På ville veier

I går skrev jeg om NordNorgebanen.

En debatt som blomstrer som bare det.

Infrastruktur engasjerer folk til de grader.

Mye av uenigheten går på “Vei ELLER bane”.

Du kan lese det innlegget om du klikker HER

(advarer om at det er linket flere artige filmer fra Nordlandsbanen’s barndom).

Både Nordlandsbanen og E6 går gjennom bygda mi.

Side om side i lange strekninger.

Fra syd til nord.

Eller omvendt om du vil.

Nå skal det sies at det er gjort mye på vei siden E6 het Riksvei 50.

Bildet over er faktisk en del av Rv 50.

En flott natursti i dag. 

Oluf beskrev jo Rv50 som bare han kunne det.

Om du ikke har hørt den, så MÅ du bare klikke over og kose deg.

Han har bidratt til å profilere NordNorge på sin helt unike måte.

Nå kan vi heldigvis se forskjell på Naturstier og hovedferdselsårer.

Selv her i nord.

Den i bildet over, går fra en rasteplass langs E6.

Beskrevet som en av Norges fineste.

En gave gitt til bygda mi da nye E6 ble åpnet.

Det sies at man eldes med skjønnhet.

De ord er jeg ikke sikker på Nerauran Rasteplass kan beskrives med.

Men jeg er ikke sikker… .

..om man er på gale stier eller ville veier.

Det er neppe en smule forsøpling som er det verste.

Det ble bare et minne om da jeg var på ville veier.

Med røyken lett tilgjengelig.

Da stakk det litt i arret etter lungekreft operasjonen.

Nå var jeg aldri noen sigarrøker.

Det var ikke sterke budskap på pakkene som fikk meg til å slutte.

Det var det barnebarn som gjorde.

Jeg er ganske sikker på at de ikke begår den tabben.

Men du verden så spennende å følge med på deres veivalg.

Det er ikke bare Infrastruktur som er i fokus i dag.

Klima, miljø og forurensning… ja jeg bare nevner det.

Jeg så noen bilder på Nyhetene fra helgens utefester.

Der var tydeligvis miljø&forurensning druknet i nytelser.

Da er man kanskje en smule på Ville Veier.

I skrivende stund snør det ute.

Riktignok bare noen florlette fnugg.

Kalenderen drar seg mot Mai.

Vi får lette blikket oppover.

Nå har vi vært innestengt i over et år.

Trangen til å være på “Ville Veier” er overhengende.

Men vi får kanskje holde oss “på skinnene” litt til.

Der det går skinner altså…

Eller hva ?

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Er det lys i tunellen…. ?

Har Stortinget vedtatt å bygge NordNorgebanen?

Den oppklarende forvirring kan du lese om du klikker HER.

Uansett skaper det debatt.

Det har det gjort i 63 år – fra 1958.

På den tiden måtte godstogene gå tvers gjennom Oslo.

Passasjerene måtte gå eller biles.

Mellom Østbanen og Vestbanen.

Da fantes det ikke en meter med dobbeltsporet bane i Norge.

Øst-Vestforbindelsen, Sentralbanestasjonen og dobbeltspor til Drammen kom på 70 tallet.

Da la Norge ned alt av satsning på Jernbane.

Stikk motsatt av resten av Europa.

Det løsnet vel egentlig ikke før Gardermobanen kom på slutten av 90 tallet.

Men NÅ skal det bygges ut . Intercity konseptet. Vil du vite mer, så klikk og les HER.

Jeg er optimist av natur.

Men jeg tror ikke jeg kommer til å oppleve å ta toget til Tromsø.

Det blir nok sidesporet til Bodø tenker jeg. 

Innlegget under skrev jeg i fjor.

Da ble det IKKE flertall for et intensjonsvedtak.

Lykke til, om du gidder å lese det.

***********************

Enda en gang måtte Nord Norge banen snu.

Nedstemt og vraket av nok et Stortingsflertall.

Det er tragikomisk å lese argumentasjonen.

“Vi må ha alle fakta på bordet.”

https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/ny-jernbane-fauske–tromso-nord-norgebanen-oppdatert-kunnskapsgrunnlag/id2681958/

Jeg kunne ha linket inn “tonnevis” med såkalte fakta.

Men det betyr ingenting.

Det er ikke fakta det står på.

Det er vilje!

