Bilder og ord, sier mer enn vi tror…..

Vi klorer oss fast til enkelte ting i livet.

Kanskje vi trenger et ankerfeste.

Noe stabilt og nært.

Noe trygt.

Årene går og vi “slipes” til som mennesker.

Vi blir litt rundere i kantene med årene.

Men likevel med hver vår fasong.

Formet som de vi er.

Både du og jeg.

Vi får slett ikke like enkle stier å vandre på. 

Noen møter flere hindringer enn andre.

Andre møter krevende utfordringer.

Det må vi slett ikke glemme.

Våre veier er ikke like.

Mange strekker seg etter de store høyder i livet.

Målet er å nå toppen av et eller annet.

Glemmer kanskje at veien er livet.

På den stien vi er på i dag.

Ikke den i morgen.

Det er ikke alltid de vakreste opplevelser er på toppene.

Kanskje man raser forbi de små og viktige ting i livet.

De fine og dyrebare øyeblikkene.

Der man minst venter de.

Der er de.

De er ikke alltid like lett å få øye på gjennom travle dager. 

Men de er der, som små glimt av skjønnhet.

Som bare gir og krever så lite.

Gir av seg selv.

Det er kanskje der det er minst at det deles mest.

Der er kanskje mangfoldet størst.

Nærheten mest synlig.

Omtanken.

Den ekte hjertevarmen kan være der du slett ikke forventet det.

Slett ikke prangende og påtrengende synlig.

Men så vakker når du SER den!

Og deler av din godhet.

*****

Alle bilder er tatt rundt Ure Rorbucamping.

 

Tekst og bilder Jan E Håkonsen/Dedicat

Bunny bestemte…

Dessverre lider jeg av en svakhet for utfordringer.

Sånn er det bare.

Da jeg snublet over utfordringen til Bunny (les HER), klarte jeg ikke å dy meg….

Dersom du ikke leste utfordringen, så skjønner du neppe dette.

Men det tar ikke jeg ansvaret for… 😀

Fy for et syn, har du sett noe verre?

En skitten og skrukkete undersått!

Hva mener du egentlig med dette herre… ?

Bevise hvor du har tråkka og gått?

Akkurat nå kom du inn i fra hagen.

Skitten fra tærne til langt opp på magen.

Tropesommeren kom jo til Nord.

Da blir det sprell mellom blomster og jord.

Når utfordring frister, fordamper forstanden!

Da rabler det fort for den gamle mannen!

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

Det blomstrer, tross alt…

Sola måtte snu, før sommeren kom her nord….

Men du verden så sløv man har blitt. Antagelig har hage-følelsen “slumret bort i gyngestolen”, om man kan si det sånn. Det var noe helt annet i min mest hektiske drivhus tid! Da hadde man jo jord og frø og blomster mellom hendene fra i mars…  

Bare se HER om du vil. Det er bare et, av en masse drivhus innlegg. Men den tiden er over….

Men det har sine følger, nemlig sløvskapen! I kjellerens mørke stod jo disse, forsømt og forglemt! Nå håper jeg masse omtanke og kjærlighet, kan bringe tilgivelse til meg! Nå er de klippet ned, og i nye potter med ny jord og gjødsel, så får vi se når det lit ut på sensommeren. 😀 

Det ble litt uvant første tiden vi måtte kjøpe sommerblomster, etter at drivhuset var revet og fjernet. Men nå går det greit. Men tenk… nå er vi i slutten av juni, før vi er i gang med denne prosessen. Det ER et tankekors….

Det går imidlertid helt greit når vi først er i gang. Jeg har ikke tatt noe bilde av resultatet ennå. Det får vente til det forhåpentligvis blir noen fine dager senere i sommer… 

Men gresset, trenger slett ingen oppfordring om å vokse. Joda, dette er fra plenen vår. Men midt i klippinga, fikk jeg dårlig samvittighet……

Et par dager før hadde jeg sett svermen av inntekter rundt epletreet. Men det var jo snart avblomstret…. 

