Minnenes tid, enda noen glimt bak i tida :)

Det er kanskje ikke alle som er like glad for at det legges ut bilder som dette. Jeg er veldig forsiktig med å legge ut nye bilder av mennesker. Men mitt forrige innlegg med gamle bilder, ble veldig godt mottatt. Det kan du se om du klikker HER.

Her er min far, til venstre, og Andor ute og profilerer Hepro kjøretøy på selveste 17 mai. Jeg aner ikke årstallete, men det må være på 80 tallet en gang. 

Et sjelden bilde med såpass mange “Håkonsen’ser”. Men overlater til “seerne” å diskutere navn 🙂 

Her er min kjære mamma i rød jakke, og min tante ved siden av seg. Hvem de andre to er, eller hvilken anledning, det vet jeg ikke. 

Flotte damer samlet i stua i Generasjonsboligen. Sikkert tatt i siste halvdel av 80 tallet. Kjenner du igjen noen av disse? Min kjære svigermor er i alle fall midt i bildet 🙂 

Her er Albinussen ute på en eller annen tur med pensjonister. Bildene under er fra den samme turen. Så her er det bare å diskutere å se om dere finner slekt eller kjente. 

Som dere ser så har jeg tatt bilde av bildene, men blir nå ikke så aller verst likevel.

Her er min kjære, jeg og vår førstefødte. Tydeligvis også en 17 mai, hvor gubben sjøl er med i Rognan Hornorkester. Jaggu har tida gått fort, dette må være tatt i 1973.

Lengsel

Se denne lengsel mot sol og mot varme.

En lengsel du kjenner så inderlig til.

Se som de skinner,

med skjønnhet du finner,

i barndommens minner. 

Sola den kom, med sin glovarme sjarme.

Da var det slett ikke lenger no’ tvil.

Se denne lengsel, en tørstende skare.

De solvarme dager, har også sin pris.

Men så kommer spruten,

rett i fra tuten,

ingen blir uten!

De vakre planter, er snare og klare.

Dusjer seg åpent, i vanndråpers bris. 

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Gammel og fortapt

En gang så skinnandes vakker og svart.

Tænk korsen tida så skamlaust førrsvann.

No står du hær ensom og håplaust førrtapt.

Minnan i hjerte de svir som i brann. 

Sløkt e gloa i alle kammer.

No bli du kalla “Et rustent Skrammel”.

Du gløtta førrtvilt på det nye vidunder.

Som hæng dær på vægg’ me’ et hånlig blekk.

Mæns vedlaets minna e’ stabla rætt under.

De takka så ydmjukt førr tida dokk fekk.  

 

Tekst og bilde: Jan E Håkonsen/Dedicat 

Når pappa snur seg i grava..

Jeg har ikke personlig erfaringa med det å snu seg i grava, men det er et godt uttrykk når det er riktig ille. Bare google så ser du. Grunnen til min pappa, er jo at nå er det siste (tror jeg) ryddet og forsvunnet fra hus og tomt.

Del 1 – kjeller og loft

Del 2 – campingvogna

Del 3 – diverse løsøre

Del 4 – Uthuset , eller Blekkskuret. I alle fall min kjære far sitt Uthus i tilknytning til Generasjonsboligen. For de som klikket inn på de blå linkene ovenfor (Del 1 – 3), så skjønner de at min kjære og jeg overtok mitt barndomshjem og bygde generasjonsbolig til min mamma og pappa. Og den hadde både kjeller og loft, og CampingvognaHytte og et Uthus.

Jeg har knapt åpnet døra på dette siden jeg hjalp til med monteringa for godt over 30 år siden. Men nå gjorde jeg det. Alt har en verdi – i sin tid, det forteller vel dette alt om.

Greit nok å tømme innvendig. Rivinga av selve Skuret hørtes nok mer enn det vistes i nabolaget!

For å lette transporten så lirket jeg henger så nært som mulig.

Med dødsforrakt og slegge og brekkjern så måtte elendigheta gi seg over.

Nå er henger tømt og alt sortert og levert på best mulig måte. Bortsett fra tre ting, som jeg prøver å se om noen er interessert i.

Nemlig en manuell gressklipper,

,,forteltet til Campingvogna (se den blå linken øverst i innlegget).