Det er fakta at det var andre verdenskrig som satte fart i Nordlandsbanen.

Heldigvis var det politiske vilje en stund etter krigen også.

Her er fra åpningen til Lønsdal i 1947.

Klikk i bildet over.

Sporet skulle legges videre.

Sakte men sikkert kom det frem till Fauske.

Hvem ante den gang at det skulle bli den evige endestasjon for NordNorgeBanen

Her er en filmsnutt fra åpningen frem til Fauske.

Det skjedde i 1958.

Jeg husker det ennå.

Jeg var jo tross alt 10 år. 

I 1962 ble sidesporet til Bodø åpnet.

Klikk i bildet over. 

Det ble antagelig spikeren i kista for Nord Norge Banen. 

Det er 73 år siden Polarsirkelen ble passert.

Det er 62 år siden Fauske ble endestasjon.

Det er 58 år siden sidesporet til Bodø ble ferdig.

Stortingsdebatten tirsdag 26 mai 2020 viser èn ting:

Synet på Nord Norge er blottet for VY’er.

Selv ikke denne tragiske “VY’en” får gå på Nordnorske skinner.

Men de klarte å rasere NSB i et virvar av selskaper.

Denne “Byggesteinen” er eldre enn Nordlandsbanens fremføring til Fauske.

Den ble laget i en tid da Stortinget ga rammebetingelser for Bygging av Landet.

Den tida er over.

Dessverre.

 

#nordnorgebanen #jernbane #vyer #valgkamp #nordomradesatsning #banenor

 

De små dråper og øyeblikk…

Vårens makt skaper tusner av dråper.

Fra regntunge skyer og snøen som bråner.

Som øyeblikk i ditt eget liv.

De samles i bekker blant kratt og siv.

Hver dråpe skaper fantastiske bunner.

Mystiske hulrom og grumsete grunner.

Akkurat som hvert øyeblikk.

Former den bunnen i livet du fikk.

Sakte men sikkert den strømmer mot hav.

Den dråpen som dryppet og øyeblikk gav.

Det er dette lille som skaper det store.

Som stunden du grep på måten du gjorde.

Ha en nydelig helg med alle sine øyeblikk.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

I fyr og flamme…

Kjenner du duften, lukten og lengsel.

Frukten av evige stunder bak stengsel.

Våren som vokser helt blottet for skam.

Fristende fager den viser seg fram.

Stokken fra Toten på vestvendte vegger.

Stiger mot lysten på nakne legger.

Håpet det stiger som grader fra Toten.

Da tripper du lettbeint på eldgamle foten.

Her kjempes om fokus av sola og bål.

Hvem kommer sist eller først i mål?

Tenker du likt – som jeg tenker nå?

At bålet er enklest å tenne på.

La sola få speile seg hvor den vil.

Vi elsker hver stråle uten en tvil.

Nå trenger vi varmen i kropp og i sinn.

Selv bålpanna glitrer i solens skinn.

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Er man ikke litt gal, så burde man bli det….

Det som fascinerer meg med bloggen, er all kreativitet som blomstrer.

Da tenker jeg ikke på toppbloggere.

For å være ærlig, så har jeg knapt lest en eneste blogg.

Altså i den øvre halvdel av blogglista. Ikke misforstå meg.

Ære være de som jobber intenst for å tjene penger og leve av bloggen.

Men jeg tenker på oss Hobbybloggere.

Som blogger fordi vi syns det er en flott hobby.

Men det har sine konsekvenser.

Særlig når man ikke kan motstå utfordringer.

En av de første blogger jeg ble kjent med på den måten, var Frodith. 

Du må bare ta turen innom henne og scrolle i arkivet hennes.

Bare klikk på navnet  – Frodith.

Sist uke så dro hun i gang med en ny utfordring “Danse mot vår”.

Da sender vi inn bilder som passer til tema.

Og havner i “Galleri Frodith”.

Men klikk deg inn til henne, i linken over.

Det er MYE bedre enn mine forklaringer.

Det er jo sosialt i hjemmet også.

Madammen blir engasjert som fotograf.

Dårlig lønnet riktignok.

Her over har hun foreviget meg i å danse mot våren…. 

Er man litt gal når man poserer på denne måten i snøskavlene… ?

Eller å fremstå som den Orange dagen….. 

Jada, jeg har mange sånne fargedager.

