Glem aldri

Livenes mystiske, svingete veier.

Hva kunne vi ane ved livets start.

Det er mot fremtiden hjertene lengter.

Det ville hver ungdom med sikkerhet svart.

 

Hjertene banker med iver og lengsel.

Drømmer som svever mot himmelens hvelv.

På veiene møtes frihet og stengsel.

Det vet de som lever sitt liv imot kveld.

 

Måtte vårt hjerte i vandringens hunger.

Fylles av glede for venner så kjær.

Ikke med hulrom som knuger og runger,

som fylles av glemsel for de som var nær.  

 

Lyset kan vise oss veien og lede.

Lyset kan blende og føre oss vill.

La det få skinne på det som vil glede.

Slipp aldri de selvgode kreftene til. 

 

Lysene skinner jo aldri for evig.

Hva er det da som kan farge vårt liv?

Glem aldri hånden som varmet så kjærlig.

Som var der og støttet når vi var i tvil.

 

Glem ikke de som med kjærlighet ledet.

Selv om du følte et mas og et styr.

Ordet «Er glad i» er slett ikke fredet.

Så dumt og så trist at vi ordene skyr.   

 

Si disse ord når de våkner i tanker.

La de få glitre som stråler fra sol.

Ha de i hjertet hvor du enn vanker.

Som pil i kompasset, fra pol og til pol.

 

Det er så lite som egentlig kreves.

Et smil og et ord og et vennlig blikk.

Blant alle de liv som fødes og leves.

Der finnes det sjeler som ingenting fikk.

 

Tanker skal verne om venner og kjære.

Slik at de pleies som rosenes stell.

Det er det lille og ikke det svære. 

Som preger ditt liv når det lir imot kveld.  

 

Ord og bilder: Jan Håkonsen/Dedicat

Det sted der du finner fred…

Vårt sted er vårt Paradis.

 

Dette vakre og langstrakte land.

Med snødekte fjell og med fjorder og vann.

Du kjenner duften, det er vår i luften.

En sitrende glede for kvinne og mann.

 

Båtlivets sjarme kveler harme.

Når vårsola klemmer og hjertet banker.

Barndommens stemmer, når de finner planker.

Da trengs ikke båter med store tanker.

 

Planker kan bli til flotte flåter.

Eller vil du sitte å gjette gåter?

Eller la påskekrim pirre og skremme.

Sakte du glemmer hver masete stemme.

 

Glimter et smil når øyne møtes?

Hvem vet hva som lengtes og hva som søkes?

Ord kan fange ord, og tanker kan tenkes.

Der sjelefred bor, der roen kan senkes.

Der finnes det paradiset som trenges.

Vi ønsker alle en nydelig palmehelg, hvor du enn er. 

 

I misunnelsens navn…

Nå har jeg lest og sett blogginnlegg og innlegg på facebook fra sør og øst og vest, om vår i alle de herligste fasonger. For ikke å “krepere” i misunnelsens navn, så  måtte jeg “finne våren” i arkivet. Det var ikke så enkelt å få øye på den utenfor døra.

Dette  innlegget er fra i mai 2016. Det er meget mulig at vi tar samme turen nå i Påska, om det klaffer seg sånn. Jeg beklager at teksten står OVER bildene, men det finner dere ut av.  

 

I dag ( i mai 2016) var det knall vær her i området, opp mot 17 grader og sol, bare litt ekkel vind, men det tåles. Da pakket vi i bilen og dro avgårde et stykke sørover, fra Saltstraumen og på kystriksveien. Ikke så langt avgårde men til et sted i fjæresteinene vi har blitt veldig glad i.


Da  må vi kjøre av her og over fjellet for å komme til kystriksveien. Men vi måtte et nødvendig ærend innom Saltstraumen, og der er det jo søndagsåpen butikk. 



Og så var vi fremme, “Ut mot havet. Og bål må man ha…



Mens jeg venter på at det skal bli fart i bålet, tar jeg meg en kamerarunde. Ikke så mye blomster å finne enda, men mye vakker fjellformasjoner som havet har formet gjennom mange hundre år.





Men så var det mat, spise og nyte utsikten og kjenne sola varme bittelitt. 




Men vi hadde ikke før satt oss ned før vi fikk besøk.