Så da lot jeg det være igjen et felt med denne herlige blomsterenga – mitt på plena vår. Er den ikke vakker? Syntes jeg hørte noen mumle der bak skjermen….  Skrev et lite dikt om akkurat dette i et innlegg for ikke lenge siden…

Fikk du ikke lest det, kan du klikke HER.… 

Staudebedet vi begynte på i fjor, begynner å ligne på noe. Det er satt sammen etter innfallsmetoden, så vi aner ikke hva som skjer og når oppi der. Men det er jo det som er spennende, er det ikke ? Kanskje du har lyst å lese hvordan den prosessen startet, da kan du i såfall klikke HER.

 

Tusen takk for at du tok deg tid til å stikke innom <3

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Når selv fibernettet blir for gammelt…

Er det rart at man begynner å føle seg gammel, når vi får beskjed om at fibernettet vårt skal byttes ut? Altså, jeg Googler ferske rapporter om at det er store regionale forskjeller på Bredbåndsdekningen i Norge, og Nordland og Innlandet er dårligst….

Samtidig banker det to unge karer på døra vår og forteller oss at de skal skifte ut fiberen i bredbånds nettet vårt, fordi “den begynner å dra på årene..”!

Da måtte jeg begynne å rote i gamle papirer, og fant kontrakten med “Salten Bredbånd”. Som det het på den tiden, nå er det Signal og Altibox som er firma benevnelsene.

Altibox – Historien, klikk HER.

Det var kraftselskapene som satt/sitter i førersetet der. Du kan lese den historien vårt fibernett er en del av – om du klikker på linken over. 

Sånn så det ut i “kabelkroken”, før ungguttene fikk slippe til. Men som du ser, så er det ikke første gang det har skjedd ting der. Her har det vært skiftet bokser over år. Men den mest dramatiske hendelsen, ser du nede til venstre, da huset vårt holdt på å ta fyr. Men det gikk heldigvis bra, takket være luktesansen til min kjære!

Metoden for å blåse fiber gjennom røret, har ikke forandret seg vesentlig, fra det jeg husker fra 2003. Men disse gutta kunne sine saker. Det gikk unna som bare det. Her fyker fiberen avgårde til koblingsboksen borti veien et sted…

I “kabelkroken” skjer det også ting, som riktignok ser rimelig kaotisk ut. Men det var kun i en kort overgangsperiode.

I inntaket i kjelleren, ble det gjort klart for en eventuell forgrening til generasjonsboligen.

De siste koblinger og monteringer, så er jobben gjort. Nå er det bare opp til oss hvor stor kapasitet vi ønsker på nettet. 

Ulempen er at det dukker opp noen flekker som tydeligvis trenger maling. Men det skriver jeg ikke høyt… for da er jeg redd for at det får en betydelig smitteeffekt på andre veggflater. Så tenk…!

Tusen takk for godt utført arbeid.

Helt uten anmodning og helt uten kostnad.

Perfekt!

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

Sanne eventyr i nord, denne gangen Sommerblå…

Jeg har skrevet mye om Slipen Scene og Blåfrost, og i mange varianter av innlegg. Du kan lese en av mine hyllester i rime form om du klikker HER. En dag jeg tar meg tid, skal jeg skrive om det diktet. Det ble skrevet på sparket den gang jeg lagde det innlegget. Men den 6. juni ble Slipen Scene stengt av våre kommunale myndigheter. En sorgens dag, så skal jeg ikke si mer om den saken, enn jeg allerede har gjort.

 

Men vi får håpe at det lysner over Slipen Scene atter en gang, og om ikke lenge…..

Men hva gjør “Blåfrostfolket” i den situasjonen? Joda, de peiser på med en uforståelig og imponerende energi! Ideen om en Barnefestival i Juni SKAL realiseres.

Og det gjør den, på denne dag – SOMMERBLÅ – er i gang i skrivende stund!

Jeg tok meg en tur ned på Øyra her om dagen, da riggingen av området var i full gang! Klikk på videoen ovenfor, så får du et inntrykk!

 

Man kan bli satt ut av mindre, her var det aktivitet på gang over alt. Du får bare forestille deg hvordan det er i dag, da området er fullt av unger som fryder seg over alt de får lov å være med på. Og været…. så klart, det slår til med årets først skikkelige smak av sommer!