Og en nedrusta og sprukken gammel ovn.  Denne skal faktisk få sitt eget lille innlegg senere. Det er ikke til å legge skjul på at det har flommet med minner,,, bokstavelig talt 🙂

Kanskje grusomt å få sin gamle far til å snu seg i grava, men det var en dyd av nødvendighet. Mamma så nok litt enklere på det 🙂 Alt har sin tid 🙂 

Post It Gerilja på gang ….

Jeg har heldigvis aldri stiftet bekjentskap med noen form for gerilja, inntil i går, på torsdag den 8. august.

Da jeg måtte innom toalettet så sprang jeg rett på den, midt i døra så og si. Tenk å få den beskjeden rett før dobenken: “Du er fin akkurat som du er..” Ja det var slett ikke verst å sitte å tenke på i stunden 😀

Men, seriøst, det er vel få plasser, om noen slike oppmuntrende ord passer bedre, enn på sykehuset. Det understreker bare at det er de små ting, de små oppmerksomheter som betyr mest i det daglige. 

Dele et hjerte for å si det på en annen måte. I ettertid så har jeg funnet ut at dette startet i 2017. I alle fall var det det jeg fant når jeg googlet.  Det kan du lese om HER

Bilder og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

Fjorårsminner i solskinn

Sola ho skin i fra skyfri himmel.

Det glitra i løv’ ifra bjørka og lønn.

Det koka i skolten, e’ bli næsten svimmel!

Mæn klaga no ikkje, med sukk og med stønn.

Når sola omsider bli’ sprætten å yr.

Då ha’ vi lov tell å gå overstyr. 

Riv a’ oss lørvann, sætt kroppen på stas.

Kvit som en nysny i metten av mars.

Æ går dær å tænk på kor sommar’n va’.

Når snørrdråpan hang i blåfrosne næsa.

Sjøl stemora gjømt sæ bak greiner og bla’.

Mæns folket i sør både svetta og pæsa.

En sommer i stillongs å heimstrekka læsta.

Tvinga fræm bønn i frå fleire enn præsta.

I blanda bainnskap som reine refrænga.

Då hadde vi løst tell å hold oss i sænga. 

 

Bilder og tekst: Jan E. Håkonsen/Dedicat

Med duft av fjære og båt…

Nå er det ikke lenge til det braker løs med Rognan- og Trebåtdaga. Da blir det trangt nede på havna.

Men du verden så mange og gode minner som dukker opp. Det dukket faktisk opp et minne i sommer, selv om det var etter overgangen til stål. Da vi tok turen med Skutvikferga, Røst, som ble bygd på Rognan. Det kan du lese om du klikker HER

Når jeg i fjor sommer, fikk synet av denne flåta, ved elvekjeften – da rant nestene tårene! Hvor mange flåter jeg var med på å lage i hine hårde dager, ja ikke spør meg!

Det fantes jo verken plast i noen form eller påhengsmotorer på den tiden, men du verden for en artig farkost!

Tænk at ei skakk og skjeiv lita flåte.

Får klompen i halsen så stor og så øm.

Kor minnan de kom fra, det è mè ei gåte.

Men tru mè, det e’ ingen gammelmanns drøm.

 

Men dær neri fjæra for hundre år sida.

Dær drømtes det meire enn nån kunne ant.

Det dufta av spennandes, blofærske båta.

Kor skulle de dra hæn? De bærre førsvant.

 

Vi bygde flåta med øks og mè hammer.

Og kniven i slira satt laust som han skù.

Det và ingen våksne som kom dær mè jammer.

Vi passa oss sjøl, både è åsså du.

 

Vi leika pirata mè krigsskip og dunder!.

Kunne vi svøm?, nei ka’ farsken va’ det?

Det kunne gått galt i ænkelte stunder.

Vi holdt bærre kjæft og fekk være i fred!

 

Det der de små tilfeldigheter som vekker gode og sterke minner!

Med tanke på vinter..

Her om dagen ble jeg så fasinert av en gammel bjørkestubbe på kirkegården, at det ble et rim av det. Ikke så verst rim om jeg skal si det selv. Det la jeg ut i morges, men om du ikke fikk det med deg, så kan du lese det ved å klikke HER

På alle sånne bjørkestubber så står det et tre, som ofte ender på denne måten. Det er en jobb jeg ikke gjør selv, av veldig logiske grunner.

Da er jeg mye flinkere til å spenne for denne “miljøgrisen av en dieselbil”.

Det er ikke lange biten opp i bygda til vår faste vedleverandør. Vi foretrekker sekker som dette, de er mye lettere å håndtere. Det er langt fra første gang jeg blogger om denne aktiviteten. Vanligvis så har vedlagret vært på terrassen om vinteren. Om du skulle ha lyst å lese litt om det, så klikk HER.