Da klarte jo ikke jeg sitte på rævva og spise, men spratt opp og i hælene på reinen. Madammen kauka : “Vær forsiktig…” Reinen så ut til å trives best på asfaltert vei, men usikker på hvilken side av veien som var best.



Nå var det en som syntes jeg var nærgående nok, og ga tydelig uttrykk for at nok er nok. Den bråsnudde og kom mot meg. 


Så da returnerte jeg, til madammens lettelse. Vi spiste pølser og koste oss med kaffe i fred og ro, til bålet var brent ned og det var på tide å dra hjemover 🙂 

Bilder og tekst: Jan Håkonsen

Endelig liv på kaia…

Det er ikke så veldig lenge siden tredje byggetrinn på kommunens eminente Indutstrikai ble ferdig. Men i de siste så har det ikke vært noen båter innom. De store fiberoptiske sjøkabel prosjektene fra Nexans, er ikke så enkle å få på plass sånn rett etter hverandre. 

Det er ei nydelig kai, og enormt med lagringsplass. 

I dag når vi kom kjørende fra Fauske så øynet jeg noe borte ved kaia…. Jeg måtte bare svinge nedom og se…  DER var det jo en båt, og slett ikke noen norsk.

Full aktivitet var det også, og det så veldig spennende ut. Men jeg klarte jo å styre min nysgjerrighet.  Jeg vet jo så godt som noen, at når slik aktivitet er på gang, så trår alle internasjonale ISPS regler i funksjon.

Som dere skjønner, så banker industrihjertet mitt en smule raskere ved syn som dette.  Men jeg klarte ikke smelte snøen i fjellveggen rett ovenfor kaia, bare nesten 😀  Du skjønner det sikkert mer, om du tar en titt på et annet, av mange innlegg jeg har skrevet om Nexans. Det er bare å klikk HER – så kommer du rett inn. 

Lykke til videre. 

 

#rognanindustrikai #nordlandfylke #nfk #nexans #fiberkabel #fiberoptikk #teknologi

“Påske pålegg, det gule og kule…”

Påskepålegg, ja hva kan vel det være ? Selvfølgelig må det være egg. Om jeg ikke er helt ute på viddene.

Men det er jo ikke helt gult da. Det er dette i alle fall.

Madammen lager jo alt av syltetøy selv. Hva passet da bedre enn å lage syltetøy av Mango&Aprikos sånn rett før Påske. Og hva trenger man da? – jo selvfølgelig en saks. Ja det går med kniv også….

For her skal det kuttes i biter, så små som man orker.

Hun vil ha ut en god del av fruktsukret. Hun har jo diabetes, og bruker heller litt sukrin i.  Derfor heller vi over kokende vann, så får det stå og trekke litt før vi tømmer ut vannet og skyller.

Da er det bare å koke opp og piske og hakke med sånn stappe-hakke, for å få most det til så mye som mulig. Mye mer enn på bildet ovenfor. Etter det så røres det i en blanding av litt sukrin og syltepulver, og avsluttes med et lite oppkok.

Til slutt fyller vi glass og setter på hodet. Det blir en form for vakum i glassene. Dette er jo “kosemarmelade”, på kjeks og ost og sånn… og så er det jo Gult 😀 

“Store barn og små gleder…

God dag i stua 😀 Eller kanskje du sitter i en snøskavl ett eller annet sted i den norske fjellheimen. Så høyt til værs skal ikke jeg klatre. verken nå eller senere. Jeg har jo vært så freidig at jeg har blogget om “Likhetstrekk mellom Bloggere”, som du kan lese HER. Jeg har jo også prøvd å fortelle hvorfor Jeg blogger, som du kan lese HER

Jeg har jo sagt mange ganger at jeg har ingen som helst ambisjoner om å bli noen toppblogger, og/eller å tjene noe penger på dette. Ære være de som både har ambisjoner om det, og klarer å gjennomføre det. Den nye plattformen til Bloggen, har en oppfølging av de 100 mest leste bloggene i Norge (av de over 1000 bloggere som er registrert ).

Men når man ikke klatrer i fjellheimen, så må jeg innrømme at det ER litt artig å krype litt oppover topplista av og til. Dette var det jeg fant i morges når jeg logget meg inn. Litt artig, nemlig.  Det var jo en helt annen statistikk oppfølging på den gamle Blogg Plattformen. Jeg scrollet tilbake for å finne et lignende innlegg. Det hadde jeg faktisk skrevet den 10 mars i 2016. Det har jeg kopiert inn nedenfor, og hadde den herlige tittelen:

 

“Jiiippiii….”