Her har du en oversikt over området, med angivelse over hva som foregår. Sammen med videoen over, får du et ganske bra inntrykk! Klikk deg gjerne inn på Facebookgruppa til Sommerblå – HER

Da jeg var på Øyra og tok bilder, var det tomt under teltene, like tomt som inne på Slipen Scene. La oss håpe at barnas hyl&latter av pur glede under Sommerblå paraplyen, denne helga, gir gjenklang i alle kreative beslutningsorganer!

Vi trenger Blåfrosten, vi trenger Sommerblå!

Det unike som er skapt må få leve og utvikles videre.

Alt annet vil være en katastrofe!

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

På vei til hjertet ditt …?

Har du noen gang lurt på hva som er på vei, eller hvorfor…. ?

Når denne dukket opp fremfor oss for ikke lenge siden, da begynte jeg å lure. Jeg måtte få min kjære til å ta bilde av øyeblikket. “På vei til hjertet ditt”. Men jeg lå jo BAK bilen… ? Det aller meste har sin logiske forklaring. Men denne fant jeg ikke ut av, for våre veier skiltes, før mitt hjerte ble rammet av noe som helst. Men når bildet dukket opp i bildearkivet, så begynte jeg å spekulere enda litt til …. 

“På vei til hjertet ditt…” ?  Neida, fjottkallen, det var neppe noe “rosaromantisk” gjemt i den bilen. Og min kjære bedyret sin absolutte uvitenhet. Ja, altså ikke om denne søte saken, som jeg også fant et bilde av, tatt i en helt annen sammenheng. Men det passet jo inn her… gjorde det ikke

Det er jo dette dramatikere gjør, er det ikke? Å sette sammen bilder og ord for å dramatisere historier så mye som mulig, og særlig overskrifter. Jeg opplever stadig oftere at overskrifter og innhold, sjelden stemmer overens.

 For alt jeg vet så kunne jo bilen være full av slike “hjerter”. En venninne sa her om dagen, at: “Det er de dummeste bøndene som får de største potetene…” !  Men hun sa ingenting om “Hjerte-poteter”, for denne er nemlig avlet i egen åker!

Nemlig i denne åkeren. Men ikke i år altså, den dukket opp i fjor. Like overraskende som bilen på veien – som var på vei til hjertet ditt. Nå skjønner jeg at det ikke var MITT hjerte den var på vei mot. Så da får jeg klare meg med Potet-hjertet – for det er mitt altså.

Så nå får jeg bare vente til høsten for å se om det dukker opp noe lignende. Hvem vet, kanskje jeg får den største poteten i år, som hun venninna sa, selv om åkeren så langt fra er den største!

Men uansett så vil den ikke være på vei til hjertet mitt, men et helt annet organ.

Så husk det mine venner, at det er slett ikke sikkert at overskrifter og innhold stemmer overens, selv om den er siktet inn mot hjertet ditt!

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat 

 

Med Møsbrøm&Søvel og Pride…

Det er mye fokus på bygda vår denne helga.

Saltenhygge bidrar ikke minst sterkt til det.

KLIKK PÅ DENNE LINKEN FOR Å SE.

 

Det nytter ikke å se seg i bakspeilet etter gårdagens hendelser, og i alle fall ikke været….

Da vær værgudene i dette humøret. Men det var på fredag, og i dag er det lørdag, og vårt fine sentrum la opp til de store opplevelser – alt fra Møsbrøm&Søvel til Pride! Har du ikke hørt om Møsbrøm&Søvel… ? – Da kan du klikke på et tidligere innlegg – HER – og få full innsikt i bygda vår sin spesialitet. 

Du kan skjønne at en slik rett MÅ ha sin egen festival – MØSBRØMFESTIVALEN. (<—- klikk på navnet). Her selges og konkurreres det om den beste lefsa, men ikke på pris – den er fastsatt til 100 kroner, uansett fra hvilken bod.

Men som bildene viser, værgudene gjorde sitt ytterste i sin kamp for å vaske sentrum fritt for mennesker. Solide vindkast bidro på sin måte….