Men som den flittige leser har fått med seg, så har jeg hatt en formidabel ryddesjau i garasjen min. Det kan du forresten lese om HER.

Veldig greit å rygge rett inn i garasjen, da er det bare å lempe i vei. Men da er jeg nødt til å gå inn i garasjen.

Defra så ser det sånn ut. Jeg har hatt gjettekonkurranse på bloggen før om hvor mange sekker det er. Det skal jeg ikke ha denne gangen. Jeg antar de fleste er drittlei vedblogging fra denne kanten.

MEN når det er sagt, så er vinterveden kommet på plass – i garasjen til og med.

Og enda har jeg plass til både henger og bil der inne i vinter. 😀 😀 

 

Bilder og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

Når stubben våkner til liv…

Livskraftens mot i mektige stammer.

For en fryd, for en skjønnhet, hva de kan og får til.

De strekker mot himmel de grønnkledde armer.

Vi tror og vi aner, men er vi i tvil ?

Hver vår stiger sevja fra livskraftens kammer.

Den sprenger til liv hvert minste bla’.

Når høsten kommer, den rødmer så sky.

Bladene faller til bakken på ny.

Takker vi da, for den sommer den ga’

Noen må falle for menneskehender.

Alle år, hver en vår og hver høst er brått vekk.

Bare stubben står som et vitne blandt venner.

De som fikk stå og fikk skjelve i skrekk.

Den glemte prakt blir en stubbe som skjemmer.

Er den fortapt til et liv i glemsel?

Nei, se hva som skjer i den gamle grå.

Der spirer de frem disse bittesmå. 

Livskraftens mot er den største lengsel.  

 

Bilder og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

Minnenes tid er aldri forbi…

Her kommer en serie med gamle bilder, alle med en viss relasjon til min familie. I et samvær med andre familier i bygda. Jeg håper dette har en viss interesse, i alle fall lokalt på mitt hjemsted. For andre så kan det være moro med et “back to the future moment”. 

Jeg blir glad om noen fyller ut manglende informasjon, eller andre kommentarer. Jeg nummererer bildene for å gjøre diskusjoner lettere. 

Bilde nr 1. Her er et bilde fra Lønsdal Stasjon. Jeg husker ikke helt i hvilken sammenheng. Men Nordlandsbanen gikk ikke lenger enn hit da. Det er mine eldre søstre, mamma og pappa til høyre. Til venstre er Inga Næss med to av sine, Edna og Leif. Samt drosjeeier Andersen. Dette bildet er tatt av Einar Næss.

Bilde nr 2. Dette er det samme bilder, men nå tatt av min far, og en litt annen regi på gjengen 😀 

Bilde nr 3. Her er et bilde tatt i vår vakre fjellheim, men jeg er ikke sikker på hvor.  Her er i alle fall Hildur og Reidar Eriksen, samt  to av deres, Liv Reidun og Frank. Min yngre bror er kommet med midt i bildet. 

Bilde nr 4. Her er enda et bilde fra fjellheimen, med litt av familien Sletteng. Det er ikke meg, men min yngre bror til venstre. 

Bilde nr 5. Her er en flott gjeng. Jeg bare antar at det er tatt en St Hans aften på Osøyra. Et mye brukt sted ved Saltdalselva i sin tid, som ligger ovenfor Nexans sin fabrikk. I dag er jo begrepet Osøyra knyttet til området mellom flyplassen og fjorden. Kjenner du igjen personene her ? Kristensen og Johansen kan nevnes. 

Bilde nr 6. Her er det tvillingbarndåp på gang i vakre Saltdal Kirke. Her skal jeg også overlate til folket å diskutere navn, det gjør det jo så mye mer spennende, men jeg kan nevne etternavnet Marcussen (tror det er rett skrevet).

Bilde nr 7. Dette bildet er tatt på trappa på Rognan Barneskole, men jeg aner ikke i hvilken anledning. Min mamma er nummer tre fra høyre. Her må det være mange som finner noen de kjenner og kanskje har et forhold til. 

Bilde nr 8. Det siste bildet har minner i seg på flere måter. Ikke minst fra den tiden det var Fest på Lokalet. Ikke bare hvilke som helst fester, men Maskeradball. Jeg kan navnet på alle disse vakre damene. Men nå skal jeg la det være helt åpent for å diskutere.