I Frodith’s ånd.

Men det får nøye seg med en Råsa/Lilla i tillegg… 

En gjenganger er å leke frosk.

“Å Frogge”

Da er det vel like greit å gjøre det midt i Rognan Sentrum.

Så får man profilert nærmiljøet litt også.

Kanskje med en fare for å skremme vekk folk, i stedet for å friste de til besøk.

Det går kanskje litt overstyr når man havner i fryseren på denne måten.

Men for å havne i Galleri Frodith, må man være litt gal.

Tro du meg, det er faktisk både artig og sunt!

Nå håper jeg å få oppleve et bloggetreff til i mitt liv.

Jeg har bare opplevd et.

Som Frodith og Karidansen hadde ansvaret for.

Det kan du lese om HER

Takk til alle kreative og herlige bloggere! 

På vannets veier…

Noe gjentar seg år etter år.

Men sjelden helt likt.

Dette er våren 2020.

Artig med litt tilbakeblikk på vår mektige natur.

Årets snøsmelting blir neppe så dramatisk.

Det spirer og gror, på så mange steder.

Litt jord og litt vann så er det gjort.

Himmelens og jordens allmektige pakt!

Naturlig nok, så er fokus i disse dager på Saltdalselva.

Med sine alle sideelver.

Flomvarslene er sterke og tydelige.

Jeg lagde et innlegg for et par dager siden.

Det finner du om du klikker HER. 

Klikk i pila ovenfor.

Ser du noen forskjell på to dager?

Vannets veier.

 

Bølgene slår mot den gråkvite strand.

Polerer og vasker steiner og sand.

Havets evige vandring i tiden.

Hvor kommer det fra? Hvor drar det siden?

 

Regndråper, lette og tunge som bly.

Treffer ditt ansikt fra himmelens sky.

Vannet det sildrer og finner sin vei.

Sammen med gleder og sorger i deg.

 

Vannet er livets beskyttende pakt.

Vannet kan drepe med dødens forakt.

Regnbuens farger beskriver det best.

Vannet er livet sin mektigste gjest.

Denne lille osen bidrar nok ikke så mye i den store sammenhengen.

Men den har vært der så lenge jeg kan huske.

Et yndet sted for oss unger, for “100 år siden”.

Rumpetroll fanging, var spennende.

Alt havner i sjø og hav til slutt.

Hvis ikke noen finner på å forby det også…..

Men ennå trenger ikke elver og bekker søke om utslippstillatelse…

 

Tekst, film og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Hvor går veien… ?

Hva visste vel vi i tidens morgen, når vi fikk føttene under oss og begynte å gå.

De fleste setter neppe sine voksne spor der de tråkket rundt i barndommen.

Kanskje langt mindre i alderdommen.

Dette er min barndoms kirke.

Der er jeg døpt, konfirmert og gift.

Der er våre to sønner døpt og konfirmert.

Vårt første barnebarn ble også døpt der.

Hvem vet hvor veien går og hva den bringer.

Denne veien leder ut av bygda mi, i begge ender.

Elva og Nordlandsbanen følger den langt på vei, side om side.

Men alle veier som fører bort, fører også hjem igjen.

Det gjorde den for oss i sin tid.

Det blir nok noen private veier også.

Gjennom et langt liv.

Både på egne og andres.

Vi mennesker er jo flinke til å gjerde inn det som er vårt.

Tar jeg feil om gjerder opprinnelig var tenkt “å gjerde ute” ?

Sånne skapninger som dette.

Det kommer vel an på hvilken side av gjerdet man er.

Om man er inne eller ute..

Akkurat som med veier…

Om man er på tur fra eller til…

Langs denne veien ligger Rognan Bioenergi.

Fjernvarme.

Sånn har det blitt i Pandemiens navn.

Dit ikke veier kan føre oss, må våre tanker bringes som fjernvarme.

Men det blir litt lettere med å tenke på at savnet ikke bare er i den ene enden.

Der VI sitter.

For de aller fleste, er det forhåpentligvis noe felles.

Selv om det er avstander.

“Alt blir bedre”, et symbol som har vokst frem i denne tiden.

Vi får leve på fjernvarmen, ennå en tid.

Dele den med omtanke og kjærlighet.

Dessverre blir ikke alt bedre.

Noe er permanent og et ugjenkallelig skille.