 

“Så.så,, ro deg ned gamle mann…” .. Snakker litt til meg selv. 😀 Nå har ikke jeg noen som helst ambisjoner om å bli noen toppblogger, og ikke tjener jeg en krone på det heller. Men jeg må jo innrømme at det ER litt moro når et innlegg slår til.


Neida, ikke helt til topps da, der jeg er registrert som blogger. Til det er det nok noen fysiske utfordringer som jeg ikke har tenkt å gjøre noe med 🙂


Det er jo spesielt artig når innlegget handler om min gamle og kjære arbeidsplass, og det sosiale vi pensjonister har sammen hver tirsdag og hver uke året rundt. Om du ikke har lest innlegget, så se HER


Jada,, jeg er straks ferdig med å skryte.. jeg måtte bare ta med denne statistikken..


Sånn,, da kan man klatre ned fra seierspallen og oppføre seg som folk.. leeerr. Moro så lenge det varer. Ha en vakker fredag rundt om i landet :). 

Tankene våre……

 

Tankene lever sitt eget liv, vandrer så lett der ingen kan gå.

Flyr over fjell, mellom kratt og siv. Det er slett ikke lett å forstå.

Skifter så brått i samme sekund, fra lengsel og håp og til tårer.

Drømmer og fakta i denne stund, strømmer som blod gjennom årer.

 

Er det noen du hadde så kjær, som du aldri mere kan nå?

Tankene bringer deg dit og nær. La tankene drømmer oppnå.

Men husk at tanken kan være stri’. Den kan plutselig gjøre et sprell.

Tankene lever på egen tid. De trenger så visst å ta kveld.

 

Tanker og minner, som kjærlighet binder.

Knytter oss sammen til èn.

De aldri forsvinner, de vokser og skinner.

Som vakreste blomsten på gren.

 

 

Ord og bilder: Jan/Dedicat

Påskebingo på Sykehjemmet

Da var siste Bingo før Påske avviklet på Saltdal Sykehjem.

De gamle og slitte brettene fordelte nok en gang de små premiene sånn noenlunde rettferdig. Blomsterhuset på Rognan hadde sponset små blomster i potter som ble veldig populære gevinster. Og jeg har tjuvstarta med kaffen 😀 

Kulene er små, og det er gevinstene også. Men vår ambisjon er å ha det litt sosialt koselig en time eller to. Det tror og håper vi at alle opplever.

Det er litt synd at jeg ikke kan vise alle de flotte bingo deltagerne. Men jeg vil ikke legget ut bilder av personer uten en klar tillatelse, og det er ikke like lett på Sykehjemmet. Så jeg allierte meg med denne hanen. Den er malt på Aktivitetsstua for en tid siden. Jeg er ikke sikker på at dette tilbudet eksisterer der lenger.

Vi rydder opp etter oss så godt som vi kan. Oppvaskmaskina tok kvelden for en god stund siden, men vi steamer og setter i skapene etter oss. Så vi håper vår tilstedeværelse ikke skaper irritasjon 😀

Da ønsker vi alle beboere og ansatte på Saltdal Sykehjem en riktig God Påske. Så dukker “Bingogjengen” opp etter  påske 😀 

Snart går vi under jorda…

Det bygges veier i Norge, det er det ingen tvil om. Og for oss her der jeg bor er det jo E 6 som går i nord-sør retning. Men så har vi jo en avstikker fra den som går inn til Bodø, nemlig RV 80. (Nå har jeg ikke glemt RV77 og Tjernfjelltunnellen, men det er en annen historie).

Der endte jo Nordlandsbanen i sin tid, når sidesporet til Bodø ble lagt i fjæresteinene og ferdigstillt i 1962.

Men det investeres i vei inn til Bodøbyen. Et merkbart prosjekt var jo Tverlandsbrua, en av de få firefelts bruer i Norge. Her kan man se gamle RV80 som gikk rundt langs fjorden. (Dette bildet er lånt på Google, tatt av Avisa Nordland)

Nå er snart neste trinn på Bypakke Bodø klart, og da bærer det inn under jorda. Du kan lese flere detaljer ved å gå inn på denne linken, klikk HER.