Men vi står han av!

Selv det søkkvåte Prideflagget på Rådhusets flaggstang, klarte å brette seg ut i all sin prakt, mot Storflåget – som kjempet mot skodda for å vise sin verdighet og stolthet!

Det gjorde også forsamlingen som gjorde seg klar til å delta i årets første Pride tog her i bygda! 

Utrolig fint å se Pride toget sette seg i bevegelse. Bare så synd at værgudene slett ikke var medgjørlige denne dagen.

All ære til initiativtakere og deltagere!

Jeg håper dette er kommet for å bli!

Fikk du ikke med deg mitt lille dikt om Mangfoldighetens kamp, som jeg la ut i morges?

Du kan klikke HER for å lese det.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

Mangfoldets evige kamp …

Det kjempes i dag, på så mange fronter og arenaer – for retten for sin eksistens og tilværelse. Jeg prøvde å sette en tankerekke inn i disse tre små versene, sammen med disse to bildene mine.

 

Om du ikke finner mine tanker i ordene, så finner du helt sikkert dine egne.

 

Lykke til og takk for at du tok deg tid til å se innom. <3

Så vakker og vever, så lite den krever.
Den vakreste stjerne fikk plass på vår jord.
Så liten og yndig, men likevel myndig.
Den krever sin plass der den lever og bor.

Som forfedre levde, de jobbet og strevde.
Liv av det magre, de skapte og gav.
Slik kan den være, men helt uten ære.
For denne forhatte, fra fjell og til hav.

Hvem kan forlange, å peke blant mange.
Som bøddel gi retten til liv eller død.
Mangfoldets flora, for alt her på jorda.
Har retten til liv uten frykt eller nød.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen

Et nytt semester på min hobby er over….

Av en eller annen grunn, så har jeg alltid likt eksamen. Den kriblende spenningen, fordi man vet det kan gå alle veier. Men det kan ha en sammenheng med at jeg har tatt mye av min skolegang i voksen alder. Fra en heftig periode først på 90 tallet, hvor jeg som 40+ åring, tok brevkurs og privatisteksamen som Driftsøkonom og full Studiekompetanse på videregående, til jeg som pensjonist fikk lyst til å leke student.

Min første periode som student, var i 2013 og 2014, hvor jeg tok studiet “Personalledelse og kompetanseutvikling, med forelesninger og greier. Utrolig spennende å bli en del av det yrende livet Universitetet kan by på. 

I denne perioden, er studiet nettbasert. Der oppholder vi oss i “Canvas” – det digitale klasserom. Vi har til og med lært og lage digitale klasserom. Det er flere muligheter til å diskutere/ha kontakt med andre studenter og fagansvarlige. Men det varierer mye på hvor stor den aktiviteten er. 

Eksamen er heller ikke det samme. Underveis i studiet, er det innleveringsfrist av pålagte arbeidskrav til vurdering. Etter vurdering jobbes det videre med arbeidskravene frem mot “Mappestegning”, som er det samme som eksamen. Da skal de ferdige arbeidskravene leveres inn digitalt i i Eksamens rommet – “Inspera”

Det gjelder å ha tunga rett i munnen, for det nytter ikke å komme her og komme her – i ettertid. Når man sitter klar til å trykke på “Send”, da kjennes de pirrende eksamensnervene. Fristen denne gangen var 10. juni, så nå er det bare å vente på dommen. Nå skal ikke jeg av resultatene, bare med de – og for min egen selvtilfredsstillelse. Det vil si, jeg skal så aldeles ikke glemme min kjære, som syns det er helt greit at jeg bruker tid på dette. Det er jeg takknemlig for, og prøver å ikke la det gå alt for mye utover andre ting.

Selv om jeg ikke skal leve av resultatene. Så er ikke kompetansen helt unødvendig. Jeg har vært så heldig å få lov til å bruke noe av den i flere sammenhenger. Ikke minst på denne måten. Samfunnet vårt blir mer og mer digitalisert, ikke minst har Pandemien ført til en betydelig akselerasjon i den retningen. Mitt håp er at jeg kan være med å bidra til å redusere det digitale utenforskapet en smule.