Slik er livet, det begynner et sted, og slutter et sted.

Akkurat som veier, akkurat som gjerder….

Vi må ta vare på alt i mellom.

Det er minner, som varmer.

Naturen har også sine skillelinjer.

Mellom årstidene.

Som skal være fire, men ofte oppleves som det dobbelte.

Minst.

Men det ER vår!

Det står skrevet.

Nemlig.

Ha en flott søndag der du setter dine spor. 

 

Tekst og bilder: Jan E Håkonsen/Dedicat

Pandemigenerasjonen….

Hva skulle vi gjort uten vinduer ?

I en tid der så mye av livet er avstengt og isolert.

Det er nesten blitt sånn at man glemmer at vinduene er der.

At vi bare ser det vakre i karmen, og ikke alt utenfor.

Nå er det snart lysere utenfor enn innenfor.

Da får vi håpe blikket glir utover og forbi potteplanter og persienner.

Selv påskeharen har blitt preget av inneliv i sofaen.

Det har sine konsekvenser.

Bare se her.

Det er vel ikke lenge før noen forsker på befolkningsmessige konsekvenser av pandemien.

Det forskes jo på det mest fantastiske.

Da tenker jeg ikke på alle de triste tallene.

Vi som har levd en stund, har jo hørt om “krigsgenerasjonen”, og annet.

Kanskje det dukker opp en “Pandemigenerasjon” ?

Hvem vet… ?

Jeg har i hvert fall ikke tenkt å forske på Påskeharens tumulter i sofaen vår.

DET er i alle fall brennsikkert.

Ikke tror jeg den blir innlemmet i Pandemigenerasjonen heller.

Vi får holde oss i ro her inne ennå en stund til.

Alle de grønne i vinduene trives i alle fall.

Under madammens omtenksomme blikk og hender.

Nå våkner alt til liv i vår vakre natur.

Måtte vi mennesker blomstre på samme måten.

Uansett hvilken generasjon vi måtte tilhøre.

GOD HELG.

Noen tanker på en tur bare…

Det er så stille der.

Bare noen lyder fra sjøfugl som klargjør for hekking.

Nesten sånn at jeg trår med varsomhet.

Snø- og is flekker ligger ennå der.

Standhaftige i stadig lengre og lysere dager.

Store og tause steiner, men så fulle av historie.

Så liten man blir i alt det store….

En løsrevet rot har klort seg fast på land.

Når kom den elvelangs, båret på vårens krefter?

Jeg undres…

Men det er en fururot, tror jeg.

Et av bygdas stolte symboler som måtte gi tapt.

En eller annen gang.

Selv så stor og kraftfull den måtte ha vært.

Så liten man blir i alt det store.

Men hva er stort og hva er lite?

Fjellene blir mindre bak en liten skråning.

Det viser at alt er viktig.

Alt har en sammenheng.

Ingenting er stort alene.

Det minste kan bli det største, i den rette sammenhengen.

Bare se på disse stråene.

De kan rage høyere enn fjellene.

Peke opp mot himmelen, som den stolte furua gjorde en gang.

De står stødige og rotfaste i frossen jord.

De aller fleste.

Naturen er merkelig.

Den fremhever ikke størrelse i all sin prakt.

Det er det vi mennesker som gjør. 

God Helg

Bilder og tekst: Jan E Håkonsen/Dedicat

På hjul med våren….

Ja den våren.

Den venter vi ennå på.

Det gjør sommerdekkene også.

Ikke dette da.

Det var bare et fristende motiv.

I dag var det andre vårtanker på gang….

Jeg fikk tatt understellsbehandling for et par år siden.

Det kan du lese om HER.

Kommunen gått hardt ut og sagt at de ikke ønsker salting på veier gjennom kommunen. 

Kontrollen gikk greit.

Nå er bilen ren og pen og “desinfisert” under.

Da kan jeg satse på en rustfri periode fremover.

Den øvrige hygiene ble ivaretatt som vi begynner å bli vant med.

Med sprit.

Men ennå ikke levert på fat.

Dekkskiftet drøyer vi med.

Ennå en stund.

Et par av fjorårets sommerdekk ligger antagelig i denne dungen.

Så alt er klart når våren har bestemt seg.

 

#saltdaldekkogbilservise #corrola #rustbehandlig #veisalting #vartegn