I det siste året, minst, har det vært rene rebusløpet for å komme seg inn til sentrum av Bodø.

Det har ikke bare vært veibygging. Jeg lagde et innlegg om byggekraner i Bodø, det kan du lese ved å klikke HER. Bildet over er tatt av Nordlandssykehuset.

Det er stor aktivitet på mange plan. Enda større blir det når ny flyplass skal bygges. Men jeg tviler på at den gamle havner på Norsk Luftfartsmuseum. Men der er det mye annet fint som er verdt å se. 

 

#rv80 #statensvegvesen #norskluftfartsmuseum #nordlandsbanen #veibygging

En herlig sommerforelskels….

Det hender at det kommer noe inn i husene som man overhodet ikke hadde planlagt, og så blir det bare værende der. Vi har jo hatt husdyr jevnt og trutt over mange år, både katter og hunder.Ja vi hadde jo akvarium en periode til det kom en råtass av en fisk oppi der som spiste opp det som var mulig. Men når yngste gutten flyttet hjemmefra, da tenkte vi at nå kan det være greit uten husdyr.

Da hadde vi ikke kalkulert med at han og samboer skaffet seg en valp av beste blandingssort. Ikke lenge etter ble det ble slutt i samboerforholdet. Da “glemte” sønnen valpen igjen til oss, og der ble den værende i nesten 15 år. Den ble yndlingen og vice versa – til vårt eldste barnebarn og eneste jenta i flokken på fem.  Det er klart det er tungt når de blir så gamle, tunghørte og nesten blinde at de må forlate denne verden. Men sånn ble det også for gamle Ricco. Han var elsket av mange og savnet lenge etterpå.

 

DA skulle vi i alle fall ikke ha noen flere husdyr. Vi brukte jo mer penger på kennel enn på oss selv til tider når hunden levde. Men en sommer, et par år etterpå, kom jeg ut på terrassen grytidlig som jeg som morgenfuggel brukte å gjøre. Dessuten røkte jeg på den tida.

Da stod denne lille gråfargede krabaten og ventet  på meg rett utenfor terrassedøra. En jeg aldri hadde sett i nabolaget før.

Den la seg ned forrann føttene mine for liksom å si: “Jeg har lyst til å være her litt sammen med deg….” 

Når jeg satte meg ved bordet så hoppet den opp og la seg på putekassen rett ved. Men ville liksom ikke gi inntrykk av at den  var helt fornøyd med tilværelsen der. Det gikk ikke lang tid før dette skjedde..

“Er det ikke en bitteliten mulighet til å få ligge i fanget ditt…vær så snill….”

Klarte jeg å motstå det da? Ikke i det hele tatt. Men jeg hadde jo lørvete og skitne arbeidsbukser på så det var en viss skepsis å spore. Men katta var rundt meg mer eller mindre hele dagen.

Omtrent hver morgen hele sommeren, fant jeg katta sovende i stolen inni teltet vårt. Så fredelig som bare det. Nå hadde vi funnet ut at katta hørte  til i et nabohus ikke langt unna. Uansett så var det ikke snakk om adopsjon, snarere en merkelig sommer forelskelse, men nå skal det legges til at katta viste seg å være en mons 😀

Når jeg kom ut i morgenstunden så hoppet katta opp på bordet og tok i mot meg så vennlig og kjærlig som bare mulig.

Da var ikke veien lang til fanget mitt. Det ble  ikke sagt så mange ord i de stundene. Men det var en merkelig kontakt som var oppstått.

En dag når katta skulle på sin runde hjem for mat og kos der den egentlig bodde, ble den sittende på rekkverket en god stund. Tankefull faktisk, men jeg var jo opptatt med å gjøre klar for å bære ved inn i vedlagret for vinteren. 

Someren var på hell og det var tid å tenke på høst og vinter….

Det hadde vært en spesiell sommer, med et slikt vakkert og kjærlig besøk omtrent hver eneste morgen. Når jeg rettet ryggen fra vedbæringa, og så opp, så hadde katta hoppet ned fra rekkverket og var borte. Det var siste gang jeg så den. Senere fikk vi høre at den var blitt påkjørt og drept samme dagen, i en vei ikke langt unna oss.


Jeg må innrømme at jeg felte noen tårer for meg selv når jeg  hørte det. Takk for mange fine minner min venn 🙂