Selv om jeg ikke skal leve av studie resultatene, så er det spennende å vente på de. Det blir som i alle andre sammenhenger, hvor man har gjort og utført noe. Enten det er toppturer, ulike hobbyer eller familiære hendelser. Vi mennesker må ha lov til å være stolt av det man er med på og det man får til, enten vi er gamle eller unge. Da må det også være lov til å vise det…. ikke sant?

Jeg hørte en gang noen si: «Det er ikke mye man får tatt med seg i graven, men studiepoengene får du garantert med deg «.

Nå er det ikke bare eksamensresultatene jeg venter på. Jeg har søkt om opptak til del to på IKT og læring, for høstsemestret 2022 og vårsemestret 2023. Så det så…Og til slutt, har DU et interesseområde du brenner for, så hvorfor ikke se om det finnes et studie som passer for det. Jeg vet at denne “dørstokkmila” kan være stor, men utrolig artig å skreve over.

Ta gjerne kontakt med meg, jeg hjelper mer enn gjerne til såfremt jeg kan!

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

 

Nå er enden nær….

Sikkert på tide også. I alle fall med denne fortellingen. Nå orker jeg ikke en gang å linke inn de andre avsnittene fra “Den Mangfoldige Turen”. Jeg er ikke så sikker på at det er så mange som gidder å benytte seg av de. 

Mitt i alt kaoset med bilberging, leiebil og to verkstedbesøk, fikk vi beskjed om bortgangen til en onkel av min kjære, en hedersmann som ble nærmere 103 år. Det tar jeg meg tid til å linke, siden det var grunnen til at det ble en fortsettelse på turen.

Klikk og les HER

Men hvorfor Hurtigruta enda en gang…? Joda, med all usikkerheten med bilen, så hadde vi bestilt plass der, og leiebil i Lofoten. Når vi fikk vår bil i orden, så fikk vi rede på at Hurtigruta krever avbestilling 30 dager før avreise.  Vi måtte bare beklage at vi ikke visste om dødsfallet for 30 dager siden – men fikk diskutert oss til plass for bilen også.

Skjønt jeg var spent på OM den ble med, for den stod, ensom og alene på kaia, nesten til Kong Harald kastet loss.

Men vi kom oss avgjorde, både vi, og den bortskjemte bilen vår. Ut forbi moloen og rett ut i Vestfjorden.

Noen glimt av andre sjøfarere…

Vi farter mest i området Stamsund-Sennesvik-Ure-Leknes, når vi er i vakre Lofoten. Men det kan ofte være sånn som dette, i skodda´s favn, for å si det sånn.

Men vi fartet også litt rundt omkring mens vi var der denne gangen, ikke minst på hjemreisedagen, siden Hurtigruta går sent på kvelden fra Stamsund. Heldigvis var det ikke vårt bildekk som lå nede i skråningen i bildet over. Noen har ingen respekt for naturen, det er til å gråte over. 

Det var ennå lite turister i Lofoten, kun mer fastboende, om man kan si det sånn.

Vi lå på hotell på Leknes. Helt greit å fint å bo der. Men hele TV systemet hadde knekt sammen i et tordenvær, men hva gjør vel det – når vi kan ordne oss som vist ovenfor – ja du må klikke i bildet for å skjønne….

Etter å ha fått fortreffelig middagsservering hos en venninne av min kjære, så var vi klar for hjemreise. Atter en gang med Hurtigruta, i et vått og hustrig vær. 

Denne siste turen ble en nedtur, faktisk. Alt av serverings muligheter var stengt, ja – bortsett fra drikke i baren og  brus og snacks/godis i resepsjonen. Det viser bare at Hurtigruta ikke har fokus på de som reiser sånne korte turer, fra havn til havn. Men vi berget oss, og kom oss hjem. Både vi og bilen.

Bildene ovenfor er tatt utenfor boligen til to gode venninner av min kjære.

Det får være avslutningen på denne føljetongen om “Den mangfoldige turen”.

Tusen takk for følget til alle som tok seg tid til å bli med. 

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat