftet”, selv om den var grønn i lakken.
Det var i alle fall ikke denne kjerra. Den var full nok fra før, uansett hvor sjarmerende og tiltrekkende den var. Det så heller ikke ut at den hadde lyktes helt med integreringa, og tatt til seg det norske skriftspråket.
Denne doningen var det heller ikke. Den hadde evig nok med å balansere noe overlegent på sin “pidestall”. Men hovmod står for fall – særlig når den blir klar over at elektrifiseringen også har inntatt dens mer moderne slektninger. Så jeg fikk en smule medfølelse for den.
Det hadde vært stas å ankommet i denne herlige saken av et fremkomstmiddel. Vi møtte faktisk en liten kolonne av slike tidligere i sommer – først i Steinkjer-traktene, og senere i Lofoten. Tenk at den skulle ende sine dager her inne, med vogna full av glass ting, når den kunne bidratt til å sikre matforsyninga i en stadig mer usikker verden. Det hjelper ikke å bære navnet “RÅTASS”, tydeligvis!
Nei, kjære leser – vi fant nok frem på egen hånd, men ikke med egen doning. På denne turen var vi passasjerer hos vår eldste sønn og svigerdatter. Men selv for “bosatte østlendinger”, er det kjekt med et velfungerende GPS system. Vi gamlinger minnes ennå den tiden da vi hadde metervis med kartblader brettet ut over ratt og dashbord, for å finne ut hvor vi var og hvor vi skulle.
Den “GPSén” som møtte oss inne på området til Hadeland Glassverk, bidro litt til den samme, gamle følelsen!
Men det gikk bra. Vi fant frem – og fant glass alle slags varianter. Det må innrømmes at det var fristende å glemme alle de fulle skuffer og skap der hjemme! Men vi klarte å huske på det – såvidt. Selv om det var fort gjort å gå seg vill i all herligheten.
Jeg fant til og med meg selv, når jeg fikk behov for å oppsøke et mindre avlukke. Og godt var det, for der hersket det en smule kaos. Tydeligvis hadde noen toaletter fått nok av trengende kvinner, og gått inn i et overfylt streike-modus. Hva gjør man da…. jo, da driter man i om det står “Herrer eller Damer” på døra – nemlig!
Jeg ble slett ikke “Drit forbanna” av den grunn! Og det var heller ikke noen som benevnte meg med den uttrykksfulle tittelen “Hæstkuk”. Men kanskje hele seansen var satt i scene som en opplading til Dora-showet rett etterpå! Hva vet jeg, annet enn at man kunne ane sammenlignbare elementer i opplevelsen.
Men det er sånne tanker som dukker opp i ettertid – heldigvis!
